Noe skurrer med gallaen

1 day ago 4

Selvsagt trenger vi Idrettsgallaen, men det bør tas grep for å gjøre opplegget mer rettferdig.

Tirsdag 7. januar kl. 12:10

Magnus Carlsen hadde i realiteten ikke en sjanse da han ble etternominert i katergorien «Årets navn» for 2024.

Mens hovedfeltet kunne stemmes på helt fra 18. desember, var det knapt noe tidsvindu i det hele tatt der Carlsen kunne sanke stemmer.

Det gikk som det måtte gå.

Helt uavhengig av hva man måtte mene om sjakkstjernens kandidatur, er det som skjedde et eksempel på at noe skurrer med gallaen fra et fair play-perspektiv.

Et kalenderår var som kjent fra 1. januar til 31. desember. Da er det snodig at prestasjonene på tampen av året blir så stemoderlig behandlet. Det er ikke lett å forstå at det er så hastverk med å få unna både nominasjoner før jul og selve showet rett etter nyttår.

Det hadde vært mye mer logisk å ha feiringen senere på vinteren. Da kunne HELE årets prestasjonerfått konkurrere på like vilkår om gunst og oppmerksomhet.

Dette er bare en av mange problemstillinger det er relevant å problematisere rundt den årlige kåringen av norske idrettshelter.

Nidaros-kommentator Otto Ulseth har dratt en kritisk innfallsvinkel til showet betydelig lengre. Han tar til orde for å avvikle det hele. Den godeste Ulseth er ikke uten poenger når han stiller spørsmål ved ressursbruken, og ved nødvendigheten av å sammenligne idretter.

Like fullt drar han det etter mitt syn betydelig for langt. Idrettsgallaen skaper veldig mye glede for både utøvere, ledere og ulike samarbeidspartnere.

I Trondheim var det åpenbart hvor mye mange av stjernene koste seg over å møtes på denne måten. Et ekstra konkurranseelement faller dessuten i smak hos vinnerskaller som norsk idrett har så mange av.

Slikt har verdi.

Dessuten er det sunt at vi får åpne diskusjoner om hvem som fortjener og ikke fortjener den fremste hederen og æren.
Derimot er det flere ting det bør diskuteres å endre. Det er behov for å styrke posisjonen og troverdigheten til arrangementet.

Det nevnte tidspunktet er én ting. Prosessen når kandidater skal spilles inn, er en annen.

I år endte vi i den uforståelige situasjonen at Martin Ødegaard ikke var blant ti kandidater til «Årets mannlige utøver».

Det gir jo bare ikke mening, uansett hvor det glapp i veien mot utvelgelsen.

Veiingen mellom priser og størrelse på grener, er heller ingen enkel oppgave.

Kanskje burde det forekomme flere og mer åpne diskusjoner om kriterier og begrunnelser.

Uansett er det rart at det ikke er et hetere tema innad i idretten om at toppidrettssjefen leder juryen, noe som ikke akkurat har vist seg heldig de siste årene. Tette bånde er blitt for tette.

Det er også interessant å registrere hvordan NRK håndterer rollen som arrangementspartner med Norges Idrettsforbund og Norsk Tipping når det hele skal avvikles.

Det er ikke nødvendigvis noe galt med dette, men et partnerskap mellom NRK og NIF rundt dette er tankevekkende rundt vektingen av nærhet og avstand. Redaksjonelle profiler burde heller jobbe journalistisk med showet enn å være gjester på gjeve plasser.