«Nedstrippa og vakkert»

Trioen Uld lager ikke typisk popfestivalmusikk. Likevel trollbandt de Piknik i parken med sin rolige, vakre visefolk.

Konserten åpnet med «Innst inni meg» fra debut-EP-en «Fra en annen virkelighet». Allerede fra den første tonen til vokalist Une Lorentze Onarheim falt publikum i full stillhet.

Gruppa ble formet i fjor, og det er ikke engang et helt år siden de ga ut sin første låt.

Ferskheten til tross sikret de seg tre Spellemann-nominasjoner, en plass på fjorårets Bylarm og en drøss omtaler som et av norsk musikks mest spennende nye navn.

Karrieren skjøt med andre ord fart helt fra start, og den store forsamlingen foran Piknik i parkens Petrus-scene bekrefter at gruppa har fått et skikkelig fotfeste.

Nedstrippa og vakkert

Uld brukte også scenen veldig godt. Med seg hadde de ekstra bandmedlemmer på trommer, kontrabass og saksofon, og flere av låtene ble presentert med en rolig, jazzete lounge-tvist. Blant annet andrelåta «Drømmer om», en annen fra den utgitte EP-en.

I tillegg til en håndfull utgitte låter fikk publikum også to splitter nye spor i fanget.

På den første av dem gikk resten av bandet av, og jentene i Uld leverte en ekstra nedstrippet låt.

Som på flere senere låter brukte de koring veldig aktivt, og både trekkspiller Dagny Braanen Lindgren og pianist Lucia Andreadatter Utnem bidro med myke vokalharmonier, i tillegg til stødig håndverk på sine respektive instrumenter.

Nesten for sterk vokal

Vokalen til Onarheim er likevel et av konsertens mest drivende elementer. Hun synger klart på alle måter, både i tone og tekstfremføring.

I tillegg er sangstilen hennes spennende: Hun bygger opp tekstlinjene på en typisk folkemusikalsk måte, som gjør det ekstra innlevende å overvære de selsomme, visepoppete låtene live.

Det tar dog et par minutter gjennom den første låta før teknikeren får justert så den sterke stemmen hennes ikke skjærer litt i monitorene. Det er jo påfallende at dette så mye oftere skjer med kvinnelige vokalister.

Man skulle nesten tro at to av tre sysselsatte musikere i Norge var menn, og at det var de som fikk sette standarden for utstyret på festivalene.

Gjest fra Undergrunn

Ellers er det svært lite slik hakking i konserten. Isteden er showet profesjonelt og dynamisk.

Når de introduserer samarbeidspartner Jon Ranes fra Undergrunn for 2025-singelen «Sover du», gjør de det mens de fortsatt gjør utroen på «Ikke vent på meg».

Slike bitte små grep tilfører showet mye, når det ellers er enkelt og rett frem.

Låta med Ranes sitter godt, og samarbeidet virker vennskapelig og varmt.

Vokalene samspiller, og Ranes sin akustiske gitar tilfører et svakt latinsk preg inn i den norske folke- og visepopen. «Sover du» gir også publikum mulighet til å vrikke så vidt på seg og jubelen sitter løst både under og etter låta.

Slik glede er ganske nødvendig etter «Ikke vent på meg». Den såre låta er utrolig vakkert fremført, og selv om den er veldig studionær, er det ikke mange som synger med.

Både fordi den ærefryktige stillheten Uld fikk fra start fortsatt består, og fordi flere publikummere både foran scenen og lenger bak gråter stille tårer, mens like mange klemmer sine tårevåte venner.

Turnéen fortsetter

Uld har nå unnagjort Bergenfest og Piknik i Parken, men ni norske festivaler gjenstår fortsatt for trioen.

Fra naturskjønne Bergtatt i vest, sommerlyse Midnattsrocken i nord og sjangerhyllende Farsund Folk Festival i sør, Uld vil fungere godt på de aller fleste scener.

Dette showet er så enkelt at det kan settes opp hvor som helst, og så vakkert at ethvert mottakelig publikum vil få nyte litt sommermagi.