6 hours ago
3
Jeg heter Kevin Jensvold. Dakota-navnet mitt er Petahoye To – den som gjør ilden blå. Jeg bor på det historiske landet til Dakota-stammen og Yellow Medicine-folket, som ligger i Minnesota River.
Slik begynner intervjuet med Jensvold som ruller i utstillingen på Utvandrermuseet på Hamar.
Jensvold er en miks av norsk og dakota, urbefolkningen i Minnesota. Han er stammesjef i området. Oldefaren hans var det første hvite barnet som ble født ved Granite Falls, en by med mange norsk-amerikanere. Byen ligger på land som tilhørte dakota-folket.
Jensvold forteller om dakota-folkets møte med de hvite innvandrerne:
Vi visste at det hvite folket eksisterte. Vi hørte at de var her. … Jeg klandrer ikke nybyggerne. De var ute etter et godt liv, og under andre omstendigheter ville vi sannsynligvis ha møtt dem som gode naboer. Men de kom på et tidspunkt da landet vårt ble stjålet.
De norske fikk dakota-land
Omstendighetene var ikke gode for USAs urbefolkning, forteller historiker Terje Mikael Hasle Joranger.
Han er fag- og forskningsdirektør ved Utvandrermuseet. Når forskning.no ber Joranger om å velge en favoritt fra museet, velger han intervjuet med Jensvold.
I 1830 kom Indian Removal Act, som lovfestet retten til å fordrive urfolk. Dakotaene ble presset inn på egne landområder. Dette var like før den norske innvandringen starter. Nordmenn kom inn i Wisconsin fra 1840 og lenger vest inn i Iowa og Minnesota ti år senere.
– De kom alltid til land som allerede var tatt fra urfolk og som var oppmålt av myndighetene i en planlagt prosess, for å selge videre til innvandrere, sier Joranger.
I 1860-årene tilspisset det seg.
Terje Mikael Hasle Joranger forsker på den norske innvandringen til USA. Han var fagkonsulent for utstillingen Ukjent landskap på Utvandrermuseet. (Foto: Nina Kristiansen)
En fire måneder lang krig
– Urbefolkningen var under press. Myndighetene holdt ikke løftene de hadde gitt i en traktat om å gi dakotaene mat og kompensasjon for landområdene. Mange sultet, mens stadig flere nybyggere strømmet til for å få billig land, forteller Joranger.
I 1862 eksploderte konflikten.
En gruppe unge og sultne daktora-krigere gikk til angrep på en gård. Det ble starten på en fire måneder lang krig mellom dakota-stammer og den amerikanske hæren.
Little Crow ledet dakota-stammene i krigen mot den amerikanske hæren. Bildet er tatt i 1857. (Foto: public domain)
Opptil 800 sivile ble drept, mange av dem norske innvandrere. Enda flere ble skadet. Byer ble raidet og gårder brent.
Krigen rammet sivile som bodde spredt på gårder. Den rammet dakota-stammer som ikke ble med i krigen. Bildet er fra 1862 og viser folk på flukt fra volden. (Foto: US Library of Congress)
Dakota-folket tapte krigen. Det fikk alvorlige følger.
På begge sider av konflikten
– De føderale myndighetene annullerte traktaten og tvangsfordrev dakotaene vestover. De bare jaget dem vekk, sier Joranger.
Kevin Jensvolds familie sto på begge sider av konflikten:
Dette er min families historie: Han [den norske oldefaren] ble født samtidig som mitt mors folk, indianerne, vandret vestover. Dette skjedde under Dakota-konflikten i 1862, da vi ble fordrevet fra Minnesota. Min fars bestemor og bestefar fortalte at indianerne i to-tre dager gikk forbi leirhytta de bodde i. Så det er egentlig et mikrokosmos av hele min verden – samlet i det øyeblikket.
Mer enn 300 dakota-krigere ble dømt til døden i raske og kaotiske rettsaker. Mange flere havnet i fengsel, skriver historiker Karl Jakob Skarstein i sin bok om konflikten. Ett tusen kvinner og barn ble internert, mange sultet i hjel.
1600 dakotaer som deltok i krigen, men også mange som ikke gjorde det, ble internert på Fort Snelling i Minnesota. Mange døde av sult og sykdom. Bildet er fra 1862 eller 1863. (Foto: Minnesota Historical Society)
De som gikk vestover, kom til karrig jord. Også der herjet sulten. Det var en villet politikk, sier Joranger.
Jord for en skalp
Mange av de dødsdømte ble benådet av presidenten i USA, men 38 krigere ble hengt til stor jubel fra nybyggerne.
Kona til høvding Little Crow og hans to barn i fengselsleiren i Fort Snelling. Little Crow selv slapp unna, men ble skutt av en nybygger noen år etter. (Foto: US Library of Congress)
Kevin Jensvold forteller:
Regjeringen hengte 38 av mine slektninger på et sted som heter Mankato, blå jord, bare for å tilfredsstille ønsket til europeerne om at indianerne forsvant. … Regjeringen tilbød dusør for min mors folk. 75 dollar for å levere inn skalpen til en indianer. Så ble det økt til 200 dollar per skalp for å sikre at de ikke mistet interessen for å forfølge urbefolkningen.
200 dollar var også prisen som myndighetene skulle ha for en seksjon land, det vil si 640 mål.
Nå var dakotaene blitt fordrevet og hjemløse, mens de norske nybyggerne fikk muligheten til å etablere seg.
Ville gjenskape Norge
– De norske opererte innenfor myndighetenes politikk, men det gikk ut over Kevin Jensvolds folk på morssiden. Han er etterkommer av både de tapende og de privilegerte, sier Joranger.
Den norske utvandringen til jordbruksområdene i Midtvesten blir sett på som konservativ, ifølge historikeren.
Utvandrerskip gjøres klart til å dra fra Bergen tidlig i 1870-årene. (Foto: Knud Knudsen / Universitetsbiblioteket i Bergen)
– De reiste for å bevare – fra et norsk jordbrukssamfunn til et annet i USA. De norske bosatte seg veldig tett sammen. De gjenskapte den norske bygda, sier Joranger.
Sporene etter Norge finnes fortsatt i området. Kevin Jensvold forteller:
Gamle hytter her i området bærer tydelig preg av norsk innflytelse i konstruksjonen. Trolig prøvde de å gjenskape en følelse av hjemlandet og tilhørighet til stedet de kom fra.
Den viktige jorda
Nordmennene var langt mindre urbane enn for eksempel danske og svensker. De norske hadde et sterkt bånd til jorda.
– Nordmenn er den innvandrergruppen som var mest knyttet til jorda. Jord hadde status. Den var en verdi de kunne overbringe til neste generasjon i egen ætt, sier Joranger.
Kevin Jensvold:
Vi forsto aldri den europeiske modellen om å bo på et sted. Selv den dag i dag gir det ikke mening. I stedet for å følge etter ressursene, importerer vi dem. I dag er vi avhengige av å være på et bestemt sted. Men det er ikke slik verden ble skapt.
Urfolkene ser på jord som allemannseie, noe som er eid i fellesskap av gruppa. Du skal ikke utnytte mer enn du kan bære selv.
Det står i kontrast hva myndighetene ville med landet.
– Nordmennene ble en del av den planlagte strategien til amerikanske myndigheter: å befolke og bygge landet med innvandrere, sier Joranger.
De norske utvandrerne bodde trangt de første årene på prærien. Dette huset er flyttet fra Midtvesten til Utvandrermuseet. (Foto: Nina Kristiansen)
Hva visste innvandrerne?
Joranger har forsket på tre reisehåndbøker som ble skrevet for nordmenn som ville utvandre til USA. Hva fikk de vite om landet de kom til og de som bodde der?
Før Dakota-opprøret i 1862 sto det ikke så mye om urbefolkningen.
De beskrives som «ville», men ikke som en trussel: «De er veldig godmodige og begynner aldri fiendtligheter om de ikke blir krenket.»
Nyheten om drapene på norske nybyggere nådde Norge. Det skapte frykt.
En reisehåndbok omtaler «den store indianerskrekken» etter 1862. Det står at europeere ikke har noe å frykte hvis indianerne blir behandlet som likeverdige. Boka kritiserer myndighetenes mange forsøk på å forråde, undertrykke og fornærme dem.
Kevin Jensvold:
Kjente nybyggerne til avtalene som ikke ble overholdt av USA? Jeg vet ikke om de ville gå så langt som å stille spørsmål ved dem. De visste bare om alle mulighetene som fantes.
Innvandrere fikk kjøpe mye land for en rimelig pris etter at dakota-folket ble fordrevet. Bildet er tatt i Minnesota noen år etter dakota-krigen. Arkiv
Mistet gården på grunn av ekteskapet
Selv ikke i nyere tid er forholdet mellom de med innvandrerbakgrunn og de opprinnelige innbyggerne enkelt. Faren til Kevin er norsk-amerikaner, moren er dakota. Faren hadde tatt over slektsgården, men etter giftermålet ble det opprør i familien.
Kevin Jensvold stammer fra de som måtte forlate Minnesota og de som kjøpte landet deres. (Foto: Anno)
– Han ble utstøtt og tvunget til å si fra seg gården. Familien tålte ikke fornedrelsen som de mente ekteskapet påførte dem, forteller Joranger.
Foreldrene til Jensvold ble boende i området. Da Jensvold vokste opp, snakket de fortsatt norsk i gatene i Granite Falls. En av de norske onklene holdt kontakten, ga Kevin lutefisk og viste ham kister tatt med fra hjemlandet.
Kevin Jensvold:
Hvis jeg vil at min mors kultur skal bli respektert, må jeg også respektere min fars kultur.
Ansvar
Jensvold vil at historien om fordrivelsen av dakota-folket skal bli anerkjent:
Menneskene som lever i dag, er ikke ansvarlige for alt som skjedde, men de er ansvarlige for å erkjenne at det skjedde.
Jensvold mener at folk også i dag må vite at landet de lever i og jorda de lever av, kom på bekostning av hans mors folk:
Jeg håper virkelig at prisen min mors folk måtte betale, var god nok for de som tok landet. At livet deres ble godt på grunn av det, fordi våre liv ble skadet av dette.
Opptatt av arkeologi og historie?
Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.
English (US)