Musikkanmeldelse: Melodi Grand Prix-låtene 2025: Flammer ... og kjærlighet

3 hours ago 4

Årets MGP-finale byr på mange ildfulle låter – både av den kjærlige og mindre kjærlige sorten. Minst én av dem kan også fungere som ny treningsmusikk.

Tor Martin Bøe (musikk- og TV-anmelder)

Fredag 24. januar kl. 00:00

Bobbysocks - «Joyful»

Utover «If I Fall» (1987) skrev Bobbysocks knapt låter. Når duoen nå samles igjen, 40 (!) år etter mirakelet i Göteborg, er det derimot med egen penn. Her balanserer de mellom retronostalgisk og datert. Det er ekko av «La det Swinge», «Take Me To Your Heaven» (Sveriges ESC-vinner fra 1999) samt samme 60-tallsprogresjon i versakkordene som «All I Want For Christmas». Oppstemt doowop-swing med flerstemt vokal for folk som synes det har skjedd for mye i musikkbransjen de siste 70-80 årene er det ikke overflod av i denne konkurransen. Sånn sett er «Joyful» nærmest opprørsk.

Kyle Alessandro - «Lighter»

Denne låtskriveren og vokalisten har MGP-erfaring fra Umami Tsunami i 2023, og viderefører deres brede tilnærming til popmusikk. Her pakkes melodisk trap rundt globale folkemusikalske elementer til en ambisiøs låt med klarskåren vokal. En låt som langt fra klarer å holde fokus og hadde tjent på mindre kreative metaforer enn å være flammesikker fordi man er sitt eget, eh, tennapparat. Velment og modig sårbarhet ender derfor, dessverre, med å bli den andre betydningen av ordet «lighter».

Nataleen - «The Game»

Ikke bli overrasket om «The Game» er på treningsspillelisten til store deler av befolkningen lenge før MGP-finalen er over. En energisk frittløpende sak uten intervaller, med høye kneløft fra blant annet folkene bak «Queen of Kings» (2023). Nataleen legger seg tilsvarende tett mot Alessandras vokale intensitet og tyngde, og mestrer nesten like godt den obligatoriske høye tonen mot slutten. Så kan man selvsagt hevde at totalen minner for mye om «Queen of Kings». Da har Nataleen for lengst satt i gang spillet.

Ladybug - «Hot as Hell in Paradise»

Låt-CV-er fra Danmarks siste Eurovision-seier (2013) og Kypros’ «Fuego» (2018) finnes i bakgrunnen av denne ildfulle reisen. Det er like fullt artist, medlåtskriver og nye bekjentskap Ladybug som fører «Hot as Hell in Paradise» uanstrengt fra et åpnende rekviem-kor til Pet Shop Boys-inspirerte melodilinjer, før den lander i noe som minner om vampyrversjonen av Zara Larssons «I Would Like». I løpet av førti sekunder. Akkurat så kontrollert vanvittig som slikt skal være. Uheldigvis trekkes låten virkelig ned av slitne tekstfraser, som den generiske låttittelen og barnerimet «eeny, meeny, miny, moe». Men for en lovende stemme.

Nora Jabri – «Sulale»

Nydelig blanding av vestlig og arabisk musikkultur, med årets kanskje mest poetiske tekst. Et av finalens sterkeste bidrag gjør seg likevel ikke like umiddelbart hjerneavhengig som en MGP-låt ofte trenger å være. «Sulale» vokser vesentlig sterkere gjennom flere lyttinger, men i undertegnedes ører har den utfordringer med å markere seg som den åpenbare favoritten den kunne ha vært. Nora Jabris scenetalent kan muligens bidra til å endre det.

LLL - «Parasite»

Denne hardpopete saken, med mer enn et hint av nittitallssynthriff, har noe av den samme blodsugende estetikken som «Hot as Hell in Paradise» i fundamentet. Da av typen ubrukelig kjærlighetsinteresse, en som likevel er helt uimotståelig (ikke som Subdivas 1994-bidrag). Den relativt ferske trioen ved mikrofonen formidler aggressivt og anklagende, selv om man kunne forventet et sterkere refreng og storhet fra den tungt erfarne låtskrivergjengen bak. Under de rette omstendighetene kan «Parasite» likevel finne på å bite seg fast i teten.

Tone Damli - «Last Song»

Her nikkes det skamløst til ulike Daft Punk-samarbeid og, selvsagt, Sabrina Carpenters «Espresso». Ganske smart. Beaten vinner lett prisen som årets mest dansbare, ikke at konkurransen er all verden. Refrenget er imidlertid hakket mer anonymt og flatt enn det selv innbiller seg. Onde tunger vil sikkert håpe at låttittelen er et løfte, men « «Last Song» peker helt klart ut en retning Tone Damli gjerne kan utforske videre.

Sondrey - «Vagabond»

Årets tetteste The Weeknd-øyeblikk kommer fra jovialt allestedsværende Sondrey - nå som siste-liten erstatter for Lavrans Svendsen. «Vagabond» er myk som både silke, smeltet smør og dunputene vagabonder sjelden får hvile hodet på. Så uanstrengt at man nesten ignorerer at den prøver på mye mer enn den får til, og nærmest er glemt før den er over. En vagabond, eller landstryker, streifer som kjent en del rundt uten noe konkret mål. Interessant nok gjør låten «Vagabond» det samme. I alle fall inntil man opplever den sammen med Sondreys forhåpentligvis mer imponerende moves.

Wig Wam - «Human Fire»

Hadde WigWam laget lim i stedet for rock hadde de vært dollarmilliardærer i dag. Norges minst selvhøytidelige band har en imponerende evne til å skrive refrenger som fester seg overalt og blir hengende. I år har østfoldingene nesten tatt for mye symfonisk glam, og klarer å få tre minutter til å føles som syv - på en ganske god måte. «Human Fire» tar tross dette langt fra fyr på samme vis som for eksempel tyve år gamle «In My Dreams». Men det er i alle fall årets beste finalelåt om ild.

Se hva artistene sa da de ble lansert forrige uke:

Read Entire Article