No skal danskane kutte utslepp der det svir mest – i landbruket

Før dagen lysner er Louise Korsgaard Frederiksen i kjeledress og støvler. Hun hjelper til på familiens gård, slik hun har gjort hele livet.

Dette er morgenen flere hundre griser flyttes i fjøset. Grisungene skilles fra mødrene.

De klynger seg, piler i flokk, før de samles i et varmt rom, for å fetes opp.

Stank fra grisenes avføring og urin river i nesen, det er lukten av landmand, livet Louise elsker, det eneste hun kjenner.

Da venner gikk i barnehagen var Louise med grisungene i fjøset. Nylig gjorde hun seg ferdig på skolen som «Årets Griseelev».

Nå er målet å leve ut drømmen, starte for seg selv, midt på Jylland, der bondehjertet banker så intenst.

Men hun kjenner på en uro som ikke går bort.

Ikke bare må Louise kjempe for levebrødet, ikke holder det å sørge for mat på folks bord. Louise må også bidra til et livsviktig grønt skifte.

Levebrød, mat, klima, natur. Louise føler ansvaret tynge for å balansere alt. Samtidig.

For der oljen sverter nordmenns avtrykk, er landbruket våre naboers sorte svin på skogen.

Landbruket tyner natur og slipper ut mest klimagasser på dansk jord.

– Vi vil sinnssykt gjerne bidra til å kutte utslipp, men vi skal jo også overleve, sier Louise.

– Jeg er redd for at jeg mister dette livet.

Langt unna den jyske fjøslukten ble Louise og danske bønder gjort til pionerer.

Grønt lagspill, først i verden

Her på Christianborgs slott i København har danskene sikret en lagseier ingen andre i verden kan vise til.

NRK rigger seg til her inne i det danske Folketinget, nysgjerrige på hva naboene gjør, som vi ikke får til.

Klimakrisen krever tunge fellesløft. Slik det flere eksperter peker oss mot – danskenes bredt forente politiske lagspill:

Sju partier – fra venstrekanten, midten, store og små, høyrekanten – sto sammen, side om side, røde og hvide og grønne.

Til og med bønder og naturvernere spilte i samme grønne trøyer på dette bondelaget.

Sammen halte og dro de i land en avtale på klimakampens meste betente område: Landbruket.

Med «Den Grønne Trepart» er danskene først i verden med CO2-avgift for landbrukets kyr og griser.

Danmark huser nær dobbelt så mange svin som mennesker. Nå skal det bli færre kuer, litt færre svin, reduserte utslipp – og mer natur.

Landbruksjord dekker langt over halve landet.

Landskapet skal gjennom sin største endring på hundre år. Til mer eng, våtmark, mye mer skog.

Et land fattig på natur skal bli rikere på biologisk mangfold. Avtalen begrenser også gjødsel som siver ut i fjordene og kveler livet der.

Danskene klarer sitt klimamål for 2030, om avtalen gjennomføres. Avtalen befester også landets renommé som en klimaleder.

Eller mer presist, som ekspertene (CCPI) bak rangeringen sier:

«Danmark er den enøyde kongen blant de blinde, heller enn global leder.»

Danskene er på 4. plass – som er øverst – fordi ingen gjør nok til å fortjene en plass på pallen.

Altså, mer et grønt halmstrå, illustrert gjennom et lagspill klimaet trenger – før kloden koker over.

Derfor prøver NRK å samle den politiske paletten til et symboltungt lagbilde.

Det viser seg vrient å få til denne dagen. Danskene er under et dirrende press.

Ryker hele formasjonen?

Grønt skifte, svarte skyer

I maktens korridor venter vi på selveste kapteinen, Jeppe Bruus, minister for Grøn Trepart, han som skal fronte, forsvare og forklare lagseieren.

Men hvor blir Jeppe av?

De danske politikerne er stresset. En ser på klokken. Andre løper til nye møter. En ny, vedvarende usikkerhet vibrerer i den opphetede luften.

Noen lar bekymring fare til Grønland, som har valg denne dagen, eller til krigsherjede Ukraina, en truende Putin, eller han som vil ha Grønland, en bestevenn som har blitt til bølle.

I horisonten driver svarte skyer nærmere, og fire av ti dansker ser Trumps USA som en trussel.

Det er ikke bare sikkerheten som er usikker, ikke bare liberale verdier og landområder som trues.

Der kommer han, endelig, minister-Jeppe.

Den grønne lagkapteinen er seks minutter etter avtalt tid.

Bare fire partier er tilbake. NRKs lagbilde ryker. Men viktigere:

Står laget imot fossile presidenter?

En lagseier som gir håp

Minister Jeppe Bruus tar plass i midten, i front, blå i dressen, grønn i ord.

Danskene har allerede ofret en fridag for å styrke Europas forsvar. Å ruste seg mot Putin krever enorme pengesummer.

– Det er en av utfordringene vi har, sier Jeppe, og stirrer realitetene i øynene.

Der ser han USAs svarte skifte. Trump som skroter klimaavtaler, dropper støtte til forskning, kutter samarbeid.

Ord om klima, bærekraft og miljø svartelistes, mens toll spres som bønder sprøyter møkk.

Men klimaet endrer seg uansett, «og det med all hast», påpeker Jeppe og legger til:

– Vi holder våre klimamål.

Danske øyne kan se omvendt på saken, mener han, for styrket militær kraft krever mer energi.

– Da kan vi forsere den grønne omstillingen for å levere denne.

Danskenes klimaregnskap er skjørt, påpeker Klimarådet, farten må holdes.

Fremdriften holder tempoet til en sykkelrytter med god mellomtid.

«Det ser lovende ut, men det skal stadig tråkkes hardt på pedalene.»

Så hva med de flere titalls milliardene som er lovet for å gjøre landbruk til natur?

Jeppe tråkker til:

– De pengene rører vi ikke, lover han.

Danskens grønne kaptein øyner en smitteeffekt:

At deres avtale gir en energiboost for demokratisk tankesett.

At de sprøyter inn håp om nyanserte løsninger der verden polariseres.

– Mens vi forhandlet frem et kompromiss, påpeker Jeppe, spredte bønder møkk i Brussels gater.

Og New Zealand har prøvd, uten å lykkes, å innføre klimaavgift for landbruk, påpeker han.

Mens «Fiseavtalen» parkerte med en traktor i trappen på parlamentet, håper Jeppe at danskenes avtale ikke ender som en fjert i verden.

Louises grønne klemme

Vi må tilbake til Louise og grisene, om grønne ord skal bli til handling.

Fra gården midt på Jylland ser verden litt annerledes ut enn fra slottet i hovedstaden.

– Den grønne avtalen er ikke laget for å redde kloden, mener Louise, men aller mest for å se fin ut for verden og velgere.

Grisenes protesthyl skjærer gjennom fjøset.

– Kom, så! Det er ikke noe å være redd for, kom, så!

Hun skyver purkene foran seg, mot en annen binge, der skal de gjøres gravide, igjen. Et par nekter å rikke seg, skrikene borer seg gjennom alt.

– De er noen dramaqueens, sier Louise.

Andre industrier betaler CO₂-avgift, påpeker Louise, og som ung landmand vil også hun ta ansvar for klimaet.

Men usikkerhet om hva alt vil koste driften, gjør henne skeptisk.

– Det er fett å gå foran, sier hun.

– Men ikke like fett når ingen vet om tiltakene funker. Vi blir prøvekaniner.

– Alt gjør meg redd for fremtiden som landmand, men også for klimaet, som vi bare må gjøre noe med.

Avtalen gir mer mening for henne om EU følger etter. Louise opplever det urettferdig at danske bønder må betale CO₂-avgift, hvis bønder i andre land slipper.

Hun tror de som slipper får fortrinn, at de kan produsere og selge gris billigere. Danske grisebønder må legge ned, frykter Louise.

Flere hundre griser er flyttet, svetten pipler i Louises ansikt, møkk har krøpet oppetter støvlene, to og en halv times hardt lagarbeid er over. Hun er oppstemt på endorfiner.

Hun liker fysisk hardt kroppsarbeid. Hun er glad i menneskene i landbruket, at de holder tett sammen, i gode som dårlige tider.

Gårdslivet er romslig med plass til de som ikke er skoleflinke, som er litt annerledes, som har flyktet til landet.

– Alle får plass rundt bordet, og det er vi så stolte av.

– Det er min fremtid, ikke hans

Morgenmaten er servert. Louises mamma byr på hjemmelagede rundstykker, jordbærsylte, rykende varme brownies.

Louise sitter ved langbordet på kjøkkenet sammen med foreldrene, lillesøsteren, to ukrainske medarbeidere, en annen gårdsarbeider og kjæresten, Jakob.

Samtalen går om Sjælland, avstanden til makten og byfolket, det spøkes med at de klarer seg uten øyen som huser København.

Louise har gjort seg til TikTok-bonde. Hun er lei av nyhetsmedienes omtale av landbruket, og vil fortelle «de andre historiene», til tusenvis av følgere.

– Det er superfint om vi dansker kutter utslippene, men vi redder ikke verden, alene, sier Louise, med klar adresse til han som ødelegger samholdet.

Protesterende går hun løs på den store danske landeplageren for tiden. Han som ikke vil ta et eneste klimatak. Han som er oransje i ansiktet og fossil i politikken, Donald Trump.

– Lille Danmark er jo ingenting i forhold til USA. Hvis de er likeglade, så nytter det nesten ikke hva vi gjør.

Skal verden bli levelig, så må også Trump gjøre noe, sier Louise, hun synes USAs kurs er trist for unges fremtid.

– USA har jo virkelig muligheten til å finne nøkkelen for å takle klimakrisen. Men så velger de å gå i stikk motsatt retning.

– Trump sier «drill, baby, drill», det betyr jo fuck klimaet, fuck alt, liksom. Det er pisse ergerlig. For det er jo min fremtid, ikke hans, sier Louise.

Fremtiden starter en knapp halvtimes kjøring fra familiegården.

Drømmen skal realiseres

Louise og kjæresten Jakob har inngått en avtale om å forpakte en grisegård. Overtakelsen er uker unna.

Hun kikker seg rundt i det «nye» fjøset. Egentlig er det gammelt og mer slitent enn hun vil ha det. Men, det er starten på drømmen. Den om å bli selvstendig landmand.

Louise plukker opp en grisunge, gir den litt varme. Louise er likevel tydelig på at disse grisene ikke er kjæledyr.

De er husdyr, uten navn, med nummer festet i øret, levende vesener, som Louise vil gi godt stell.

Hvis hun skal tenke seg langt frem i tid – la oss si 2050 – da håper hun dette drømmescenarioet slår til:

Gode teknologier er utviklet. De har begrenset klimakrisen, og gjør det mulig å lage kjøtt på en klimavennlig måte.

Hun håper folk har fått «mer kunnskap om landbruk, at de forstår viktigheten av å kjøpe danske matvarer og støtter bøndene.»

– Jeg håper vi er mer forent i verden.

Oldeforeldrene var landmænd, besteforeldrene var, foreldrene er. På armen hennes er tre grisunger tatovert.

En for henne selv, en for tvillingsøsteren, en for lillesøsteren. Alle skal bli landmænd.

– Hvem er jeg, hvis jeg ikke er landmand, spør hun.

– Det er jo hele meg.

– Jeg tror helt inn i hjertet at vi fortjener en fremtid.