– Norge brukte tyske soldater til å rydde minefelt og dumpe eksplosiver i fjorder og innsjøer

Ved slutten av andre verdenskrig hadde tyske væpnede styrker store mengder ammunisjon i Norge. Det var utplassert i ulike avdelinger og på større lagre.

I tillegg kom eksplosiver som tilhørte politiet og i Organisation Todt – en tysk halvmilitær organisasjon som drev med bygg og anlegg. 

Det var også komponenter og ammunisjon lagret ved Raufoss ammunisjonsfabrikker.

Men hvor mye var det egentlig? Og hva skulle gjøres med det?

Minst 90.000 tonn ammunisjon var lagret i Norge

En av de få som hadde en viss oversikt var oberst Büttner, som sommeren 1945 satt internert i fangeleir på Lillehammer. 

I et brev til norske myndigheter datert 18. august 1945 beskriver han situasjonen rundt ammunisjonen. 

Ved krigens slutt hadde hæren og kystartilleriet alene 90.000 tonn ammunisjon lagret i Norge, og da var de andre våpengrenene som marinen og Luftwaffe ikke inkludert.

Lagrene Büttner kjente til, omfattet alt fra håndvåpen til store kanongranater. Obersten anslo verdien til 780 millioner kroner. Dette tilsvarer 21,3 milliarder kroner i dag.

Kunne det være aktuelt at han og andre tyskere bisto Norge i håndtering og demontering av ammunisjonen?

Dette bildet er tatt 3. august 1940. På bildet står fire tyske soldater på Gjøvik brygge. Mjøsfærgen I ble senere brukt til å dumpe granater i Mjøsa. (Foto: Ewald Schumann / Mjøsmuseet)

Norge takket nei til demontering

Den 19. september 1945 svarte Hærens våpentekniske korps at det ville være for farlig å bruke norske arbeidere til demontering. Norge manglet også folk med riktig kompetanse. 

Men kunne tyskerne gjøre jobben, ville mye stål og andre materialer bli reddet.

I oktober 1945 konkluderte Forsvarets overkommando med at de ikke ønsket å følge opp forslaget. Ammunisjon skulle håndteres og dumpes i tråd med retningslinjene gitt av de allierte. 

Norge trengte dessuten norske arbeidere til gjenoppbygging av landet. Vurderingen om tyske soldater kunne brukes til farlig arbeid var også brennbart på grunn av Genèvekonvensjonen.

– Norge brukte tyske soldater til å rydde minefelt og dumpe eksplosiver i fjorder og innsjøer. Dette var et farlig arbeid som medførte mange dødsfall, sier professor Mats Ingulstad ved NTNU.

I boken Da freden brøt løs skriver Trond Risto Nilssen at 170 tyskere omkom i arbeidet med minerydding.

Den tyske obersten Büttner tilbød i 1945 å demontere tyske granater som var lagret i Norge etter andre verdenskrig. Norske myndigheter takket nei. (Foto: NTNU)

Dumping kan utfordre forsvarsindustrien

Büttner viste til Tysklands erfaringer fra første verdenskrig om at ammunisjon dumpet i naturen kunne dukke opp igjen. 

Ingulstad forteller at det samme hadde Forsvaret selv observert blant annet rundt Trondheimsfjorden sommeren 1945. Her var håndgranater og andre eksplosiver blitt dumpet og kunne nås ved fjære i sjøen, eller det drev i land andre steder.

Ammunisjonen inneholdt verdifulle metaller. Men i stedet for å gjenvinne den, valgte myndighetene altså å dumpe den i Mjøsa, i andre innsjøer og i havet.

I forskningsprosjektet Oppdrag Mjøsa, som ledes fra NTNU Gjøvik, er historien om dumpingen en del av arbeidet som nå pågår. 

Ingulstad mener at forurensning fra militær aktivitet og dumping av ammunisjon, som nå oppdages flere steder i Norge, kan utfordre forsvarsindustrien og behovet for opprustning. Mer om dette mot slutten av artikkelen.

– Vi må forstå hvordan krig og opprustning påvirker miljøet vårt, sier professor Mats Ingulstad ved NTNU. I bakgrunnen er en utstilling av granater fra Raufoss ammunisjonsfabrikk. (Foto: Bjørn Kvaal / NTNU)

– Vi må forstå hvordan det skjedde

For tiden arbeider masterstudenter og forskere med å kartlegge årsakene, omfanget og konsekvensene av dumpingen i Mjøsa og andre steder i Norge. 

Brevet fra Büttner ble funnet av en masterstudent på Institutt for historiske fag.

– Dette er en type forskning vi kan kalle vel anvendt miljøhistorie, sier Ingulstad.

Han mener historiefaget er viktig for å forstå tilblivelse og omfanget av store samfunnsproblemer, og å bidra til å løse dem sammen med forskere fra andre fagfelt.

Raufoss ammunisjonsfabrikker (RA) ble del av en nasjonal strategi for opprustning. Hvilke følger fikk dette for folk, lokal utvikling og miljø? 

I ett nytt prosjekt kalt eksplosiv arv skal NTNU, Mjøsmuseet og Vestre Toten kommune i fire år samarbeide for å finne svar.

Forskerne leter i tyske arkiv

Så hvorfor var Büttner så opptatt av gjenbruk at han kontaktet norske myndigheter?

– Det kan vi bare spekulere i, sier Ingulstad. 

Forskerne forsøker nå å finne mer informasjon om ham i tyske arkiver.

– Kanskje tenkte han som en fagperson som så at gjenbruk av metaller var en fornuftig løsning. Dette var tyskerne svært opptatt av, selv om dumping var enklere. Han mente selv han snakket et brukbart norsk etter å ha vært i landet siden 1940, samtidig som store deler av Tyskland lå i ruiner, sier Ingulstad.

Han visste nok også at han kunne risikere et lengre opphold i fangeleir. 

– Om han i tillegg kom fra de områdene Sovjetunionen okkuperte, det som senere ble Øst-Tyskland, kan det godt være at videre arbeid i Norge fristet mer, selv om det var farefullt, forteller professoren.

Hermann Göring skulle på 1930-tallet sikre den produksjonsmessige siden av opprustningen. 27. mars 1940 oppfordret han til metalldonasjoner. Kirken St. Ulrich i Regensburg var ett av mange innsamlingssteder. Dette bildet er tatt 9. april 1940. Også i Norge ble det gjort systematisk innsamling av skrapmetall. (Foto: Stadt Regensburg / Bilddokumentatio / Christoph Lang)

Tyskerne var opptatt av gjenvinning under krigen

Den tyske rustningsindustrien trengte metaller som kobber, bly og sink. Under nazistisk styre ble det opprettet resirkuleringssentre for å redusere behovet for import. Uten nok metaller innen egne grenser, satset Tyskland på resirkulering.

De utvidet kapasiteten, utdannet spesialister og samlet inn skrap fra husholdninger og bedrifter. Denne strategien tok de med seg til okkuperte land, inkludert Norge.

Ammunisjon ble også resirkulert, og overskudd ble sett på som en verdifull ressurs. 

Omtrent seks måneder etter invasjonen av Norge startet tyskerne Metallmobiliseringen – en kampanje for innsamling og resirkulering av skrapmetall. I oktober 1941 ble Metallsentralen opprettet for å organisere dette mer systematisk.

Innsamlingen i Norge ble ofte utført av norske skraphandlere. Norske firmaer smeltet skrap og produserte nye materialer, selv om mye ble sendt direkte til Tyskland. 

Det var månedlige kampanjer i norske byer, hvor alt fra motorvogner til spisebestikk ble samlet inn.

Innsamlingen ble formelt styrt av det norske Næringsdepartementet, som var sterkt påvirket av den tyske okkupasjonsmakten.

Raufoss hadde en betydelig rolle i resirkuleringen

Raufoss Ammunisjonsfabrikker (RA) var viktig i resirkuleringen. Fabrikken hadde produsert ammunisjon siden 1896 og hadde egne metallverk og utstyr for å bearbeide skrapmetall.

– Resirkuleringen ved RA ble koordinert av Metallsentralen, og fabrikken rapporterte jevnlig om behandlingen av metallskrap, forteller historiker Simon Renner ved NTNU.

RA bearbeidet stålskrap, inkludert skrap fra andre nazi-okkuperte områder. Bronse og andre materialer ble også resirkulert.

Fra frigjøringsdagene i 1945 ved Raufoss ammunisjonsfabrikker. Den tyske vaktsjefen i fabrikken (til venstre) og Helge Sunde og Halvdan Hegtun. (Foto: Nils Raddum / Mjøsmuseet)

Norsk arbeider døde i eksplosjon

Tyskerne nesten tredoblet ammunisjonsproduksjonen på RA fra 1940 til 1945. De lagde granater til kanoner og ammunisjon til rifler som Krag-Jørgensen og Mauser maskingevær.

I slutten av oktober 1942 skjedde en eksplosjon under demontering av granater på RA. En norsk arbeider omkom. Ammunisjonen var fra første verdenskrig og hentet fra Belgia. 

Ulykken skjedde under behandling av 7,5 centimeter brisantammunisjon. Råmaterialet i granatene skulle gjenvinnes og brennrøret skulle skrus av.

– Arbeidet kunne være farlig. Produksjonsfeil og skader gjorde at ikke all ammunisjon kunne gjenvinnes. Våren 1943 startet tyskerne dumping av ammunisjon fra RA i Mjøsa, sier direktør Arne Julsrud Berg ved Mjøsmuseet.

Lek med tyske landminer. Fra Samhold 8. april 1946. (Foto: NTNU)

Tyskerne anså arbeidet som så farlig at disse granatene skulle fjernes. Tre tyske soldater holdt oppsyn da rutebåten Mjøsfærgen ble rekvirert og ansatte ved Arsenalavdelingen utførte dumping i Mjøsa.

Ammunisjon i fiskegarn

Etter krigen ble dumping i Mjøsa av ammunisjon og annet forsvarsmateriell fra blant RA satt i system av norske myndigheter. Tillatelse ble gitt av Sprengstoffinspeksjonen og Justisdepartementet. 

Sprengstoffinspeksjonen heter i dag Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

– Det er uklart når dette startet for alvor, fordi deler av arkivet til RA er fjernet, sier Ingulstad.

Ganske umiddelbart etter krigen kom det oppslag i lokalavisene om barn som lekte med tyske landminer på strendene i Gjøvik og fiskere som fikk ammunisjon i garnene.

Militærpolitiet svarte at det som var dumpet var ufarlig. Det ble også sagt at dumping på 420 meters dyp i Mjøsa ikke utgjorde noen fare – naturen ville ta hånd om det.

Etter hvert kom det stadig flere medieoppslag om saken, og den har også vært oppe i Stortinget. Dette er en del av bakgrunnen for at Forsvarets forskningsinstitutt og NTNU har kartlagt deler av bunnen i Mjøsa.

Protokoller er borte

Det har vært offentlig kjent at det i perioder ble dumpet tre til fire lastebillass med ammunisjon i Mjøsa hver uke. Hvor mange uker hvert år dette pågikk er usikkert, siden protokollen som har oversikt er borte. 

Men vi vet at dumpingen foregikk over en periode på 20 til 30 år.

Ingulstad håper medieoppmerksomheten og diskusjonen om politianmeldelse, som formannskapet i Gjøvik nå vurderer, kan føre til at dokumentene dukker opp. 

Han oppfordrer også ledelsen ved dagens Nammo til å tydelig signalisere til tidligere RA-ansatte og andre i lokalsamfunnet om at det er viktig og riktig å fortelle om dumping.

– Vi trenger å forstå omfanget og vite hvor vi skal lete for å finne ammunisjonen i dag, sier han. 

Forståelsen av forurensning var en annen

Ingulstad trekker fram at forståelsen av miljøpåvirkning var en annen den gang.  Formålet med forskningen og undersøkelsene er ikke å diskreditere de som handlet på bakgrunn av et helt annet kunnskapsgrunnlag.

– Snarere vil det å ta tak i fortidens feilvurderinger være viktig for å sikre legitimiteten til industrien fremover. Men for å vurdere mulig fare for forurensing og ulykker i fremtiden, trengs en grundig kartlegging nå, sier han

I dag anslår forskere at det ligger mellom 2.000 og 3.000 tonn med forsvarsmateriell dumpet på bunnen av Norges største innsjø. Dette er basert på den delen av sjøbunnen som hittil er kartlagt. 

Hele Mjøsa er fortsatt ikke undersøkt, og Mats Ingulstad og Arne Julsrud Berg tror derfor at det reelle tallet kan være betydelig høyere.

Kan fortsatt være like farlig

– Vi trenger mer forskning for å kunne svare godt på hva som bør tas opp og hva som er tryggest å la ligge, sier Ingulstad. 

Han forteller at ammunisjonen kan forvitre, bli mer ustabil og vanskelig å håndtere. Sedimenter på bunnen kan dekke over gjenstandene, men det er avhengig av forholdene på bunnen og i vannmassene. 

– Ammunisjon som har ligget i vann i 80 år kan fortsatt være like farlig som da den ble dumpet, og i del tilfeller kan den være lettere å utløse enn i 1945. Vi ser også tydelige tegn på korrosjon, også i ferskvann, som gjør dette ustabilt og uforutsigbart, sier han.

I tillegg vet ingen hvor mye tungmetaller som eventuelt lekker ut i Mjøsa, som er drikkevannskilde til 150.000 mennesker. Vannet fra Mjøsa renner videre ut i Vorma og Glomma, og deretter ut i havet.

I forskningsdelen av prosjektet Oppdrag Mjøsa som handler om teknologi, tas det i høst prøver fra bunnen rundt granatene. Målet er å undersøke hvordan ammunisjonen forvitrer og om den utgjør en forurensningsfare.

Granatdumping på Mjøsa. Raufoss ammunisjonsfabrikk tok i bruk egen båt til dumpingen. (Faksimile: Oppland Arbeiderblad)

Brukte rutebåt til dumping

Dumpingen av ammunisjon må ses i sammenheng med kunnskapen og holdningene som fantes rett etter krigen. På den tiden var det andre regler og forventninger knyttet til natur og risiko.

Dumpingen skjedde blant annet fra en privat båt som Raufoss ammunisjonsfabrikk hadde leid inn. Også rutebåten Mjøsfærgen ble brukt til dumping, helt til passasjerene uttrykte bekymring for sikkerheten. Da tok fabrikken i bruk sin egen båt.

Spor ved dumpestedene – som merker etter dregger – tyder på at noen forsøker å fiske opp ammunisjon.

– Vi ser tegn og har indikasjoner på at enkelte miljøer aktivt prøver å hente opp militært utstyr og eksplosiver, sier Ingulstad.

Han mener dette gjør dumpingen aktuell også i dagens debatt om våpenproduksjon:

– Tusenvis av tonn med ammunisjon i Mjøsa og andre innsjøer er et samfunnsproblem som ikke blir lettere å løse med tiden – tvert imot. Denne historiske arven må tas med i vurderingene når vi diskuterer forsvarsindustrien og den pågående opprustningen. Det er en eksplosiv arv, sier han.

Militær aktivitet utfordres

– Forsvarets hovedoppgave har vært å utføre sitt militære oppdrag. Men verken de eller samfunnet ellers har tatt nok hensyn til miljøproblemene som følger med krig og ammunisjonsproduksjon, sier Ingulstad.

Rent vann er også er et spørsmål om beredskap. Krig og militær aktivitet påvirker miljøet, bidrar til klimaendringer og øker risikoen for naturfarer i miljøene der Forsvaret opererer. Det påvirker også sikkerheten i lokale og globale forsyningslinjer, mener forskeren.

– Dette utfordrer både militær forsyning og operasjoner og har så langt vært underkommunisert, sier Ingulstad. 

Professoren mener at det også kan påvirke forsvarets legitimitet at man ikke tar hensyn til naturen.

– Staten og Forsvaret har så langt ikke tatt tydelig ansvar for dumpingen eller satt av tilstrekkelige ressurser til opprydning. Når vi nå ser en ny bølge av opprustning, vil det påvirke miljøet gjennom behov for materialer, transport, arealbruk og håndtering av defekt ammunisjon, sier han.

Disse miljøutfordringene ser vi også i Ukraina. Vi må i mye større grad ta innover oss  hvordan krig og opprustning påvirker miljøet vårt på lang sikt, mener Ingulstad.

– Hvis vi ikke gjør det, risikerer vi å ikke gjøre nok for å unngå krig i fremtiden, sier han.