Når krisen først inntreffer, er det for sent

<-OLAV T. SANDNES

sjefredaktør i TV 2 (Egmont)

<-GARD STEIRO

ansvarlig redaktør i VG (Schibsted)

<-GURO VALLAND

ansvarlig redaktør i Bergensavisen (Amedia)

Vi representerer tre svært ulike mediehus, men mange av problemene vi står i er de samme, og vi deler dem med redaktører over hele landet.

De neste årene kan bli omveltende for flere redaksjoner. Utfordringene er mange og store på samme tid.

Det er for tidlig å si om det er kode rød for norske medier, men det blinker tydelig oransje.

Papirøkonomien forvitrer raskt, og mange medier har ennå ikke bærekraftige digitale forretningsmodeller.

Tradisjonell TV er under sterkt press med fallende seing. Flere år med økte digitale abonnementsløsninger ga håp, men nå flater veksten ut både for nettaviser og strømme-TV.

Nye prognoser viser at Meta, TikTok, Snapchat og Google tar halve det norske annonsemarkedet. Mindre og mindre blir igjen til lokale medier.

Dessuten står vi overfor et teknologisk paradigmeskifteEn grunnleggende endring i måten man tenker på eller gjør ting på, ofte brukt i sammenheng med teknologiske eller vitenskapelige fremskritt. med kunstig intelligens som kan endre informasjonssamfunnet fundamentalt.

Det er stadig vanskeligere å finansiere journalistikken. Og fremtiden er uviss.

Noe er imidlertid sikkert: I Norge har mediene høy tillit, og vi har et solid redaktørstyrt mediemangfold. Det er en styrke for Norge også i et beredskapsperspektiv.

Men det som i dag virker stabilt, kan raskt forvitre.

Foto: AP / NTB

Mediene i et beredskapsperspektiv
Journalistikkens rolle har alltid vært å skille fakta fra påstander, avdekke maktmisbruk og gi folk et informert grunnlag for sine meninger. I dag utfordres den rollen.

Ifølge Medietilsynet er sosiale medier den mest brukte nyhetskilden blant barn og unge.

AlgoritmeneInstruksjoner eller regler som brukes av datamaskiner og programmer for å løse problemer eller utføre oppgaver, ofte brukt for å bestemme hva som vises i sosiale medier. på plattformer som TikTok og Snapchat fremmer ikke nødvendigvis det som er sant, men det som skaper mest engasjement.

Resultatet er at manipulerte videoer, feilinformasjon og konspirasjonsteorier sprer seg raskere enn faktabasert journalistikk.

Redaktørstyrte medier setter ikke lenger rammene for den offentlige samtalen alene. Det er på mange måter bra, men endringen kommer ikke uten risiko.

I dag kan enhver person, enten det er en influenser eller en utenlandsk aktør, nå ut til millioner av mennesker uten å følge presseetiske prinsipper eller faktasjekke informasjonen de sprer. 

Vi vet at utenlandske og fiendtlige aktører bruker desinformasjon som et våpen for å svekke vestlige samfunn. Målet er å undergrave tillit, spre usikkerhet og oppnå splittelse. 

Når desinformasjonBevisst spredning av falsk eller villedende informasjon for å påvirke folks oppfatninger eller handlinger. får fotfeste og vår felles virkelighetsforståelse smuldrer bort, svekkes både demokratiet og samfunnets motstandskraft.

Uten tilgang på pålitelig informasjon vil samfunnet stå dårlig rustet i møte med kriser, konflikter og såkalte hybride truslerKombinasjon av ulike typer trusler, som militære, politiske, økonomiske eller teknologiske, som brukes for å destabilisere eller påvirke et land eller samfunn.. 

Et uavhengig og tillitsbasert medielandskap er derfor ikke bare en demokratisk nødvendighet, men en viktig del av Norges totale beredskap. 

Medienes ansvar
Vi som redaktører vet at tillit må bygges hver dag. Det krever åpenhet om våre redaksjonelle valg, tydelighet når feil skjer, og vilje til å forklare hvordan journalistikken vår blir til.

I en tid med informasjonskaos er åpenhet en forutsetning for troverdighet. 

På dette punktet er det åpenbart rom for forbedring.

Vi i mediene er ikke transparente nok – verken om våre metoder eller svakheter, og vi kan med rette kritiseres for ikke å være relevante nok for neste generasjons nyhetslesere.

Det er alvorlig.

Skal massemediene oppfylle sin funksjon samfunnet, må vi sikre at journalistikken når ut til så mange som mulig.

Stadig flere foretrekker nyheter i form av lyd, video og andre formater fremfor tekst. Skal vi lykkes som redaktørstyrte medier, må vi være relevante både i innhold og i form.

Det krever både vilje til innovasjon og store investeringer fra mediehusene. Det er en massiv utfordring, for det har aldri vært mer krevende å finansiere journalistikken.

Dersom vi skal evne å løse samfunnsoppdraget vårt fremover har vi likevel ikke noe valg.

Hør VGs mediepodkast Mediebobler!

Myndighetenes ansvar
Det er medienes eget ansvar å løse utfordringene vi står overfor. Det er medienes eget ansvar å bevare og styrke befolkningens tillit.

Det er medienes eget ansvar å sikre at mediehusene har en bærekraftig økonomi over tid.

Hva så med myndighetene? En av grunnene til at Norge topper presseindeksen er fremsynte politiske beslutninger og vilje til å prioritere mediepolitikk.

Beslutningene har ikke kommet som en konsekvens av fakkeltog og krav fra velgerne, men fordi skiftende norske regjeringer har ment at ytringsfrihet og mediemangfold er avgjørende viktig i vårt demokrati.

De siste årene har noe endret seg. Mediepolitikken har blitt reaktiv og medienes rammevilkår er ikke styrket, men svekket.

Tidspunktet kunne knapt vært verre. Når mediekrisen først inntreffer, er det for sent.

Vi ber ikke om at norske politikere løser bransjens utfordringer for oss.

Men det er avgjørende for oss at mediepolitikken ikke motvirker vår evne til å finansiere journalistikken eller vår evne til å nå ut med nyheter på de plattformene og i de formatene brukerne ønsker.

Det er på tide å gå fra festtale til handling. Og det haster.

Les også: Ingen frihet og demokrati uten en fri presse

Hva står på spill?
I Norge har vi i dag et mangfold av medier.

Det gir befolkningen ulike perspektiver, men er også avgjørende for at journalister kan fylle rollen som vaktbikkje – lokalt, regionalt og nasjonalt.

De norske mediene inngår nemlig i et skjebnefellesskap og skjørt økosystem. Vi er avhengige av hverandre for å oppfylle samfunnsoppdraget.

Det hjelper ikke at noen medier blomstrer om mange visner hen. Da vil vi ende opp med flere norske nyhetsørkener.

Hvis vi ikke tar utviklingen på alvor, risikerer vi å våkne opp til et samfunn der vår felles virkelighetsforståelse svekkes, polariseringen øker og demokratiet gradvis forvitrer.

De redaktørstyrte mediene er en del av samfunnets forsvarslinje. Ikke bare i krisetid, men hver eneste dag.

Uten sann informasjon finnes ingen reell debatt. Uten uavhengige medier finnes intet fungerende demokrati.

Uten fri presse svekkes vår beredskap, vår motstandskraft og vår evne til å stå samlet i møte med ytre trusler.

Den kampen kan vi ikke tape.