Misforstått om hijab

Dette er debatten:

1. I en kronikk i VG skriver tidligere NRK-ansatt Yasmin El Mousaoui at NRK knuste drømmen hennes. «De vil ha mangfold, men ikke en kvinne i hijab på skjermen», skriver hun om reglene rundt hijabbruk og andre religiøse symboler som programleder.
2. «Min hijab er et personlig valg, en del av hvem jeg er, ikke en politisk erklæring eller et journalistisk standpunkt. For meg er den like naturlig som en blazer eller et slips. Likevel ble den gjort til et hinder for å være fullt ut en del av nyhetsformidlingen», skriver hun.
3. «Det er hijaben som hindrer deg, ikke NRK», svarte Sarah Gaulin, daglig leder i LIM (Likestilling, integrering og mangfold). «Det handler ikke om diskriminering, men om at publikum skal kunne stole på at det de ser og hører er fritt for ideologisk fargelegging», skrev hun.
4. NRK svarte på kritikken fra Yasmin El Mousaoui. «For NRK handler det om å sikre en uavhengig nyhetsformidling, der publikum ikke skal kunne lure på om NRKs nyhetssendinger er påvirket av noe annet enn redaksjonelle prioriteringer», skriver Marius Tetlie, konstituert nyhetsdirektør i NRK.
5. Så ble Rabia Musavi Daglig leder i LIN – Likestilling, Inkludering og Nettverk, Iman Meskini, Skuespiller og manager, Sofia Rana (R) og Attia Mirza Mehmood (SV) med i debatten. «Når en del av samfunnet ikke synes, mister mange tilliten», skrev de i VG til støtte for Yasmin El Mousaoui.

<-ARNE JENSEN

Seniorrådgiver i Norsk Redaktørforening

Debatten om Hijab i NRK bygger på en grunnleggende misforståelse.

I et innlegg i VG, publisert 22. mai skriver Yasmin El Mousaoui om sin skuffelse over at hun
ikke kunne bli nyhetsanker i NRK dersom hun samtidig skulle bære hijab.

Hun har fått utfyllende og gode svar fra Sara Gaulin, daglig leder i LIM (Likestilling, integrering og
mangfold) og Marius Tetlie, konstituert nyhetsredaktør i NRK.

Det er tydeligvis ikke nok.

I et innlegg publisert 27. mai viser Rabia Musavi Daglig leder i LIN – Likestilling, Inkludering og Nettverk, Iman Meskini, Skuespiller og manager, Sofia Rana (R) og Attia Mirza Mehmood (SV) at de ikke har forstått prinsippene for redaksjonell uavhengighet og de redaksjonelle medienes troverdighet.

SKREV KRONIKK SAMMEN: Rabia Musavi, Iman Meskini, Attia Mirza Mehmood og Sofia Rana støttet tidligere NRK-ansatt Yasmin El Mousaoui i en kronikk i VG. Foto: Collage, VG

El Maousaoui skriver i sitt innlegg at «Min hijab er et personlig valg, en del av hvem jeg
er, ikke en politisk erklæring eller et journalistisk standpunkt. For meg er den like
naturlig som en blazer eller et slips.»

Til dette er å si at det er ikke hva den enkelte medarbeider mener med sin egen klesdrakt,
frisyre, smykker eller lignende som er poenget.

Det er hvordan det virker inn på og forstås av publikum (eller for den saks skyld intervjuobjekter eller kilder) som er poenget.

En reporter eller et nyhetsanker skal ikke kle seg etter hva som er «en del» seg selv eller for å
presentere eller representere en identitet, befolkningsgruppe eller noe annet.

Som ansatt i en redaksjon – på jobb – representerer du ikke noe annet enn redaksjonen.

Da skal ditt ytre først og fremst være så nøytralt som mulig, for ikke å komme i veien for det journalistiske oppdraget, og slik at ikke publikum blir opptatt av ytre attributter ved reporteren.

Det setter en stopper for alt som kan oppfattes som religiøse symboler.

Og der er det ikke så enkelt som at den enkelte reporter kan definere sitt forhold til ethvert symbol eller klesplass og så er vi ferdige med det.

Hijaben er omstridt, det er stadig diskusjoner om i hvilke sammenhenger den kan brukes, når det kan nektes, hva den betyr og så videre.

Det kan ikke den enkelte medarbeider bestemme. Å sammenligne hijab med slips eller blazer
fremstår som søkt.

Selv en som aldri ville finne på å gå med slips privat, må finne seg i å ta på seg et slips når vedkommende skal være anker på NRK Dagsrevyen.

Og du får ikke engang gå med et hvilket som helst slips. Det skal være ganske nøytralt.

Prøv å møt opp i studio med rosa skinnjakke og irrgrønt hår, og du vil ikke komme på lufta.

Hvorfor ikke? Fordi det tar oppmerksomheten bort fra det som er jobben din.

NRK MARIENLYST «Er det viktigste for deg å vise til din religiøse tro gjennom bruk av et hodeplagg, så har du valgt det som viktigere», skriver seniorrådgiver i Norsk Redaktørforening, Arne Jensen. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Som ung journalist ble jeg en gang sendt på generalforsamlingen i et norsk rederi.

Jeg hadde steinvasket dongeribukse med hull på knærne og lysegrønn t-skjorte med rosa skrift.

Jeg ble ikke tatt på alvor.

Rederne jeg forsøkte å intervjue ble åpenbart distrahert av klesdrakten min.

Er det en drøy sammenligning? Ja, men problemet er at både Mousaoui og hennes fire
støttespillere synes å ri på to hester samtidig.

Det er krevende.

«Så la oss snakke ærlig om det: Om hvem vi ønsker på skjermen. Om hvem som får representere oss», skriver Mousaoui.

På den ene siden betyr altså ikke hijaben mer enn et slips.

På den annen side handler den om å «representere oss», altså noe mer enn bare seg selv.

KRITISK: «Det er det ikke så enkelt som at den enkelte reporter kan definere sitt forhold til ethvert symbol eller klesplass og så er vi ferdige med det», skriver seniorrådgiver i Norsk Redaktørforening, Arne Jensen. Foto: Heiko Junge / NTB

Musavi, Meskini, Rana og Mehmood forsøker på sin side ikke å redusere hijaben til noe
mindre enn et religiøst hodeplagg.

«Å redusere bruken av religiøse plagg til ideologisk aktivisme viser både manglende forståelse og respekt for religiøse og kulturelle normer og tradisjoner», skriver de.

De mener bare ikke at det er noe problem å bære religiøse plagg, selv som nyhetsanker.

«Profesjonalitet handler ikke om hvordan man ser ut, men hvordan man gjør jobben sin.»

Det er riktig, men bare halve sannheten.

Som reporter kan du kontrollere din egen integritet. Det du ikke kan kontrollere er din egen troverdighet.

Den bestemmes av publikum og publikum alene.

Det er derfor vi har regler for dette i presseetikken. Det er derfor journalister ikke kan påta seg ulike typer politiske verv, eller delta som aktører på mange samfunnsområder.

Det vil si, de kan gjøre det, men det kan samtidig innebære begrensninger på deres journalistiske virke. Det er ikke hokus-pokus.

Dersom religionen din betyr så mye for deg at du alltid må bære et religiøst plagg, så har du selv valgt å ekskludere deg fra en del journalistiske oppdrag.

Dersom et nyhetsanker i NRK skulle formidlet nyheter fra Midt-Østen med kippa på hodet, så
ville det ført til fellelse i Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Ut fra dette ene tenkte eksemplet kan vi lage mange flere, med ulike symboler og saker.

Det å bli journalist er et valg som innebærer at du må legge noen begrensninger på deg selv.

Joda, du har alle dine menneskerettigheter i behold.

Du har din ytringsfrihet, din religionsfrihet og alle dine sivile og politiske rettigheter i behold. Men dersom du skal utøve alle disse rettighetene fullt ut, så er det ikke sikkert du samtidig kan være journalist.

Velger du å engasjere deg personlig på ulike samfunnsområder så kan det føre til at du må finne på noe annet.

Er det viktigste for deg å vise til din religiøse tro gjennom bruk av et hodeplagg, så har du valgt det som viktigere.

Misforståelsen hos Mousaouis støttespillere blir satt på spissen i dette postulatet:

«Vi trenger ikke færre stemmer i samfunnet – vi trenger flere. Og noen av dem bærer hijab,
turban, kors eller kippa.»

Det kan godt tenkes. Men de skal i så fall intervjues – ikke være intervjuere.

Som reporter i NRK har du ingen egen «stemme» - du er der på vegne av NRK, og strengt tatt primært på vegne av publikum.

Journalister som religiøse eller politiske markører vil i realiteten være undergravende for den objektive og balanserte journalistikken og dens plass i samfunnet.

Som sagt: Å bli journalist er ingen menneskerett. Og det bør det heller ikke bli.