Mimir har et poeng, men løsningen ville gjort ting enda verre

REBELL 1. Rødt-politiker Mimir Kristjansson har mange talenter. Det er usikkert om selskapsstyring er blant dem. Foto: Heiko Junge / NTB

Staten har laget retningslinjer for lederlønn som ingen følger. Det er et problem.

Dette er en kommentar

Når de store statseide selskapene leverer sine årsrapporter på løpende bånd, blir én ting klinkende klart: Regjeringens ambisjon om at «drastiske grep» skulle «strupe galopperende lederlønninger» har feilet.

I stedet for å fremstå sterk og handlekraftig, fremstår staten impotent.

• Ledelsen i Kongsberg Gruppen fikk over 14 millioner kroner i bonus og styret ser bort fra statens forventninger.
• Equinor-sjefen fikk 22 millioner kroner i fjor. Grunnlønnen økte med 22 prosent, langt utover den generelle lønnsveksten.
• Sjefen i DNB tjente 16,9 millioner i fjor, inkludert bonus og aksjer. Også hun hadde en høyere lønnsvekst enn arbeidstagere flest.

«Styreproffene driter loddrett i hva staten mener», sier Rødts Mimir Kristjansson. Han er inne på noe. Det er en grov overdrivelse, naturligvis, men det er knapt noen som følger intensjonene. Jeg har til gode å se en leder som har fått lønningen sin «strupt».

Noen, som Kongsbergs styreleder Eivind Reiten, har sagt rett ut at retningslinjene ikke tjener selskapet og at han ikke vil følge dem.

Det var daværende næringsminister Jan Christian Vestre som lanserte innstrammingene gjennom et oppslag i VG.

Bonusene skulle kraftig ned (maks 25 prosent av fastlønn) og lederne skulle ikke få høyere lønnsøkning enn gjennomsnittet for øvrige ansatte i selskapet – i kroner og øre. I praksis skulle de altså gå ned i lønn.

Styrene måtte «følge eller forklare», og Vestre truet med å kaste styremedlemmer som ikke fulgte opp. Det så ut som en liten revolusjon. Så lenge det varte.

Et bredt flertall på stortinget sluttet seg til de nye og knallharde forventningene. Men da SV og Rødt i fjor påpekte at knapt noen selskaper fulgte opp, og ville ta saken til Stortingets kontrollkomité, ble de stående mutters alene.

Politikerne gjorde seg først høye og mørke, men viste så minimal vilje til å sette makt bak kravene.

Staten fremstår som svak, ikke sterk.

REBELL 2. Eivind Reiten, styreleder i Kongsberg Gruppen. Foto: Terje Bringedal / VG / NTB

Dessverre ville Kristjanssons løsning gjort det hele enda verre. Hvis staten skulle presset kravene gjennom, ville det i praksis bety å gå til krig mot styrene i selskapene.

Politikere flest, inkludert Kristjansson, har mange talenter. Normalt er ikke selskapsstyring i milliardklassen blant dem.

Resultatet er enkelt å forutse: Styremedlemmer ville enten få sparken eller trekke seg. For profesjonelle styremedlemmer ville det å ta på seg en oppgave i et selskap med staten på eiersiden, bli omtrent like attraktivt som å få pest. Andre private eiere ville bli livredde for hva annet staten kunne finne på å detaljstyre. Selskapsverdiene ville ubønnhørlig falle.

At staten har forventninger til avlønning er både legitimt og riktig. Topplederne i statlig eide selskaper bør ikke lede an i lønnsracet.

Men forventningene må ta konsekvensen av at selskapene ikke er underbruk av staten. Styrene kan få signaler, men de kan ikke detaljstyres. Og det er sjelden en god idé å stille skyhøye krav som du ikke har mulighet til å følge opp.

Det finnes et godt, gammelt ordtak for dette: Opp som en løve, ned som en skinnfell.

Undertegnede var næringsminister fra 2018–20. Departementet har ansvaret for den statlige eierskapspolitikken. Jeg gikk ut av politikken da jeg startet i E24.