Musikkens kompromissløse profet

Få komponister har påvirket etter­tiden i like stor grad som østerrikske Arnold Schönberg (1874-1951).

I 1908 ble Schönberg den første komponist i vestlig musikk­historie som skrev såkalt atonal (ikke-tonal) musikk.

På 1920-tallet utviklet så Schönberg tolvtone­teknikken – en mer systematisert fremgangs­måte for å komponere musikk som bevisst unngår tradisjonelle skalaer, akkorder og harmonier.

Denne musikkens første møter med publikum endte i et rabalder som verden knapt har sett i konsert­salene, verken før eller siden.

Men Schönbergs nyvinninger fikk raskt enorme konsekvenser for musikkens videre utvikling.

For «seriøse» komponister ble valget mellom å omfavne eller avvise atonaliteten ensbetydende med å bli kategorisert som «modernist» eller «reaksjonær».

Samtidig ble atonalitet allerede i Schönbergs levetid en essensiell del av filmkomponisters verktøykasse.

Ingen påstår lenger at atonal musikk er naturstridig og fordervende for menneskesinnet.

Men med unntak av noen få tidlige tonale verk i senromantisk stil er Schönbergs verk sjelden å høre i dagens konsert­saler.

Det skal sies at Schönbergs verk ofte ikke er umiddelbart iørefallende.

Men denne musikken er som all annen avansert kunst: Den krever en innsats. Innsatsen kan føre til sjeldne og storslåtte opplevelser.

Her kan du lese om – og høre – fem av Schönbergs nøkkelverk.

Mirakel i skogen

• Verk: «Verklärte Nacht»
• Komponert: 1899
• Urfremført: 1902

Arnold Schönberg var bare 25 år gammel da han komponerte verket som skulle bli hans mest populære: stryke­sekstetten «Verklärte Nacht».

På dette tidspunktet var Schönberg en ung og fattig rebell med store ambisjoner. Som komponist var han i praksis selvlært, til tross for at den tre år eldre komponisten Alexander Zemlinsky i noen år hadde fungert som en slags mentor.

I dag låter «Verklärte Nacht» som et vakkert og hyper­intenst stykke senromantikk.

Men på Schönbergs tid var verket sjokkerende, delvis på grunn av det dristige innholdet, men mest av alt på grunn av det banebrytende tone­språket.

«Verklärte Nacht» skildrer i toner et dikt av samme navn av lyrikeren Richard Dehmel. Diktet handler om et ungt kjæreste­par som er ute i en kald skog i måne­skinnet.

Kvinnen bekjenner at hun er svanger med barnet til en mann hun ikke elsker. Mannen svarer at hans dype kjærlighet til henne gjør at «verdens­altet skimrer» og det fremmede barnet «transfigureres» til hans eget.

Dehmel ble anklaget for blasfemi og bøkene hans beordret brent. Unge kunstnere og komponister omfavnet derimot Dehmel som en helt.

Schönberg skrev i et brev til Dehmel at hans diktning hadde hatt en avgjørende betydning for hans utvikling som komponist.

De banebrytende musikalske virkemidlene som Schönberg utvikler i «Verklärte Nacht» og andre verk rundt 1900, var i hvert fall delvis en musikalsk respons på Dehmels diktning.

«Verklärte Nacht» ble først refusert av en konsert­forening i Wien fordi verket inneholdt passasjer som brøt med tidens harmoni­lære. Urfremføringen i 1902 førte til protester fra publikum.

Men Schönberg var allerede en karismatisk figur som yngre musikere flokket seg rundt som en naturlig leder­skikkelse.

Og større skandaler skulle komme.

Luft fra andre planeter

• Verk: Strykekvartett nr. 2 i fiss-moll, Op. 10
• Komponert: 1907-08
• Urfremført: 21. desember 1908

Mange avis­lesere i Wien satte trolig kaffen i vrang­strupen morgenen 22. desember 1908.

En av byens aviser rapporterte følgende:

«Begivenhetene som utspant seg i går kveld i Bösendorfersalen mellom klokka 0800 og klokka 0900, er unike i hele det wienske konsert­livets historie. En total fiasko fulgte fremførelsen av et verk av en komponist som allerede har forpestet offentligheten med de tidligere produktene av sin penn. Han har imidlertid aldri gått så langt som han gjorde i går.»

En annen avis karakteriserte aftenens verk som:

«... ikke et estetisk, men et patologisk tilfelle. Av respekt for komponisten antar vi at han er fullstendig tonedøv og dermed sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Hvis ikke, må verket erklæres som en landeplage og dens opphavsmann bringes til retten av helsedepartementet.»

Verket som ble fremført denne kvelden, var Arnold Schönbergs Strykekvartett nr. 2 i fiss-moll.

Siste sats i denne kvartetten regnes som den første atonale musikk i vestlig musikk­historie.

I denne satsen synger en sopran­solist en tonesetting av Stefan Georges dikt «Entrückung» («Bortrykkelse»), som beskriver sjelens forvandling fra jordisk lidelse til opphøyet ekstase­tilstand.

Diktet åpner med følgende tekstlinje: «Ich fühle Luft von anderen Planeten» («Jeg føler luft fra andre planeter»).

Teks­tlinjen fungerer som en perfekt metafor for en komponist som står på terskelen til en ny musikalsk verden.

Som avis­rapportene antyder: Urfremføringen av kvartetten 21. desember 1908 ble en av de mest skandale­pregede konserter i Wiens historie.

Men slike bagateller var bare en fjær i hatten for Schönberg, som nå var en kult­figur i Wiens radikale kunstner­kretser. Han var i tillegg omgitt av en krets elever som betraktet ham som en profet.

Schönberg svarte på kritikken med å komponere intet mindre enn fire banebrytende og tvers gjennom atonale verk i løpet av 1909, hvorav det mest kjente er mini­operaen «Erwartung».

Og rett rundt hjørnet ventet en atonal suksess.

Makaber kabaret

• Verk: «Pierrot Lunaire», Op. 21
• Komponert: 1912
• Urfremført: oktober 1912

Melodramaet «Pierrot Lunaire» er Schönbergs mest berømte og innflytelses­rike verk.

Urfremføringen i Berlin i oktober 1912 ble mottatt med stående applaus og stormende jubel.

«Pierrot Lunaire» er resultatet av en bestilling Schönberg fikk vinteren 1912 fra en skuespillerinne som trengte musikk til å ledsage en dikt­opplesning.

Diktene var vedlagt: Otto Erich Hartlebens tyske gjen­diktning av den belgiske symbolisten Albert Girauds «Pierrot Lunaire, 50 Rondels Bergamasques» (1884).

Girauds dikt­samling beskriver et vidt spekter av fantastiske opptrinn i en streng verse­form hentet fra fransk 1300-tallsdiktning.

Hartlebens svært frie tyske gjendiktning beholder den kunstferdige formen, men gjør Pierrot-karakterens eskapader enda mer groteske og ekstravagante.

Schönberg velger ut 21 dikt, og organiserer dem i tre bolker på 7 dikt hver.

Resultatet blir et intenst drama, hvor Pierrot beveger seg i et mareritt­aktig landskap preget av seksuelt begjær, vold, vanhelligelse og mørk nostalgi.

Schönberg-eksperten Malcolm MacDonald har beskrevet «Pierrot Lunaire» som «ikke en gal manns verk, men derimot verket til en ytterst ånds­frisk mann som er smertelig klar over hvordan det føles å befinne seg på grensen til galskap.»

Den mest slående nyvinningen i «Pierrot Lunaire» er måten diktene fremføres på av solisten.

Schönberg utvikler noe han karakteriserer som «talesang», en slags merkverdig «halvsyngende» form for resitasjon som gir verket et teatralsk og kabaret­lignende uttrykk.

Kanskje det mest innflytelses­rike ved verket er den innovative kombinasjonen av instrumenter.

Solisten akkompagneres av fem musikere: en fløytist, en klarinettist, en fiolinist, en cellist og en pianist. De tre første veksler underveis mellom to forskjellige instrumenter.

De «alternative» instrumentene (pikkolo­fløyte, bass­klarinett og bratsj) representerer den «svarte» Pierrot, og brukes ofte av Schönberg til å lage et slags musikalsk vrenge­bilde av den «hvite».

«Pierrot Lunaire» plasserte Schönberg i fronten av den europeiske avantgarden.

Sammen med Igor Stravinskijs «Vårofferet» har «Pierrot Lunaire» blitt stående som det mest ikoniske verket fra modernismens gjennombrudd i musikken i årene frem mot første verdenskrig.

Rystende monument

• Verk: «A Survivor from Warsaw», Op. 46
• Komponert: 1947
• Urfremført: Albuquerque, New Mexico 4. november 1948

Schönbergs «A Survivor from Warsaw» er et av de mest kraftfulle og hjerteskjærende verk fra forrige århundre. Samtidig utgjør verket kulminasjonen av jødiske Schönbergs livslange kamp mot anti­semittismen.

«A Survivor from Warsaw» er en kantate for resitator, mannskor og orkester. Schönberg skrev selv teksten, som er basert på en hendelse i den jødiske gettoen i Warszawa under andre verdens­krig.

Forteller­stemmen i verket beskriver hvordan han selv og andre jødiske menn brutalt samles opp tyske soldater for å fraktes til utryddelses­leirene.

Mannen blir slått bevisstløs, og overlever fordi soldatene tror han er død.

Når han kommer til bevissthet, hører han hvordan de jødiske mennene tvinges til å telle hvor mange de er, slik at den tyske sersjanten får oversikt over hvor mange han skal sende til gasskamrene.

Mens de teller, begynner mennene spontant å synge «Shemá Jisrael», den hebraiske trosbekjennelsen.

«A Survivor from Warsaw» er en rystende skildring av ondskap i sin mest primitive, brutale og infernalske form. Samtidig er verket en gripende skildring av troens kraft og viljen til å beholde sin menneskelighet i møtet med det umenneskelige.

Den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera karakteriserer «A Survivor from Warsaw» som «det største minnesmerke noensinne viet Holocaust».

Kundera påpeker det paradoksale i at vi lever i en kultur som lar forrige århundres største jødiske komponist gå i glemme­boken, samtidig som vi anser det som livs­viktig å holde mordernes navn i live.

For å ta et hjemlig eksempel: En av årets store norske film­suksesser er Erik Poppes «Quislings siste dager». Men med noen få unntak har Arnold Schönbergs musikk knapt blitt fremført i Norge i komponistens jubileums­år.

Fragment av et livsverk

• Verk: «Die Jacobsleiter»
• Komponert: 1915-17
• Urfremført: 16. juni 1961

Noen uker før han døde sa Schönberg til en av sine studenter: «Jeg må innse at jeg aldri kommer til å få fullført «Die Jakobsleiter».

«Die Jakobsleiter» er et oratorium som Schönberg i hovedsak skapte i løpet av første verdens­krig. Teksten var ferdig i 1915, men da Schönberg ble kalt inn til fronten to år senere, måtte han legge vekk arbeidet med komponeringen.

Han tok fatt igjen flere ganger senere, men kom aldri i mål. Det er synd for ettertiden, men vi skal være glade for det vi har.

Opprinnelig var tanken at «Die Jakobsleiter» skulle utgjøre siste sats av en gigant­verk som ville overgå Mahlers enorme Åttende symfoni både i varighet og antallet involverte solister, korsangere og orkester­musikere.

I sin overleverte form er imidlertid «Die Jakobsleiter» et trekvarters fragment som står godt på egne ben.

Det inneholder noe av den mest dramatiske og vakre musikken Schönberg noensinne komponerte, og viser tydelig at Schönberg var en religiøst orientert komponist.

«Die Jakobsleiter» er et av flere atonale verk hvor Schönberg forsøker å skildre sjelens reise fra jordisk lidelse til frelse gjennom bønn.

Det vakre fragmentet slutter med lyden av sjelen, representert av lyse menneske­stemmer og instrumenter, som strekker seg mot stratosfæriske høyder – før musikken stilner.

All skaper­kraft var for Schönberg et uttrykk for sjelens lengsel etter det guddommelige. Om dette gjør Schönberg mer aktuell i dag kan sikkert diskuteres, men det burde i det minste parkere forestillingen om Schönberg som kjølig rasjonalist.

Hør spesialsendinger i «Spillerom» om Arnold Schönberg:

Vil du lese om flere klassiske komponister? Her er to: