Nøster og kuler, slim og spy – se de fantastiske bildene av slimsoppene

De høres så søte ut. Bollenøste, klubbebukett, gullpære, ullpølse og narregullkule er noen av navnene vi finner blant den store og ganske ukjente gruppen som kalles slimsopper.

Men det finnes både skumle og nesten ekle navnevarianter. Hva med gulpeslim, heksespytt, ulvemelk, jettespy og trollsmør?

– Jeg vil at de skal ha litt spenstige navn. Det kan bidra til litt mer entusiasme hvis vi sier svart stubbegulp istedenfor Symphytocarpus amaurochaetoides, sier gjesteforsker Edvin Johannesen ved Naturhistorisk museum på Universitetet i Oslo.

Han må ta noe av skylda for den fantasifulle navnebruken. Han er en av dem som fôrer Artsdatabanken med forslag når slimsopparter skal få norske navn. Men noen navn har vært der i lange tider.

– Det er mye overtro knyttet til slimsoppene. Navn som ulvemelk, trollsmør og heksespytt reflekterer gammel overtro, sier Johannesen.

Forvirrende klassifisering

Det er ikke bare navnene som er fascinerende. De har nemlig utseendet med seg mange av slimsoppene.

– De ser jo helt utrolige ut, sier Johannesen.

Det er ikke vanskelig å være enig i den påstanden.

Bollenøste (Hemitrichia abietina). (Foto: Jan Ole Olsen / CC BY 4.0)

Enda så vakre de er, så har slimsoppene vært vanskelig å klassifisere. De har vært innom både planteriket, dyreriket og soppriket før de nå har funnet plassen sin i det som kalles protistriket.

Protistene er i utgangspunktet encellede organismer, skriver Artsdatabanken på sine nettsider, men legger til at nettopp slimsoppene befinner seg i en mellomklasse mellom encellet og flercellet. Det er ikke mer enn 40–50 år siden at de levde en todelt tilværelse.

– De som da la vekt på det reproduktive stadiet, på fruktlegemene, de så på det som sopp. Og de kalte det Myxomycetes, som betyr slimsopp.

– De som var zoologisk anlagt, la mer vekt på det amøbelignende stadiet, der de spiser og kryper rundt som dyr. De kalte da gruppen Mycetozoa, som betyr soppdyr, forteller Johannesen.

Begge navnene har blitt med videre. Mycetozoa er en rekke i protistriket, mens Myxomycetes er en klasse under der igjen. Noen steder kalles de sistnevnte for «ekte slimsopp», og det er disse myxomycetene Johannesen er mest interessert i.

En livssyklus utenom det vanlige

Slimsoppenes livssyklus og levevis sprenger på mange måter de gamle kategoriene og inndelingene for livet på jorda.

– Stort sett har de kjønnet formering. Det starter med fruktlegemer og sporer som spres med vind, insekter eller på andre måter, sier Johannesen.

Når sporen sprekker opp, kommer det ut det som på fagspråket heter myxoflagellater. Det er her mange av slimsoppene går over i det nevnte amøbestadiet.

Gullpære (Oligonema favogineum). (Foto: Kirsti Anne Mandal / CC BY 4.0)

– De beveger seg som en amøbe, gjerne dit det er mat og relativt tørt. Hvis det blir veldig fuktig eller lite mat, kan de svømme av gårde til bedre steder, forteller Johannesen.

Edvin Johannesen under en kartleggingstur ved Hoffselva i Oslo. (Foto: Eivind Torgersen)

– I amøbestadiet deler de seg ved celledeling til det blir store populasjoner av myxoflagellater.

Så gjelder det finne en kompanjong med riktig kjønn, eller paringstype som man gjerne kaller det siden det er så mange av dem. Og så kan de smelte sammen og gå over i neste fase.

– Da får vi utviklingen av det vi kaller et plasmodium som brer om seg. Et plasmodium er ett individ som spiser og sprer seg og på et gitt signal finner det for godt å lage fruktlegemer. Så dannes det sporer inne i fruktlegemet og du har fullført syklusen.

Slimsopp-hype

Uansett hvor stort plasmodiet til myxomycetene er, så er det en eneste celle. Én celle kan inneholde opptil milliarder av cellekjerner som utrolig nok deler seg helt synkront.

– Ingen andre organismer har synkronisert kjernedeling.

Det har gjort for eksempel Physarum polycephalum (som nylig fått nytt navn, Badhamia polycephala) til et yndet forskningsobjekt for kreftforskere som studerer cellemekanismer.

– Du kan fryse kjernedelingsprosessen i et gitt stadium og få millioner av kjerner som er i nøyaktig samme delingsfase, forklarer Johannesen.

Physarum polycephalum sprer seg i en skål med vekstmedium. (Foto: Tim Tim / CC BY-SA 4.0)

Plasmodiene har også gitt slimsoppene tilnærmet kjendisstatus fordi bevegelsene deres er så intrikate og effektive. De har blitt kalt slimete smartinger og proto-intelligente. De har jobbet seg gjennom labyrinter og er foreslått som forbilder når man skal planlegge transportsystemer. De har blitt brukt til å lage musikk.

– Det er morsomme anekdoter og historier, men de er kanskje litt overhypet. Og det er ikke det jeg er mest opptatt av, sier Johannesen.

Det er heller ikke plasmodiene som fanger oppmerksomheten når man ser på de utrolige bildene av slimsoppmangfoldet. Da er det fruktlegemene som er i fokus.

Trives i nord

Hvis du vil lete opp slimsopper på egen hånd ute i naturen, er det ikke dumt å lete her i Norge. 

Av de 1.100 artene som er beskrevet på verdensbasis, er over 400 observert her til lands. Det skyldes ikke bare at vi har folk som Johannesen og hans kompanjonger, som leter målrettet etter slimsopper. Det er faktisk ekstra mange av dem i nordlige strøk.

– Artsdiversiteten øker mot tempererte områder. Det er færre arter i tropiske regnskoger med høy fuktighet enn i tempererte skoger. Fruktlegemene og plasmodiene er mat for snegler, biller og spretthaler, så i tropene så lever ikke de lenge, sier Johannesen.

– Hvis du vil finne de vanligste artene som er lette å se med det blotte øyet, går du i en skog med mye død ved, sier Johannesen.

Men det kan det være en god ide å ha med seg en håndlupe.

– De minste artene er under 100 mikrometer store, men de fleste ligger på en halv til to millimeter. Og så er det noen som er litt større, for eksempel trollsmør, sier Johannesen.

– En av de største er jettespy som kan bli oppimot en kvadratmeter. Fruktlegemet er som en svart kake med milliarder av sporer, forteller han.

Ulvemelk-eksplosjon

Johannesen spiller en viktig rolle i Artsdatabankens forsøk på å rydde opp i og vise frem de mange slimsoppene våre. 

I fjor ble haglslimslekta (Lamproderma) presentert på nettsiden Arter på nett. I år har turen kommet til familien Trichiaceae.

Blant alle disse artene er det noen Johannesen er spesielt glad i.

– Kråkefotsnøhagl (Lamproderma lycopodiicola) er nesten bare funnet i Norge, og den er bare funnet på levende eksemplarer av planten stri kråkefot. Det er ganske spesielt.

Kråkefotsnøhagl (Lamproderma lycopodiicola). (Foto: Per Vetlesen / CC BY 4.0)

– Hvorfor kryper den ikke like godt opp på andre planter som står akkurat på samme sted? Det synes jeg er spennende, sier Johannesen.

Han har også et spesielt øye til Lycogala leopardinum, en art i melkeslimslekta som ennå ikke har fått norsk navn. Inntil for et år drøyt år siden ville den bare blitt kalt ulvemelk (Lycogala epidendrum).

– Ulvemelk splætter ut rosa slim hvis du klemmer på dem. Den var en av de første slimsoppene som ble beskrevet, allerede av Carl von Linné på 1700-tallet. Selv om de varierer i størrelse, kalte vi alt for ulvemelk.

Inntil i fjor. Da ble store mengder ulvemelk sendt til DNA-sekvensering i forbindelse med en revisjon av slekta.

Lycogala leopardinum, en helt ny ulvemelk. (Foto: Per Vetlesen / CC BY 4.0)

– Resultatet var at det ble beskrevet 15 nye arter ulvemelk. Etterpå har vi sendt enda mer materiale til sekvensering, og nå er det ytterligere 15 nye arter på gang, sier Johannesen.

Lycogala leopardinum er blant de nye artene som har rukket og få navn. Når biologer skriver fulle navn på arter, tar de også med navnet på forskerne som har beskrevet den, og da skjønner vi hvorfor denne er blant Johannesens favoritter. Dens fulle navn er Lycogala leopardinum Leontyev, Ishchenko, Schnittler & E. Johannesen.