Mor er død – og takk for det!

Kjære vene, hvor hjerteløs kan man egentlig bli, tenker du sikkert.

Men la meg forklare:

Mor ble nesten 98 år gammel, og har levd et godt, rikt og nydelig liv i egen bolig frem til i oktober i år. Ikke verst når det står 1928 på fødselsattesten.

På slutten var det ikke akkurat en fest. Og ærlig talt så har de siste – si fem årene – ikke helt gått på skinner. Du får en del utfordringer når du passerer middagshøyden med klar margin. Ikke bare med en sliten kropp som skal funke fra du står opp til du legger deg. (Også etter at du har lagt deg, viser det seg).

Selv den enkleste hverdagslige oppgave kan by på problemer hvis skrotten ikke helt henger med. Men med milde terskeloverganger, lune antisklisokker, pågangsmot og nysmurte rullatorhjul, så feide mor rundt i leiligheten med trygg og lav fart.

Selv med syn og hørsel som begynte å bli en parodi, så var det allikevel imponerende hva hun faktisk klarte. På egen hånd.

Og da kommer vi inn på kjernen i denne ytringen.

På egen hånd? Det er jo selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner.

Vi er tre søsken som heldigvis er så godt sveisa at vi har klart å finne en løsning på mors behov for bistand og hjelp. Selv om vi også begynner å merke at vi ikke akkurat er de yngste føllene i flokken lenger. (Jeg tror fremdeles at 80-tallet var i forrige uke!).

Uansett: For mor har livet funka. På sitt rare, skjeve vis. Når du frem til 2021 har betalt regninger med sjekkhefte og brevgiroblanketter (du får google det hvis du tror jeg har slått over til gresk). Og aldri har vært på internett eller brukt en smarttelefon eller PC, så er det ikke akkurat silkeføre å konvertere til Bank-ID, e-faktura og digital postkasse. Eller kommunisere med fastlegen via en app.

Alt som ble digitalt, ble samtidig en uoverkommelig barriere. Når du samtidig ikke lenger kan kjøre bil – mor hadde førerkort som gikk ut i august i år – så blir du ganske avhengig av hjelp fra andre. Blant annet fra oss i familien.

Og andre.

Hermed så introduserer jeg: menneskene i det norske helsevesenet!

Altså. Uansett hva du tror, så skal du være så ufattelig glad for at du bor i Norge og kan nyte godt av den norske velferdsmodellen. Og et helsevesen bestående av en type mennesker du muligens ikke var klar over eksisterte.

Jeg sitter noen ganger igjen med et etterlatt inntrykk om at det norske helsevesenet er et digert beist av et foretakssystem som bare snakker om (mangelen på) penger, reformer, køer og hva som skal ligge hvor.

Men det er de folka inne i systemet jeg snakker om. De du i utgangspunktet ikke har lyst til å møte. Den gjengen som står klar for å ta deg imot – når helse eller alder ikke spiller på lag – er så ufattelig bra at jeg blir rørt bare av å skrive dette. Jeg kan nesten ikke forstå at det finnes så mange genuint gode mennesker i denne avstøpningen iblant oss.

Stort sett så omgås jeg i det daglige hyggelige og flinke folk. Men de jeg har møtt de siste årene innenfor helsesektoren i forbindelse med mors behov, er noe helt eget. Kanskje de har et ... kall ...?

Jeg vet ikke. Jeg er ikke religiøs, men jeg får virkelig trua på menneskeheten når jeg møter hundre prosent gode mennesker. «Änglor, finnes dom..?» heter en gammel svensk film fra 60-tallet. Jeg kan bekrefte at det gjør de! De jobber i det norske helsevesenet!

Mor har hatt behov for mye helsehjelp de siste årene. Og siden mye av tjenestene er digitalisert, så må vi andre tre støttende til.

Og ærlig talt – systemet rundt de ulike tjenester som en kommune skal tilby, er ikke akkurat intuitivt og lett å bli klok på. Tvert imot så kan man bli direkte motløs når man møter et tungrodd byråkrati og uforståelige saksbehandlinger. Spesielt vanskelig å håndtere når du står i en situasjon som er preget av negative fortegn. Her er det et stort potensial for forbedringer – i de fleste ledd.

Men folka som jobber inne i disse systemene er en utrolig gjeng! Og mer utrolig blir det når du stadig leser om arbeidssituasjon og lønn som tilbys i disse yrkene.

Med mennesker så snakker jeg selvfølgelig ikke om de mye medieomtalte helsetoppene med millionlønninger. Jeg har aldri møtt en slik. Det er de jeg har møtt i situasjoner rundt mors velferd jeg vil nevne:

Alle de som jobber på tildelingskontoret. I hjemmehjelpen. I hjemmesykepleien. På sykehjemmet. Ved kjøkkentjenesten. På sykehuset. Ved hjelpemiddelsentralen. På rehabiliteringssenteret. Med ergo- og fysioterapi. Dere er fantastiske! Alle sammen!

Jeg husker under koronapandemien at vi stod på balkongen og klappet for alle helsearbeiderne som var på jobb. Hadde det vært opp til meg så skulle dere fått stående applaus fremdeles – hver bidige dag.

Jeg har alltid sagt at jeg betaler min skatt med glede. Selvfølgelig noe jeg sier med en viss bismak. Men jeg reflekterer faktisk litt over hvor heldig jeg er, hver jeg gang jeg betaler kun egenandel etter et ufrivillig møte med fastlegen.

Og nå vet jeg at når det er min tur for assistanse så vil jeg være i de beste hender. Det er trygt og beroligende å tenke på.

Mor har bodd i Bærum i hele sitt voksne liv og har aldri klaget over noe som helst. Og hun har alltid vært tindrende klar på at alle de som har hjulpet henne gjennom livets siste fase har vært absolutt fantastiske.

Jeg kjenner dere ikke, men hadde jeg hatt muligheten så skulle dere fått en bamseklem hele hurven!

På vegne av mor og resten av familien – tusen hjertelig takk!