Når verden feirer

Det finnes dager i året som samfunnet har bestemt skal være vakre. Jul, nyttår, påske, bursdag. Dager som omtales som lys, fellesskap og glede, som om stemningen automatisk følger kalenderens røde tall.

For mange av oss setter kroppen seg imot – ikke av mangel på vilje, men fordi minner, savn og gamle sår sitter dypere enn det høytiden forventer av oss.

Vi er mange som går rundt blant dere. Kollegaen du hilser på. Dama i kassen. Vennen som alltid sier «det går bra».

I statistikken kalles vi «ensomme i julen» eller «utsatte grupper», som om det skulle forklare oss. Vi er levende, tenkende og følende mennesker.

I avisene finnes historiene våre – som saker man kan lese og glemme. I hverdagen blir vi ofte usynlige, fordi vi lever i et samfunn som helst vil slippe å forholde seg til det ubehagelige på nært hold.

For ikke lenge siden hadde jeg bursdag. Ingen stor feiring, ingen planer om ballonger eller middager med familien. Bare jobb, og sushi med søsteren min etterpå.

Da folk spurte hva jeg skulle gjøre, kjente jeg blikkene deres lete etter et «ordentlig» svar. At jeg burde ha noe festlig å fortelle.

Jeg sa sannheten, men så fort jeg så skuffelsen – eller den høflige forvirringen – i ansiktet deres, la jeg til: «Jeg tar en større feiring senere.» Da ble de fornøyde. Det var som om jeg måtte redde stemningen, redde dem, fra at mitt liv ikke fulgte manus.

Vi lever i en tid der alt glitrer. Vi liker, deler og iscenesetter oss i stykker. Høytidene er kanskje det tydeligste eksempelet på hvordan overflaten kan skinne, mens mennesker i rommene bak sliter med mørket.

For noen er høytider en kamp, ikke en feiring. En tid vi kommer oss gjennom, ikke en glede vi viser frem.

Det finnes mennesker som i høytidene kjenner mer ensomhet enn fellesskap, mer trykk enn varme. Kroppen husker, selv når vi prøver å følge forventningene.

Mennesker som får vondt av hilsener – og vondt når de uteblir. Som vet at når noen spør «Hadde du en fin dag?», så er det egentlig en oppfordring om å svare noe som ikke gjør andre ukomfortable.

Denne julen skal jeg være alene. Jeg jobber, så andre kan ta fri og feire med sine, og resten av dagene er det bare meg, den stille leiligheten og fosterkatten.

Jeg har ingen familie å feire med, ingen tradisjoner som venter, ingen pakker under treet annet enn dem jeg gir meg selv. Jeg vet ikke engang om jeg kommer til å lage et ordentlig julemåltid.

Likevel, når folk spør hva jeg skal i julen, glatter jeg over av høflighet: «Jeg skal jobbe litt, bare ta det rolig.» Et svar som holder stemningen lett, og som beskytter dem fra å måtte forholde seg til det mørket jeg bærer alene.

Og slik er det for flere av oss. Vi går inn i julen uten et sted å høre til, uten tradisjoner som venter, uten noen som spør fordi de virkelig vil vite.

Vi er lei av å late som. Lei av å smile for å gjøre andre trygge. Lei av å gjøre oss små for å skjule at høytider treffer oss annerledes.

For sannheten er at noen av oss puster lettere den 27. desember enn på julaften. Noen av oss feirer overlevelse, ikke tradisjon.

Det vi trenger, er ikke alltid invitasjoner, mer pynt eller flere forventninger pakket inn i glitter. Det vi trenger, er mennesker som tåler sannheten.

Så hvis du spør noen hvordan julen var, om de ble feiret, eller om dagen var fin – stopp et øyeblikk. Still spørsmålet ekte. Ikke for å få et pent svar, men for å høre et sant et. For hvis du spør, må du tåle svaret.

Du må tåle at noen sier: «Jeg er bare glad det er over.» Tåle at jula trigget gamle sår. Tåle å høre at bursdagen ikke ble feiret.

Tåle at vi ikke vet hva som er verst – ensomheten, eller forventningen om å skjule den. Det minste vi kan be om, er at du spør oss slik vi faktisk finnes – ikke slik du håper vi skal være.

Ingen smileplikt. Ingen tvangstrøst. Ingen glanspolering. Bare menneskelighet, og rom for sannhet.

Og til oss som kjenner dager som er tyngre enn det samfunnet forventer av oss: Vi skylder ingen å late som. Vi skylder bare oss selv sannhet.

Det er kanskje først når vi tør å bære mørket sammen, og lar kroppen få huske, at noen av oss begynner å kjenne lyset.