Middels juleroman

4 hours ago 2

Bokanmeldelse«Sju slag»

Mørk og sår juleroman som ikke treffer skikkelig.

Søndag 30. november kl. 08:30

Anmeldelse

«Sju slag»

Forfatter: Hilde Øsby
Forlag: Kagge forlag
Sjanger: Feelgood
Sideantall: 253 sider
Pris: 429 kr

Vi er kommet til den tiden på året hvor juleromanene igjen fyller bokhandlene, og trenden ser ikke ut til å bremse. Etter flere internasjonale suksesser har også norske forfattere kastet seg på. Sist ut er Hilde Østby som trolig har latt seg inspirere av Charles Dickens`klassiker «En julefortelling» når hun har skapt barneskolelærer Stella Hansen (38).

Livet har gitt Stella noen solide slag. Et av de verste står eksmannen Ole for. Han fant seg en elskerinne og sørget attpåtil for at Stella måtte flytte ut av deres felles hus på Grefsen og til en liten toroms på Stovner. Deres fjorten år gammel datter, Julia, som er født på selveste juleaften, ble boende hos faren.

Stella sitter igjen med eksmannens dyre årgangsviner, som hun smuglet med seg, og en ny interesse for dokumentarer om seriemordere. Hun er bitter, selvmedlidende og irriterer seg over at vedselskapet aldri leverer veden hun har bestilt. I et svakt øyeblikk, som hun etterpå har vanskelig for å huske, melder hun seg inn i Stovner bokseklubb og det fører livet hennes i en helt ny retning.

Tittelen på Østbys roman er slående god og henviser blant annet til det sjuende slaget i en boksekamp hvor alt kan snu. Omslaget, som er skapt av Terese Moe Leiner, treffer også godt. Ideen bak boken er smart og det er fint med et kapittel for hver dag frem til juleaften, slik at boken kan leses som en adventskalender.

I likhet med Selma Lønning Aarø, som i fjor kom ut med juleromanen «Feliz Navidad», har Østby skrevet en realistisk juleroman som vil noe. Den tar for seg sterke temaer som ensomhet, sinne og vonde familierelasjoner. Men Østby burde gått flere runder i ringen med forlaget før boken ble utgitt.

Historien mangler blant annet et godt anslag. Østby innleder med veden som Stella sliter med å få levert. Hele dette biplottet virker i overkant konstruert og som en totalt unødvendig og irriterende tråd. Språket burde også vært strammet inn. Det er altfor mye overforklaring, krøkkete setninger og ord som kunne vært strøket.

Boken er skrevet i førsteperson, noe som vanligvis gir intensitet og driv, men her fører det til for mye tankekjør og indre dialoger som går på bekostning av handling og fremdrift. Først midtveis ut i boken begynner jeg å bry meg om Stella og det som skjer med henne.

Kunne du tenke deg å lese en juleroman i år?

aJabNeicKanskje

Østbys styrke er å skildre ensomhet og hun har flere treffende metaforer, som når Stella sammenlikner eksmannen med trikkestøy. Mange vil nok også kunne nikke gjenkjennende til flere av referansene i boken og le av skråblikk på norsk skolehverdag.

Relasjonen mellom Stella og den britiske boksetreneren Jules er spesielt fint skildret. Boken kunne tjent på å la denne relasjonen få mer plass, for det er nettopp i disse øyeblikkene Østby er god. Hun har et skarpt blikk når hun skildrer hvordan personlige traumer kommer til uttrykk i møte med andre mennesker. Disse skildringene grep meg og ble sittende igjen etter at jeg hadde lest ferdig romanen.

Read Entire Article