Mistet sønnen i fødsel etter sykehussvikt

En høstdag i november kom lillebror til verden.

– Det er litt rart, fordi vi er på en måte førstegangsforeldre i praksis, samtidig som vi har to barn, sier Renate i dag.

Da sønnen ble født, stilte begge spørsmålet i kor:

«Lever han?!»

Frykten etter marerittet de hadde gått gjennom, var enorm. Det forferdelige som skjedde på sykehuset halvannet år tidligere, vil de aldri glemme.

Den gang sto sidesengen ferdig på soverommet. Bilstolen var kjøpt. De skulle bli en familie på tre. Men det ble ikke sånn.

Juli 2023: Sommerdagen de skulle dra til sykehuset, var himmelen over Tromsø skyfri og blå.

Anders var spent. Nå skulle han og Renate bli foreldre for første gang – til en sønn.

Torsdag 27. juli 2023 satte de seg i bilen og kjørte mot Universitets­sykehuset i Tromsø (UNN).

Ingen av dem visste at de aldri skulle få høre Eriks første gråt.

De møttes som
16-åringer. Siden
har Renate (34)
og Anders (34)
holdt sammen.

I starten av 30-årene bestemte de seg for å få barn.

– Jeg husker den dagen da jeg fant ut at jeg var gravid, forteller Renate.

4. november 2022.

De ventet til et juleselskap med å fortelle det til resten av familien. Gleden var stor.

– Mange gledet seg fra første stund, forteller Renate.

Men i juli endret alt seg.

Gjennom svangerskapet så alt normalt ut. Testene var fine, og Erik utviklet seg som han skulle.

Termindatoen nærmet seg: 19. juli.

– Det var veldig stas da han rørte på seg i magen, minnes Renate.

Mot slutten av svangerskapet begynte blodtrykket å stige. To dager før termin ble hun henvist av sin kommunale jordmor til UNN.

På sykehuset var det travelt. Etter noen undersøkelser fikk hun beskjed om at alt så fint ut.

Renate skulle komme tilbake den 20. juli, dagen etter termin.

Den dagen ble hun innlagt med tegn på svangerskapsforgiftningsvangerskapsforgiftningSvangerskapsforgiftning, også kalt preeklampsi, kan ramme gravide etter uke 20 i svangerskapet. Symptomene er ofte milde, men må alltid tas alvorlig. Svangerskapsforgiftning gir økende blodtrykk, samt proteinlekkasje i urinen eller andre tegn på at kroppsorganer er påvirket. Noen gravide får også raskt økende væskeopphopning (ødem) i kroppen. Svangerskapsforgiftning kan noen ganger utvikle seg raskt til en farlig tilstand..

– Jeg fikk beskjed om at fødselen skulle igangsettes når de hadde tid.

Men på grunn av kapasitetshensyn måtte igang­settelsen vente, skal sykehuset senere skrive i en intern hendelsesanalysehendelsesanalyseEn systematisk gjennomgang av en hendelse, ofte brukt i helsevesenet for å forstå hva som gikk galt og hvordan lignende hendelser kan unngås i fremtiden..

Renate observerte jordmødre som løp fra rom til rom.

Dagen etter var det fremdeles ikke kapasitet. Renate måtte vente enda lenger.

Først tre dager etter termin hadde sykehuset kapasitet til å sette henne i gang.

Det ble forsøkt med ballongkateterballongkateterEt mykt gummirør med en ballong i enden som settes inn i livmorhalsen for å modne den og sette i gang fødsel. , uten hell.

Renate bodde på delt rom og sov nesten ikke. Nettene var urolige og preget av ubehag og venting.

Renate spurte helsepersonalet om det var mulig å få sove hjemme eller på hotellet, på grunn av søvnmangelen.

UNN vurderte dette som «ikke medisinsk forsvarlig» ettersom Renate hadde svangerskaps­forgiftning og var indusertindusertIgangsetting av fødselen. Det ble notert i journalen hennes.

I arbeidet med denne reportasjen har VG gått gjennom dokumentenedokumenteneDokumentene inneholder blant annet UNNs hendelsesanalyse, sakkyndiges vurderinger og den endelige konklusjonen til Statsforvalteren. i Renate sin sak.

I reportasjeserien «Min fødsel» har VG i flere måneder gransket norsk fødselsomsorg – gjennom innsyn, samtaler med fagfolk og fødende kvinner.

Renate begynte
på en tablett-
kur for å sette i
gang fødselen.

Åtte tabletter skulle tas annenhver time, gjennom kvelden og natten. Anders var bekymret.

– Hun var veldig sliten. Jeg så det på henne.

Mens Renate var innlagt på UNN, forsøkte Anders å fortsette jobbhverdagen. Han ville spare permisjonsdagene til etter fødselen.

Da arbeidsdagene var over, brukte han tiden på å gjøre klart hjemme. Alt skulle være perfekt til Renate kom hjem med deres nyfødte sønn.

Sidesengen på soverommet ble montert i høyde med deres egen. Søppelskapet på kjøkkenet, som Renate hadde nevnt at trengte en vask, ble skuret rent.

Hver gang Renate hadde møter med legene på sykehuset, dro Anders innom for å være med.

– Jeg tenkte aldri at noe alvorlig kom til å skje, forteller Anders i dag.

– Jeg tenkte bare at Erik tok seg litt god tid, og at det var helt normalt.

Men tablettene for å starte igang­settelsen ga heller ingen fremgang. Renate startet derfor på en ny runde med tablettkur.

Renate var nå seks dager over termin – og heller ikke denne kuren ga effekt.

Hun fikk beskjed om å reise hjem og komme tilbake dagen etter.

Dette til tross for at UNN noen dager tidligere hadde vurdert det som «ikke medisinsk forsvarlig» å sende henne hjem.

– Jeg husker at jeg ble skuffet. Jeg ville jo ikke dra hjem uten babyen vår, forteller Renate.

Men kroppen var utslitt etter flere døgn på delt rom med søvnløse netter.

Hun dro hjem og tenkte det var fint å samle litt krefter før fødselen.

På dette tidspunktet hadde Renate svangerskapsforgiftning og var i graviditetsuke 41+3.

VG har stilt UNN en rekke spørsmål, blant annet om hvorfor de valgte å sende Renate hjem i den situasjonen hun opplevde. Sykehuset har ikke svart konkret på dette eller andre spørsmål VG har stilt.

Dette er svaret VG har fått fra UNN til denne saken:

«Vi er svært lei oss for det tragiske utfallet av denne saken og vil igjen beklage at vi ikke klarte å sikre at Renate fikk forsvarlig helsehjelp hos oss», skriver klinikkleder ved Kirurgisk klinikk, Snorre Manskow Sollid i en e-post.

Onsdagen kom, og Renate var klar for å vende tilbake til sykehuset og fortsette igangsettelsen.

Men like før hun skulle dra, ringte en stresset jordmor til Renate, forteller hun.

– Jeg fikk beskjed om at jeg skulle bli hjemme og nyte solen, fordi det var helt fullt der.

VG har sett UNNs svar til Statsforvalteren i tilsynssaken som ble opprettet etter at Erik døde.

Der skriver UNN følgende:

At de ikke fikk
komme tilbake
på sykehuset,
syntes Renate
og Anders
var ekkelt.

Sommerdagen var intens.

– Det siste jeg ville, var å nyte solen. Jeg var høygravid og sykt varm.

Renate ventet hjemme, Erik lå i magen og ventet på å komme ut.

I saksdokumenter VG har lest, har en av jordmødrene på UNN omtalt arbeidsbelastningen denne onsdagen som «svært høy».

På ettermiddagen ringte telefonen igjen. Renate fikk en ny utsettelse. På UNN var det fullt hus.

Da ble Renate nedslått.

– Jeg var sliten og veldig lei meg for at jeg ikke fikk komme tilbake.

Nå var hun én uke over termin. Renate var blitt redd:

Hvordan gikk det med lille Erik der inne? Hadde han det bra?

Renate kjente mindre liv i magen og ba om en kontroll på sykehuset. Det fikk hun.

Da hun kom tilbake til UNN, var legene opptatt, ifølge Renate. Det var en jordmor som tok CTG-målingenCTG-målingenCTG-måling (kardiotokografi) er en undersøkelse for å registrere fosterets hjertefrekvens og livmorens sammentrekninger (rier) under graviditet og fødsel, ved hjelp av elektroder festet på magen for å vurdere om barnet tåler påkjenningen, ofte brukt ved bekymring for oksygenmangel eller ved innleggelse på fødeavdeling. . Det ble ikke gjennomført ultralyd.

Jordmoren mente CTG-undersøkelsen så normal ut, oppfattet Renate. Ingen lege så på målingene før Renate nok en gang ble sendt hjem, ifølge paret.

Igjen fikk hun beskjed om å komme tilbake dagen etter.

– Da følte vi oss jo betrygget, sier Renate i dag.

Likevel var hun bekymret for at Erik faktisk hadde det bra.

– Men jeg tenkte aldri tanken på at han kunne dø. Du tenker jo ikke at det skal skje, liksom.

I forbindelse med denne reportasjen har Renate opphevet taushetsplikten til UNN. Sykehuset har derfor hatt mulighet til uttale seg om saken til VG – og om kritikken som fremsettes av foreldrene.

VG har spurt UNN hvorfor CTG-målingen ikke ble sett på av en lege før Renate ble sendt hjem. Sykehuset har ikke svart på dette spørsmålet.

Torsdagen kom. 27. juli 2023. Nå skulle det endelig skje.

Anders hadde informert arbeids­plassen om at han ikke kom på jobb.

To håpefulle kjørte til UNN, hvor Renate ble tatt inn til en ny CTG-undersøkelse.

Jordmoren la elektrodene på magen og sa, ifølge foreldrene:

«Hvor har du gjemt deg?»

Erik hadde vært vanskelig å finne på skjermen før. Renate var ikke bekymret.

Jordmoren gikk for å hente et ultralydapparat. Da hun kom inn igjen, spurte Renate for sikkerhets skyld:

«Trenger vi å være bekymret?»

Men jordmoren svarte ikke, ifølge Renate.

Inn kom en lege for å ta ultralyden. Skjermen var vendt mot Anders.

– Jeg hadde vært på en del ultralyder gjennom svangerskapet, jeg visste jo hvordan det skulle se ut. Når hjertet pumper, blinker det i røde og blå farger.

Men denne gangen var det ingen farger. Det var helt svart.

– Da forsto jeg det, sier han.

Renate kikket på Anders, men han forsøkte å skjule bekymringen. Det kunne jo hende at han tok feil.

Legen var stille.

«Nå må du si at det går bra», husker Renate at hun sa til legen.

«Du må si noe!»

Så svarte legen, ifølge Renate:

«Jeg må bare si det rett ut: Jeg finner ingen fosterlyd.»

Alt raste.

– Jeg ropte: «Jeg vil ha ham tilbake!» forteller Renate mens hun tørker en tåre.

Hun var i sjokk. Det samme var Anders.

– For oss gikk
alt i svart.

De ble sendt inn på en fødestue. Legene og jordmoren forsvant.

– Jeg tror de ville gi oss litt tid alene. Men ingen kom inn for å si noe, ingen forklarte oss hva som hadde skjedd, sier Anders.

Etter litt tid alene på fødestuen gikk han ut for å finne noen.

Han fant et rom der flere satt – kanskje et kontor, kanskje et pauserom. Hvor mange som var leger eller jordmødre, vet han ikke.

Anders husker at han gikk inn dit og sa:

«Dere må komme nå. Dere må fortelle oss hvordan dette har skjedd. Dere må komme og gi oss noen informasjon.»

Han gikk tilbake til fødestuen. Kort tid etter kom to ansatte inn.

De visste ikke hvorfor Erik var død, ifølge paret. Renate ble forklart at sønnen likevel måtte komme ut.

Hun tenkte:

«Han burde ha kommet ut for lenge siden. Da hadde han jo levd.»

Renate hadde ikke følt seg hørt under fødselsprosessen. Hun hadde hverken tillit til eller stolte på dem som jobbet der.

– De hadde allerede sviktet oss.

Fødselen tok to døgn. Erik kom til verden 29. juli på morgenen.

– Han var veldig, veldig fin. Verdens vakreste gutt, selv om han var død, forteller Renate.

Morkaken satt fast. Renate måtte hasteopereres og ble lagt i narkose.

Anders ble igjen med Erik i armene. Flere familiemedlemmer kom for å se ham, holde ham og være der for Anders mens han ventet.

– Det gikk veldig lang tid før noen ved sykehuset kom og sa noe som helst, sier han i dag.

Det var snart to timer siden Renate ble trillet ut for operasjon. Ingen informasjon, ikke en eneste oppdatering, ifølge Anders.

– Jeg så for meg det verste. At jeg skulle miste henne også.

Det var faren til Anders som til slutt løp ut i korridoren og fikk tak i en lege. Legen kom inn og kunne fortelle at Renate var ferdig operert og lå på oppvåkning.

Anders takket legen for beskjed. Likevel tenkte han:

«Herregud, kunne dere ikke sagt ifra før? Bare gitt meg et hint om at det går bra.»

VG har gitt UNN mulighet til å kommentere opplevelsene som Renate og Anders forteller om fra fødestuen. Sykehuset har ikke svart direkte på spørsmålene som er stilt.

Tidspunktet Erik døde på, vet foreldrene fortsatt ikke. Kanskje det var natt til torsdag, kanskje torsdag.

Etterpå var spørsmålene mange, men svarene få, ifølge Renate og Anders.

Oppfølgningen fra de ansatte på sykehuset opplevde de som dårlig.

– De var mest opptatt av at dødsfallet var meldt til Statsforvalteren. De sa vi måtte vente på hva de kom frem til, sier Renate.

Anders opplevde at de ansatte var beskyttende i svarene.

– Vi var jo ikke opptatt av å peke finger på hvem som hadde gjort feil. Vi ville jo bare vite hva som hadde ført til at sønnen vår døde, sier Anders.

De første dagene etter fødselen bodde Renate og Anders sammen med Erik på pasienthotellet ved UNN.

Anders dro hjem en tur for å sjekke hva han hadde av dress og sko til begravelsen.

– Jeg klarte ikke å bruke noe jeg tidligere hadde hatt på meg ved julebord og andre festligheter.

Han dro derfor til kjøpesenteret for å kjøpe en ny dress til sønnens begravelse.

Da han kom hjem igjen og gikk inn på soverommet for å henge den opp, møtte virkeligheten ham med full kraft.

Sidesengen sto ferdig montert, justert opp mot deres egen. Lekegrinden var plassert i hjørnet. Små bamser og leker lå klare.

Renate og
Anders ba om
profesjonell
hjelp til å
håndtere
sorgen.

De fikk to samtaler med psykolog på UNN, men fikk beskjed om å kontakte fastlegen for videre oppfølgning.

– Jeg har en veldig god fastlege og fikk mye støtte der, forteller Renate.

Etter hvert ble et kriseteam fra UNN koblet på.

– Vi var takknemlige for hjelpen vi fikk da, men samtidig er det ingenting som hjelper. Erik er jo død, og vi får ham ikke tilbake.

Avgjørelsen fra Statsforvalteren kom sommeren etter, nøyaktig ett år etter den dagen Renate hadde termin med Erik.

Konklusjonen var klar:

UNN hadde brutt lovenlovenSpesialisthelse­tjenesteloven regulerer spesialisthelsetjenester, inkludert sykehus og spesialiserte helsetjenester, for å sikre at pasienter får forsvarlig helsehjelp., og Renate fikk ikke forsvarlig helsehjelp i forbindelse med behandlingen og oppfølgingen.

Vedtaket ble sendt som brevpost, noe som førte til at UNN fikk avgjørelsen før foreldrene. Like etter sendte sykehuset ut en pressemelding.

– De valgte den «hyggelige» måten å gjøre det på, sier Renate ironisk.

Renate var på jobb da hun fikk vite om avgjørelsen gjennom en mediesak.

En venninne sendte en lenke og lurte på om det gjaldt dem. Det gjorde det.

Renate ringte umiddelbart til Anders.

– Jeg ble helt satt ut. Vi hadde ikke hørt ett eneste ord. Vi lette gjennom både Digipost og e-post, men der var det ingenting, sier han.

Noen timer senere kalte UNN inn til en pressekonferanse.

En av advokatene i firmaet Grette ringte sykehuset på vegne av Renate og Anders.

Advokaten prøvde å forklare at de ikke kunne holde en presse­konferanse om Renate og hennes avdøde barn uten at hun hadde fått avgjørelsen eller blitt informert.

– Vi ba dem om å få lese gjennom avgjørelsen før de gikk ut med noe, men de bare kjørte på, sier Anders.

De skal ha forklart at dette var personopplysninger som ikke kunne sendes på e-post.

Renate og Anders visste at avgjørelsen ville komme på et tidspunkt, og de skjønte at det kunne bli medieoppmerksomhet rundt den.

– Men vi fikk ikke muligheten til å forberede oss, hverken på når den kom eller hva som kom. Det ville være vanskelig for oss uansett, men dette gjorde det enda vanskeligere, sier Renate.

– Dette var en av mange ting som vi det året opplevde som lite menneskelig fra UNNs side, sier Anders.

Statsforvalteren kom frem til følgende:

UNN har fått muligheten til å svare på kritikken i denne saken, men har valgt å ikke svare direkte på spørsmålene VG har stilt, inkludert hvorfor de ikke kunne sende avgjørelsen til foreldrene før UNN holdt pressekonferansen.

I e-posten til VG skriver klinikkleder Snorre Manskow Sollid:

«Vi har tatt Statsforvalterens konklusjon på høyeste alvor, og har tatt alle punktene i tilsynssaken til etterretning. UNN har gjennomført betydelige tiltak, og jobber kontinuerlig med å redusere risiko og forebygge at noe tilsvarende skal skje igjen.»

Det tok ni
måneder fra
dødfødselen
til Renate ble
gravid igjen.

Høsten 2024 skulle lillebror komme til verden. Men gleden var dypt preget av frykt.

– Jeg var kjemperedd hele tiden. Både for det lille barnet, men også livredd for å havne hos UNN dersom noe skjedde, forteller Renate.

Et nytt opphold der var helt uaktuelt.

– Vi kunne ikke stole på dem med livet til dette barnet også.

Fastlegen til Renate tok henne på alvor. Det ble ordnet en henvisning til Nordlandssykehuset i Bodø.

Der ble de møtt med noe helt annet.

– De var helt fantastiske. Vi fortalte om det som hadde skjedd med Erik, og ble møtt med stor forståelse, forteller Renate.

De ble ønsket hjertelig velkommen til Bodø.

Gjennom året reiste Renate og Anders på dagsturer til Bodø. Samtidig gikk de jevnlig til en kommunal jordmor og en privatpraktiserende ultralydjordmor i Tromsø.

– De strakte seg ekstraordinært langt for å trygge oss.

Alt så fint ut på kontrollene, men selv gode beskjeder kunne ikke roe foreldrene helt.

– Alt så bra ut med Erik også, påpeker Renate.

Men denne gangen gikk det bra. Endelig kunne Renate og Anders høre sønnens gråt.

– Det føltes ut som jeg pustet for første gang på flere år, sier Renate.

Tårene trillet. Sønnen ble lagt på brystet hennes.

Etter en uke på sykehuset reiste foreldrene hjem til Tromsø, sjøveien.

– Snakk om nordlending, sier Anders.

– Én uke gammel og allerede på Hurtigruta.

Foto: Privat

Tre til fire uker før fødselen flyttet de inn i en av sykehusets boliger i Bodø for å være i nærheten av sykehuset.

I dag skulle Erik vært to og et halvt år. Han skulle vært storebror og lekt med lillebroren sin. Men livet tok en helt annen retning.

Ingenting kan gi dem Erik tilbake. Men Renate og Anders håper at hans historie kan utgjøre en forskjell.

– Det var menneskelige feil som tok livet av Erik. Men vi tror også at de menneskelige feilene i mange tilfeller skyldes svakheter i helsevesenet, sier Renate.

Hun peker på en fødselsomsorg der jordmødre har for mange oppgaver, der det er for få mennesker på jobb.

– Det trengs politisk vilje for å bedre fødselsomsorgen i hele landet. Dette må ikke skje med noen andre.