Norge må ta investeringsrisiko i India

Statsminister Jonas Gahr Støre møtte Indias statsminister Narendra Modi da sistnevnte var på et offisielt statsbesøk til Danmark. Senere har de to også møttes i Brasil i 2024. Foto: Philip Davali/Ritzau Scanpix / NTB

EU–India-avtalen kan endre Norges investeringsstrategi i verdens mest folkerike land. Vil vi nå gå fra ord til handling?

Dette er en kronikk

EU–India-avtalen omtales som «alle handelsavtalers mor». Den kutter toll, åpner markeder og markerer et geopolitisk veivalg for Europa. Sett fra Norge, og resten av Efta, reiser den et mer grunnleggende spørsmål: Hvem skal faktisk ta investeringsrisikoen i India?

For EFTA-landene inngikk sin egen frihandelsavtale med India alt i 2024. Avtalen ble ledsaget av et ambisiøst løfte om opptil 100 milliarder dollar i investeringer over 15 år.

Det er et tall som knapt har vært diskutert offentlig i Norge. Likevel er det nettopp her realpolitikken starter.

Efta består av fire svært ulike økonomier: Sveits, Norge, Island og Liechtenstein.

Av disse er det i praksis bare Sveits og Norge som har kapital, institusjoner og selskaper med evne til å investere i stor skala i India. Likevel er det påfallende stille om hvordan dette investeringsløftet faktisk skal realiseres.

Under World Economic Forum i Davos i år ble kontrastene tydelige. Sveits fremsto som en av de mest proaktive europeiske aktørene i dialogen med India, med tett samspill mellom myndigheter, industri og finans.

Samtidig stilte India med en uvanlig tung delegasjon bestående av både sentrale ministre og hundre toppledere fra indisk næringsliv.

Signalet var klart: India er ikke i Davos for symbolikk, men for kapital, partnerskap og industriell skalering.

Kronikkforfatteren Rina Sunder på World Economic Forum i Davos, der, ifølge henne, vertskapslandet Sveits var langt mer frempå enn Norge i dialogen med de indiske representantene.

Sveits har i mange år vært den mest aktive EFTA-aktøren i India, særlig innen industri, farmasi og finans. Norske investeringer har vært mer fragmenterte og ofte prosjektbaserte, til tross for sterke posisjoner innen energi, maritim sektor, teknologi og helse.

Island og Liechtenstein spiller i realiteten marginale roller i dette bildet.

Det reiser et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Var investeringsløftet på 100 milliarder dollar ment som et politisk signal – eller som en reell strategi?

India er ikke et marked for raske gevinster. Det krever langsiktig kapital, lokal tilstedeværelse og høy toleranse for regulatorisk kompleksitet.

Nettopp derfor er EUs tydelige dreining mot India interessant.

Europas største industriland har konkludert med at risikoen ved å stå utenfor nå er større enn risikoen ved å delta. Det burde også få norske styrerom til å revurdere egne antagelser.

For Norge handler dette om mer enn handel. Norske beslutningstagere og investorer har i årevis snakket om behovet for å diversifisere bort fra USA og Kina.

India nevnes ofte, men sjelden følges ordene av kapital.

Samtidig sitter Norge på en av verdens største statlige investeringsformuer, samt et næringsliv med teknologi som treffer Indias største behov: energiomstilling, vannforvaltning, hav, helse og digital infrastruktur.

Dette er også et nordisk spørsmål. Norden liker å se seg selv som langsiktige, bærekraftige og tillitsbaserte investorer. India etterspør nettopp dette.

EU–India-avtalen endrer ikke dette over natten. Men den fjerner en viktig unnskyldning: at rammevilkårene ikke er på plass.

Spørsmålet er derfor ikke om India blir viktig for verdensøkonomien. Det er allerede avgjort. Spørsmålet er om Efta, og særlig Norge, er villige til å gå fra handelsavtaler til faktisk kapital, fra intensjoner til investeringer.

Hvis ikke, vil de 100 milliardene forbli et politisk løfte på papiret – og India vil finne sine partnere andre steder.