Norsk forskning på voldtektsmyter: – Jeg passet ikke inn i offerbildet

Alt gikk så fort den natta i 2014.

«Ada» husker hvordan de sterke armene presset henne mot hennes vilje.

Det ble vanskeligere å puste, og smerten spredte seg i kroppen.

Pusten kom ikke ordentlig tilbake før hun senere den natta satt på legevakta.

Summen av frykt og fornektelse gjorde hodet tåkete.

Det eneste hun var sikker på, var at hun ikke ville anmelde.

Men selv om Ada bare ville dra hjem til huset sitt i skogen, ble det vanskelig å ignorere alle menneskene på legevakta, som mente at hun burde komme seg til overgrepsmottaket.

Og alle de som fortalte henne at de hadde sterk tro på at bevisene ville holde i retten.

Så hun valgte å anmelde – og har angret hver dag siden.

Til hvilken pris

I denne saken er «Ada» anonymisert for å skjerme familien.

Likevel velger hun å dele sin historie, både for å vise at en anmeldelse og rettssaken etterpå kan koste mer enn det er verdt, og for å vise hvordan myter og fordommer om voldtekt kanskje kan påvirke det som skjer i retten.

En vårdag står Ada ved inngangen til et av landets mange biblioteker. Dette er et av de få stedene hun ikke kjenner på angst.

– Det er litt rart det her, sier hun.

Det er jo ikke hver dag du lar fremmede få et glimt av det vondeste du bærer på.

På bordet står et vannglass ved siden av et fat med kjeks.

Hun setter seg på stolen og skyver det mørkebrune håret vekk fra ansiktet.

Det koster mye for Ada å snakke om den natta hun opplevde i midten av 20-åra.

Ikke bare fordi hun fortsatt går til behandling for PTSD for det hun mener var en voldtekt, men i tillegg betød anmeldelsen at hun måtte erkjenne noe hun allerede syntes var vanskelig å akseptere: at hun ikke forutså det, ikke stoppet det, og at det skjedde med henne.

For helt siden Ada var liten jente, har hun fått høre at hun må håndtere situasjonene hun havner i selv.

Det er derfor hun valgte en karriere som vekter og ordensvakt.

Aldri i sin villeste fantasi hadde hun trodd at karrierevalget en dag kunne slå tilbake på henne.

Voldtektsmyter

Forskeren Kirsten Rinde husker godt hvordan hun i tenårene reagerte på utsagn om at jenter må kle seg på «riktig måte» for å unngå uønsket oppmerksomhet og å bli utsatt for trakassering eller overgrep.

– Jeg syntes det var helt feil. Det ble en av de viktigste grunnene til at jeg ville forske på voldtektsmyter, sier Rinde.

Fenomenet definerer hun som feilaktige forestillinger om voldtekt, de som blir utsatt for det og de som utøver det.

– Ofte skjer det helt ubevisst, men disse forventningene til hvordan et voldtektsoffer skal oppføre seg, se ut eller reagere, kan påvirke vår bedømmelse av deres troverdighet.

I studien til Rinde, som er publisert i Scandinavian Journal of Psychology, gransket forskerne 153 norske dommer. Da fant de et mønster:

Hvis dommene inkluderte beskrivelser av offerets atferd eller klesstil som stemte med det som blir definert som voldtektsmyter, var straffen i snitt 16 måneder lavere for domfelte.

Selv da studien tok hensyn til faktorer som tydelige medisinske bevis eller bruk av vold, var tilstedeværelsen av voldtektsmyter i dommene fortsatt sterkt knyttet til mildere straffer.

Dessuten var det flere frifinnelser i sakene med slike offerbeskrivelser.

– Da jeg startet forskningen, trodde jeg ikke vi kom til å finne nok saker som passet inn i disse beskrivelsene. Men det viste seg å være feil.

Også utenlandske studier har sett på dette med voldtektsmyter, blant annet denne fra tidligere i år. Her har forskere intervjuet jurymedlemmer og undersøkt holdninger. De bemerker at studien har både styrker og svakheter, men at resultatene viser at enkelte har falske oppfatninger om voldtekt og voldtektsofre.

Forskerne understreker at funnene er bekymringsfulle.

I denne britiske samlestudien har man undersøkt forholdet mellom aksept for voldtektsmyter og utøvelse av seksuell vold. Resultatene viste at i åtte av de ni inkluderte studiene, ble det funnet en signifikant assosiasjon mellom de to variablene.

– Ingen mennesker er nøytrale

– Forskning på voldtektsmyter har vist at en betydelig andel av befolkningen er enige i voldtektsmytene, for eksempel at kvinner som kler seg utfordrende, selv er ansvarlige om det skjer dem noe. Mytene er også blant personer som selv har blitt utsatt for overgrep, sier Rinde og fortsetter:

– Ingen mennesker er nøytrale, og de oppfatningene og forventningene vi har med oss, påvirker avgjørelsene vi tar. Dette gjelder også dommere.

Her er et hypotetisk forsøk på å vise hvordan voldtektsmyter kan snike seg inn i underbevisstheten og påvirke hva noen tenker om en voldtekt:

En jente ble voldtatt og forteller om det til vennen sin.

Vennen tenker at det er uakseptabelt.

Jenta forteller at hun frivillig kysset personen før voldtekten skjedde, ...

... at hun hadde på miniskjørt og spurte om å se soverommet hans.

Vennens umiddelbare reaksjon endrer seg.

Offerbildet

Ada sitter mindre anspent i stolen på biblioteket. Det er som om hun har senket skuldrene litt, men blikket flakker fortsatt mellom fortid og nåtid.

– Det er vanskelig å sitte i en rettssak og forsvare hvorfor man er et offer. Alt man ønsker, er å ikke være et offer eller fremstå som det.

I dommen fra tingretten står det skrevet følgende: «Tiltaltes håndavtrykk på veggen ved soveromsvinduet er heller ikke forenlig med at tiltalte – ifølge fornærmede – hele tiden holdt henne fast mens han voldtok henne.»

Videre står det:

Ifølge Ada ble hun spurt om hvordan det kan være mulig at hun ble overfalt, hun som er trent til å legge berusede menn i bakken.

– Jeg var ikke svak nok, så jeg passet ikke inn i offerbildet.

En ting var at hun følte rettssystemet sviktet henne, men det mest skadelige for henne var hvordan hun opplevde at rettssaken bekreftet, og forsterket, stemmen hun forsøkte å stenge ute: den som sa at alt var hennes feil.

Spesielt høy ble stemmen da hun opplevde at jobben og utseendet ble brukt mot henne.

Selv 11 år senere kan Ada bli slått av hvor komplisert alt høres ut når hun deler tankene og følelsene rundt den natta og rettssakene.

Det er denne kompleksiteten som gjør det er vanskelig å snakke om det, spesielt når hun tenker på hvordan det hele endte.

Frikjent

Adas sak ble først behandlet i tingretten hvor den tiltalte nektet straffskyld og sa han ikke hadde voldtatt Ada. Dommen derfra var enstemmig.

Etterpå ble saken anket til lagmannsretten fordi Ada ble rådet til å ta saken videre. Hun håpet at dommen ville bli gjort om, men også der ble mannen frifunnet.

Gjennom mannens tidligere advokat har NRK vært i kontakt med vedkommende.

Han ønsker ikke å medvirke til eller kommentere saken.

Makta til å dømme

Makt og ansvar går hånd i hånd i rettssalen. Med snart 40 års erfaring som både aktor og dommer har Rune Bård Hansen sett det meste.

Hansen ble utpekt av dommernes mediegruppe til å svare og forklarer på generelt grunnlag hvordan domstolen fungerer.

Han understreker at dommere i Norge er klar over at fordommer kan påvirke deres vurderinger. De legger vekt på å unngå dette uansett hvem partene er eller hvordan de fremstår. Likevel er det ikke sikkert at det alltid lykkes.

– Kan voldtektsmyter påvirke hva slags avgjørelser man ender opp med å ta i retten?

– For meg er det uklart hva som egentlig menes med voldtektsmyter. Jeg håper og tror ikke at fordommer av noen art trekkes med inn i rettssalen. Samtidig kan jeg ikke garantere at det ikke kan skje, sier han.

Likevel mener han voldtektsmyten om påkledning er et blindspor.

– Påkledning er irrelevant for mine dommerkolleger og meg. Det vil jeg aldri trekke inn i betraktningen, sier Hansen.

Hansen forklarer videre at dommere må forholde seg til bevisene i saken, og beviskravet for domfellelse er strengt. Den tiltalte er uskyldige inntil det motsatte er bevist ut over enhver rimelig tvil.

Hvis retten ikke kan se bort fra at tiltaltes forklaring kan være riktig, skal hen frifinnes.

Ord mot ord

I voldtektssaker kan bevisvurderingen være særlig utfordrende.

– Som oftest har bare to personer vært til stede, slik at ord står mot ord og det er få andre bevis. Da skal man være svært varsom med å dømme. Det er en misforståelse når fornærmede i voldtektssaker sier at hen ikke ble trodd, og derfor ble tiltalte frifunnet, sier Rune Bård Hansen.

Hansen forklarer at det i strafferetten ikke handler om hvem man «tror på», men om det er ført tilstrekkelig bevis for at det som skjedde, var en voldtekt.

Videre har han inntrykk av at studien blander myter med ting som bør påvirke straffene i retten.

– For meg virker det som om forskerne blander sammen formildende omstendigheter og det de kaller voldtektsmyter.

Hansen sier at dette ikke betyr at fornærmede klandres, eller at det handler om fordommer.

Han mener det derimot handler om å skille mellom alvorlige og mindre alvorlige saker, siden dette påvirker hvilken straff man gir.

Han understreker at ikke alle voldtekter er like grove.

– Så nei er ikke nei?

– Et nei er selvfølgelig et nei, men det er påtalemyndigheten som må bevise at den tiltalte ikke hadde noen grunn til å oppfatte handlingene eller ordene som samtykke, sier Hansen.

Han forklarer også at hvis retten mener at tiltalte ikke forstod «nei» tydelig, kan det føre til en dom for grovt uaktsom voldtekt, som gir en mildere straff enn en voldtekt utført med vilje.

Stor økning av frifinnelser

Førstestatsadvokat Olav Helge Thue ved Riksadvokatembetet er godt kjent med fenomenet voldtektsmyter og forklarer at det er noe de er oppmerksomme på, både under etterforskningen og når de går i retten med voldtektssaker.

– Forskningen legger fram veldig interessante opplysninger. En rettssak består jo av veldig mange elementer, men at disse mytene som blir beskrevet i denne rapporten kan ha en påvirkning på enkelte dommere, det føler jeg meg rimelig trygg på, sier Thue.

Han har vært statsadvokat siden 1997 og har over flere år snakket med mange voldtektsofre.

– Jeg er overbevist om at det som blir beskrevet i undersøkelsen, er riktig, sier han.

Likevel tror han ikke det er praktisk eller realistisk å ha som mål å fjerne alle fordommer eller myter.

– Den beste fremgangsmåten er derfor ikke å ha en nullvisjon, men å få folk til å tenke over at det finnes ubevisste reaksjonsmønstre som er innebygget i oss, og at man skal ta hensyn til disse når man vurderer bevisene. Det må være første skritt, sier Thue.

Han sier også at dette er noe de ofte belyser i undervisninger.

Riksadvokaten har også nylig fokusert på frifinnelsesprosenten i norske voldtektssaker.

Hver tredje voldtektssak i Norge endte med at den tiltalte ble frikjent. Det viser en gjennomgang som Riksadvokaten har gjort, skriver Rett24.

De siste årene har det blitt anmeldt cirka like mange voldtektssaker. Samtidig er det færre saker som blir tatt til retten, og større andel som ender med frifinnelse.

Dette har ført til en gransking av økningen, men foreløpig vet ikke Riksadvokaten hvorfor flere ble frifunnet i 2024.

– Det er klart at dette er noe vi er bekymra over. At frifinnelsesprosenten blir så høy, sier riksadvokaten Olav Helge Thue.

Han sier også at det er komplekse saker det er snakk om.

– Det skal bevises ut over enhver rimelig og fornuftig og forstandig tvil. Men man skal egentlig kunne si det at «vi tror ikke på deg for fem øre, vi tror på det som fornærmede forklarer».

I sommer ble en ny samtykkelov innført og minstestraffen for voldtekt fjernet. Det er for tidlig å si noe sikkert, men dette kan påvirke hvor mange som blir dømt.

Thue peker på at det kan bli nødvendig med en nærmere analyse hvis frifinnelsesprosenten forblir høy også i årene framover.

Men allerede i dag vet riksadvokaten nok til å gjøre noen endringer.

Fra nyttår skal statsadvokatene gå i retten med nesten alle voldtektssaker i hele 2026. Fram til nå har politiadvokatene ofte tatt denne jobben.

Han forklarer at grunnen til endringen er at statsadvokatene er mer rutinerte og erfarne aktorer enn mange politijurister.

– Det er ikke dermed sagt at alle statsadvokater er mye bedre enn alle politijurister. Men vi så en tendens til at det var færre frifinnelser da det var statsadvokater som aktorerte saken.

Riksadvokaten vil den neste tiden følge med på effekten avgjørelsen kan ha på utviklingen.

– Etterforskningen og den påtalemessige behandlingen av disse sakene skal være av høy kvalitet, og skal søkes oppklart så langt råd er, sier Thue.

Men forskeren som har sett på voldtektsmyter, mener det er en annen ting som bør forandres.

– Det ville medført et ramaskrik

Kirsten Rinde tror det kan hjelpe om alle i rettssalen i en voldtektssak kjenner til voldtektsmytene.

For eksempel at det blir delt ut informasjon om fenomenet, fordommene som mange sitter med, og vanlige reaksjoner voldtektsoffer har under og etter overgrep.

– Dette kan fungere som korrigerende informasjon som gjør det mindre sannsynlig at vurderingen av tiltalte og fornærmede påvirkes av voldtektsmyter.

Dommer Rune Bård Hansen mener et slik tiltak er helt uaktuelt.

– Det ville medført et ramaskrik blant både forsvarere og påtalemyndighet og er i strid med bevisføringsprinsipper i norsk strafferett, sier han og utdyper videre:

– Da får dommeren utenforstående og ukontrollerbar påvirkning om hvordan hen skal vurdere og tenke som dommer, og det skal vi ikke ha.

Han sier at forskerne har mulighet til å tilby et kurs for norske dommere hvor informasjon om voldtektsmyter blir lagt fram, men selv ser han liten hensikt i det.

Hansen mener det er viktig at voldtekter blir anmeldt og etterforsket av politiet, men:

– Den som anmelder, må være forberedt på en prosess som kan bli belastende uansett om saken blir henlagt eller ender med dom. Politiet plikter å etterforske objektivt og også søke etter bevis som taler til tiltaltes fordel. Det kan hende at det i noen saker ville være bedre å bearbeide det man mener å ha opplevd på andre måter enn å anmelde, sier Hansen.

Rettssaken i hodet

«Ada» sliter med å huske hvem hun var før den natta i 2014.

De siste årene har hendelsen, og tiden etter, påvirket henne på en måte som gjør at hun fortsatt kan fryse til i helt dagligdagse situasjoner.

– Jeg tror det hadde vært lettere å gå videre om jeg ikke hadde vært igjennom de rundene i retten, forteller Ada.

I en periode tenkte hun også at livet ikke var verdt å leve.

I dag bor Ada i det samme huset i skogen hvor alt utspilte seg den natta.

Litt rart, tenker du kanskje?

Men for Ada var det den eneste måten hun kunne holde fast ved seg selv.

Da retten frikjente tiltalte på alle punkter, var det bare ett sted hun ønsket å dra.

– Jeg ville fortsette å bo der fordi – jeg ville ikke at det også skulle bli tatt fra meg. Hjemmet mitt. Fristedet mitt.

Det blir stille.

Lenge.

Kjeksene på bordet står urørt, og vannglasset er fortsatt fullt.

Ada har lagt to rettssaker bak seg, men den tredje pågår fortsatt i hodet hennes. Den handler om at hun vil straffe seg selv for at hun havnet i en slik situasjon.

Men for hver dag kommer hun litt nærmere å frikjenne seg selv fra skammen.

– Har du noe du vil si til noen som ikke vet hva de vil gjøre i en lignende situasjon?

– Det er enkelt for meg å si nå at man er en viktig del av statistikken, men samtidig så har jeg i mange år følt at det er det eneste jeg har vært.

Hun tenker seg om en stund.

Så forteller hun at hun ville støttet hvem som helst i å stå opp for seg selv ved å anmelde, samtidig kommer hun aldri til å tenke at det er riktig for alle.

– Men hvis ingen gjør det, hvis ingen stiller opp i retten, hvis ingen gjør noe, hvor er vi da på vei?