Når en samtale om konspirasjonsteorier blir konspiratorisk

PODKAST. Stopp verden med politisk redaktør Torbjørn Røe Isaksen. Sigrid Bratlie (t.h.) var gjest i desember. Foto: Erik Andre Holm-Nyvold

I podkasten «Stopp verden» med Torbjørn Røe Isaksen 7. desember hevder Sigrid Bratlie at teorien om at covid-19 kan ha sin opprinnelse i et laboratorium i Wuhan feilaktig er blitt stemplet som en konspirasjonsteori.

Dette er en kronikk

Bratlie hevder at dette har lukket rommet for legitim vitenskapelig debatt. Ser man nærmere på hvordan hun argumenterer, har resonnementene flere klare konspiratoriske trekk.

La oss være presise: Å vurdere om et laboratorieuhell i prinsippet kan ha skjedd, er ikke konspiratorisk. Kritikken mot Bratlie handler derfor ikke om at hun åpner for denne muligheten.

Det som gjør argumentasjonen konspiratorisk, er at hun både eksplisitt og implisitt antyder at forskere og helsemyndigheter har samarbeidet om å skjule sannheten, uten å legge frem etterprøvbar dokumentasjon for en slik sammensvergelse.

Likevel fremstiller Bratlie kritikken som om den primært retter seg mot at hun mener viruset kan stamme fra et laboratorium. Det er en feilaktig fremstilling. Hun blir ikke stemplet som konspirasjonsteoretiker fordi hun vurderer et laboratorieuhell, men fordi hun samtidig fremmer forestillinger om koordinert tildekking og skjulte motiver i forskningsmiljøer og forvaltning – påstander som ikke underbygges empirisk.

Et sentralt element i argumentasjonen er Bratlies bruk av private e-poster og meldinger mellom forskere som diskuterte virusets opprinnelse tidlig i 2020. Noen av disse viser at enkelte forskere opprinnelig vurderte et laboratorieopphav som mulig. Bratlie hevder at forskerne senere ble presset av myndigheter til å endre konklusjon av politiske, snarere enn vitenskapelige, hensyn, og bruker dette som støtte for en påstand om koordinert skjuling.

Men meldingene viser noe annet: en normal, åpen og pågående faglig diskusjon der vurderinger endres i lys av ny informasjon.

Ifølge forskerne selv var blant annet funn av gensekvenser hos pangolin-coronavirus avgjørende for at flere endret standpunkt. At forskere også reflekterte over hva et eventuelt opphav fra et laboratorium ville gitt av politiske og diplomatiske konsekvenser er ikke oppsiktsvekkende, og det betyr heller ikke at forskerne endret standpunkt av hensyn til Kina eller ble presset av myndigheter til å gjøre dette. Bratlie tar utsagn ut av kontekst, eller endrer tidslinjen på en måte som får den til å fremstå mer mistenkelig, og kobler dem til et større narrativ om skjulte motiver. Slik omformes faglig diskusjon til konspirasjon.

Et annet kjennetegn ved resonnementet er sirkulær og ikke-etterprøvbar logikk.

Bratlie hevder at vi ikke vet hva slags forskning som «egentlig» foregikk i Wuhan, samtidig som tilgjengelig dokumentasjon – publiserte artikler og intervjuer med forskere – avvises som utilstrekkelig eller som uttrykk for at man har noe å skjule. Før pandemien fantes det ingen åpenbar grunn til å hemmeligholde forskning på coronavirus. Likevel etterlyses bevis for at skjult forskning må ha funnet sted. Dermed etableres en påstand som ikke kan motbevises: Fravær av bevis tolkes som bevis for tildekking. Dette er et klassisk konspiratorisk grep.

Videre brukes geografisk nærhet som sannsynlighetsargument. Bratlie peker på at utbruddet skjedde i samme by som et stort virologisk institutt, kombinert med påstander om lav biosikkerhet. Logikken synes å være at siden laboratorier finnes, og laboratorieuhell kan skje, kan det ha skjedd her. Dette var en plausibel hypotese vinteren 2020. Men seks år senere finnes det fortsatt ingen dokumentasjon på at instituttet drev forskning som kunne ha frembrakt SARS-CoV-2. Samtidig fantes det laboratorier som forsket på coronavirus i en rekke kinesiske storbyer. Med samme logikk kunne nesten enhver kinesisk storby vært mistenkt.

Dette er ikke vitenskapelig argumentasjon, men spekulativ assosiasjon.

Påstanden om utilstrekkelig biosikkerhet fungerer på samme måte. Kinesiske laboratorier opererer under internasjonale biosikkerhetsprotokoller, og det finnes ingen påviste systematiske brudd som støtter fremstillingen av uforsvarlig praksis. En rapport fra amerikanske etterretningsmyndigheter i 2023 slår fast: «Vi kjenner ikke til noen konkret biosikkerhetshendelse ved Wuhan Institute of Virology som kan ha utløst pandemien, og instituttets opplæring i biosikkerhet fremstår som rutinemessig.»

Bratlie har tidligere vist til en artikkel i Washington Post om lavt sikkerhetsnivå ved laboratoriet, men utelater at avisen senere korrigerte fremstillingen. Fraværet av dokumentasjon svekker likevel ikke mistanken – den brukes snarere til å forsterke den. Også dette er et velkjent konspiratorisk mønster.

Bratlie hevder i podkasten at den publiserte forskningen om virusets opphav er «syltynn». Med dette impliserer hun at ledende vitenskapelige tidsskrifter som Nature, Science og Cell enten har publisert forskning av lav kvalitet eller bevisst har unnlatt å publisere relevant kunnskap. En slik fremstilling bidrar til å undergrave tilliten til både forskningsprosessen og de institusjonene som forvalter vitenskapelig kvalitetssikring, og åpner samtidig for forestillingen om at sentrale aktører i forskningsverdenen deltar i en form for koordinert tildekking, uten at dette dokumenteres empirisk.

Det paradoksale er at Bratlie selv beskriver hypotesen om pandemiens opphav fra et laboratorium som «den ultimate konspirasjonsteori», og påpeker at det forutsetter «mange lag med sammensvergelser for å kunne stemme».

Likevel viderefører hun et narrativ som nettopp hviler på slike antagelser. Når dette skjer bidrar det til å normalisere en konspiratorisk forståelsesramme, samtidig som skillet mellom kritisk vitenskapelig tvil og ubegrunnet mistenkeliggjøring viskes ut.