Når idrett blir et luksusgode i nord

Forestill deg å måtte lodde ut stevnemøter for å kunne sende håndballaget ditt på bortekamp. Eller at en 15 år gammel jente må bruke konfirmasjonspengene sine for å spille volleyball.

Slik er virkeligheten i Nord-Norge i 2025.

Dette er ikke en klagesang fra en bortskjemt elite – det er et rop om hjelp fra grasroten i norsk idrett. Vi er i ferd med å miste utøvere, frivillige og familier – ikke fordi de ikke vil delta i idretten, men fordi de ikke har råd.

Et geografisk lotteri med tapere i nord

I Oslo kan en håndballspiller sykle til bortekamp. I Finnmark må man fly. Der ungdom på Østlandet reiser kollektivt, må ungdom i nord kjøre i timevis, ta ferge, sove på skolegulv, spille dobbeltkamper – og betale tusenvis for å være med.

Mange familier i nord betaler mellom 30.000 og 100.000 kroner årlig per barn bare i reisekostnader. I Bodø Håndballklubb må foreldre ut med opptil 40.000 kroner per sesong for en 16-åring. I Hammerfest kostet én utøver sin reise til Bergen Swim Festival 40.000 kroner.

Bjørnevatn IL brukte 110.000 kroner på en enkelt bortekamp i Oslo. I Tromsø finner vi IF Fløya som spiller breddefotball i en av seks avdelinger på fjerde nivå av norsk fotball. De har et reisebudsjett på 650.000 kroner for en sesong, og en bortekamp kan komme opp i 85.000 kroner.

Dette er galskap. Og det skjer hver uke, over hele Nord-Norge.

Sprekker i fellesskapsmodellen

Norsk idrett bygger på idealet om at alle barn og unge skal kunne delta – uansett bakgrunn, bosted og økonomi. Men dette idealet smuldrer i møte med virkeligheten i nord.

IK Junkeren i Bodø brukte 2 millioner kroner på reisekostnader i 2024. Det er penger som kunne gått til trenere, utstyr og utvikling – men som i stedet forsvinner i drivstoff, flybilletter og overnattinger.

Flytrafikk for hvem?

Regjeringen har halvert makspriser på FOT-rutene og lanserte gratis ferger. Samtidig står idrettslagene fortsatt bakerst i billettkøen. Når Widerøe og Avinor jubler over økt trafikk, er det ikke unge svømmere fra nord som fyller setene – det er «coolcation»-turister fra kontinentet.

Fly er livsnerven i nord. Men den virker bare for næringsliv og reiseliv. For idretten er den dyr og utilgjengelig. Det hjelper ikke at billettene har blitt billigere når styreledere over hele regionen melder om at de totale reisekostnadene bare øker. For det er ikke billigere å reise i 2025 enn i 2022.

Alta IF sitt herrelag brukte i 2022 1 million kr i reise, i 2024 var prisen 1,36 millioner og i 2025 er budsjettet på 2 millioner. «Hvis dette fortsetter, driver vi med styrt avvikling av toppidrett i Finnmark», sier Alta IF.

En sosial krise i emning

Når barn må stå over turneringer. Når familier må velge mellom idrett og mat. Når talenter slutter før de får prøvd seg. Da har vi et alvorlig nasjonalt problem – ikke bare et regionalt.

Idrettsledere forteller om frafall i ungdomsåra. Foreldre sliter økonomisk. Og lag vurderer å trekke seg fra seriespill. Ikke fordi de vil – men fordi de må. Som en far fra Nordland sa: «Heldigvis flytter dattera mi sørover til videregående. Da blir det endelig billigere å satse på idrett.» Er det sånn vi vil ha det?

Hva må skje?

Vi trenger mer enn symbolske tiltak. Vi trenger en politikk som tar geografiske forskjeller på alvor. Her er tre konkrete grep som kan redde deltakelsen i nord:

1. Beboerrabatt.
En for stor andel av flybillettene tas av utenlandske turister og reisebyrå. De tar beslag på flysetene lenge før turneringene er satt opp eller ungdommen har fått mulighet til å kvalifisere seg til konkurransene. Om det kommer en «beboerrabatt» vil dette treffe idretten.

2. Differensiert driftsstøtte til lag og foreninger.
Det koster mer å drive idrett i Nord-Norge og i distriktene, og skal det være en verdig fritid også i de minste kommunene må det være mulig å reise på turneringer fra både Moskenes, Skjervøy eller Berlevåg. Derfor må støtten til lag i distriktskommuner være større.

En målrettet støtteordning basert på geografi eller sentraliseringsklasser, kan utjevne konkurransevilkårene og sikre at barn og unge i hele landet får de samme mulighetene. Lignende differensierte støtteordninger finnes allerede, og gjelder for barnehager, skole og helse – hvorfor ikke fritidstilbud?

3. Innfør en nasjonal «idrettsreiseordning» etter modell av pasientreiser.
I dag får pasienter refundert utgifter til nødvendig helsereise – uansett hvor de bor. Hvorfor skal ikke det samme prinsippet gjelde for barn og unge som må reise langt for å delta i idrett?

Idretten selv tar også ansvar

Lag, klubber og særkretser legger opp til dobbeltkamper for å redusere antall reiser, sover på skolegulv for å redusere overnattingskostnader og deler transport med naboklubber.

Det er likevel ikke nok. Bosskop UL har investert i egne minibusser for å få ned kostnadene – men enkelte kamper koster fortsatt 50.000 kroner internt i eget fylke.

Idretten gjør sin del, nå må også det offentlige bidra til at idretten ikke blir et luksusgode for de få, men et sted å høre til – i hele Norge.