Nå kommer prinsippsaken om bankenes ansvar for misbruk av andres BankID

Utgangspunktet for saken som skal behandles på torsdag, er en mann som overlot datamaskin, BankID-brikke og passord til sin forhenværende samboer, som han også hadde barn med. Kvinnen misbrukte denne tilgangen til å låne nesten 1,3 millioner kroner i hans navn.

Ett av lånene, et Entercard-lån på snaut en halv millioner kroner, er tema i det som nå ligger an til å bli den retningsgivende prinsippsaken på et betent forbrukerjuridisk område.

Eidsivating lagmannsrett ga banken medhold, og fant mannen ansvarlig for både lånebeløpet, forsinkelsesrenter og omkostninger.

Professor Marte Eidsand Kjørven.

Aktsomhetskravet

– Høyesteretts avklaring vil være avgjørende for utviklingen av aktsomhetsnormen på dette området, skrev professor Marte Eidsand Kjørven i en kronikk før jul.

Den ankende mannens prosessfullmektig, advokat Arnor Scheibler, anfører i sitt sluttinnlegg at låneavtalen er ugyldig som falsk, all den tid avtalen ble inngått som ledd i et grovt bedrageri og identitetskrenkelse. I sluttinnlegget skriver han videre:

«For de øvrige erstatningsvilkårene anføres for det første at A ikke har handlet uaktsomt. Under aktsomhetsvurderingen må både A og Entercards handlemåte vurderes.

As ekssamboer har gjennomgående utøvd kontroll med hans økonomi. På tidspunktet for låneopptaket var A i en sårbar psykisk situasjon, og klarte ikke å holde kontroll over økonomien. Dette ble utnyttet av ekssamboeren. A var ikke kjent med ekssamboerens spilleproblemer på lånetidspunktet, utover at hun over 10 år tidligere tidvis spilte på spilleautomat og kjøpte skrapelodd.

Entercard ga et betydelig lån utelukkende basert på identifikasjon og elektronisk signatur gjennom BankID. Lånet ble utbetalt samme dag som avtalen ble signert, og Entercard foretok seg ikke noe for å ytterligere autentisere at det var A som inngikk avtalen. Entercard kunne avdekket misbruket ved å foreta enkle undersøkelser.»

Sjekket ikke mailen

Disse argumentene førte altså ikke frem i lagmannsretten, som skrev:

«Etter lagmannsrettens syn er A sterkt å bebreide for det økonomiske tapet han nå holdes ansvarlig for. A har bevisst overlatt BankID og den fulle kontrollen over hans økonomi til sin tidligere samboer. Han har helt unnlatt å føre kontroll med egen økonomi og har heller ikke sjekket e-post, post, kontoutskrifter eller selvangivelser over en periode på flere år. Dette til tross for at A var kjent med at ekssamboeren tidligere hadde hatt problemer med pengespill.»

Dette er en vurdering banken naturlig nok deler, og på vegne av Entercard skriver advokat Mathias F. Seierstad Haugan i sitt sluttinnlegg:

«Ved bruk av elektronisk signatur vil medkontrahenten som et utgangspunkt legge til grunn at de forholder seg til innehaveren av signaturen, og under den forventning om at innehaveren har tatt alle rimelige forholdsregler for å beskytte sin autentiseringsinformasjon overfor uvedkommende. Entercard har videre gjennomført aktsomme kontroller, og har hatt en berettiget forventning om at avtale var kommet i stand.

Avtalen er ikke ugyldig etter reglene om falsk. Det er i norsk juridisk teori lagt til grunn at culpa hos pseudounderskriver ikke opphever falsk. Det er likevel i norsk teori åpnet for at pseudounderskriver kan bli avtalerettslig bundet i tilfeller som ligger nær opp til atferdsfullmakt. Det sentrale hensynet bak falsk er at pseudounderskriver ikke kan verne seg mot falsk. Dette hensynet treffer ikke når det er tale om elektronisk signatur hvor rettighetshaveren kan verne om sine signaturfremstillingsdata.»

Kan få store konsekvenser

– Høyesterett skal blant annet ta stilling til om frivillig overlevering av BankID kan utgjøre en form for fullmakt, slik at innehaveren potensielt blir bundet til enhver disposisjon som blir foretatt med BankID’en. Jeg og andre har argumentert med at norsk avtalerett ikke åpner for å konstruere fullmakt på dette grunnlaget, men rettstilstanden er usikker. Dersom Høyesterett skulle komme til at deling av BankID innebærer en fullmakt, vil det for alle praktiske formål slå bena under sentrale deler av forbrukervernet mot BankID-misbruk som ble innført i ny finansavtalelov, sier professor ved Institutt for privatrett Marte Eidsand Kjørven.

Hun sier dette også vil ha konsekvenser for disposisjoner som faller utenfor finansavtaleloven, typisk opprettelse av og disposisjonene til stråselskaper.

– Subsidiært har banken anført ansvar på erstatningsrettslig grunnlag – som har vært den mest vanlige innfallsvinkelen i disse sakene i Norge. Her er det å håpe på noen ytterligere avklaringer både når det gjelder ansvarsgrunnlag og lemping, sier Kjørven.