Nordmenns rare forhold til sykemelding

Av: Lorelou Desjardins

Fransk-norsk jurist og forfatter

Kanskje det er fordi det ikke finnes rom for å være litt syk i Norge.

Du må være enten 100 prosent syk eller 100 prosent frisk, og helst i godt humør hele tiden.

«Det ordner seg», sier nordmenn.

De hoster, halter, tar en Paracet og går på jobb.

«Jeg må nesten være død før jeg går til legen», sier noen med et skrått smil, ofte menn over 50.

Det er som om det å unngå helsehjelp er en slags prestasjon.

Og kanskje er det nettopp det: en norsk stolthet, dette med å klare seg selv. Å tåle alt.

Samtidig har Norge et av Europas høyeste sykefravær. Hvordan henger det sammen?

Hvordan kan vi både være et folk som nekter for at vi er syke, og samtidig være så mye borte fra jobb på grunn av sykdom?

Jeg tror svaret ligger i at det ikke finnes noen mellomting i norsk arbeidsliv. Du skal være 100 prosent.

Enten helt frisk, eller helt ute av drift.

Enten «i farta» eller «fullt sykmeldt».

Det finnes knapt rom for å være i en slags mellomtilstand, det som på papiret kalles «gradert
sykmelding», men som i praksis ofte føles som å måtte prestere like mye som før, bare med
enda mindre kapasitet.

Har du en 40 prosent sykmelding? Gratulerer, da skal du altså klare å være 100 prosent på i den tiden du faktisk er på jobb. Smile, levere, prestere.

Du må ikke vise at du fortsatt er syk, helst skal du være blid og takknemlig for å få lov til å være der.

I tillegg må du jobbe litt ekstra for å bevise at du fortsatt duger.

Og midt oppi dette: nordmenn som ikke vil være til bry. Syke personer som gjemmer seg og
«forsvinner», som en katt som kryper under sengen og ikke vil forstyrres.

Å be om hjelp føles som å forstyrre fellesskapet. Å vise svakhet føles som å bryte en uskreven regel.

Særlig kvinner bærer mye av denne usynlige byrden.

Vi vet at kvinner sykmeldes oftere enn menn. Kanskje fordi de ofte tar større ansvar hjemme i tillegg til full jobb.

Kanskje fordi de kjenner på dobbelt press: å ikke bare fungere, men også være hyggelige, omsorgsfulle, blide.

Derfor sier de «Nei, men vet du hva, det går SÅ bra», mens de er i ferd med å gå tomme. De
smiler med mørke ringer under øynene, og forsøker å ikke være en belastning for noen.

Men mennesker er ikke maskiner. Noen ganger trenger vi tid for å bli friske. Tid til å hente oss inn, ikke bare medisinsk, men menneskelig.

Det tar energi å late som at alt går bra!

Jeg vet det, fordi jeg har vært der.

Jeg har vært langvarig sykmeldt.

Ikke fordi jeg ville, men fordi kroppen og hodet sa stopp. Etter en skade klarte jeg ikke å jobbe lenger, og selv om jeg hadde en diagnose, var sykdomen «usynlig» og derfor vanskelig å begrunne for folk flest.

Og det norske systemet, med alt sitt paradoks og byråkrati, reddet meg.

Det ga meg rom til å komme tilbake, gradvis.

Jeg fikk lønn mens jeg var syk, for å betale regningene, og ikke stresse på grunn av økonomi i tillegg til sykdom.

Og jeg kom tilbake og jobbet 100 prosent igjen etter en runde med 52 uker sykmelding og arbeidsavklaringspenger.

I dag hadde ingen trodd at jeg en gang ikke klarte å jobbe 10 prosent engang.

Det er mange som snakker om sykefravær som et problem. Som om det er et tegn på svakhet
i samfunnet. Men kanskje er det motsatt.

Kanskje det høye sykefraværet sier noe om at vi faktisk har et samfunn som tillater mennesker å være mennesker, og som gir folk mulighet til å komme tilbake, i stedet for å falle helt ut.

Hvis vi virkelig mener at folk skal jobbe til de er 70, må vi slutte å forvente at de aldri skal bli syke.

Foto: Roar Hagen / VG

Vi må gi rom for det uperfekte.

For pauser. For restitusjon.

Vi må tåle at folk ikke alltid klarer alt, hele tiden, og at det ikke gjør dem til svakere mennesker, men til mer bærekraftige arbeidstakere.

Kanskje vi skal slutte å være så stolte av at vi aldri går til legen.

Kanskje det er på tide å være litt stolt av å be om hjelp når vi trenger det.