Middag i krisetid

Vi som bor på bygda skjønner hva beredskap er.

Skal du ha butikk i nærheten, må du handle i nærbutikken. Skal vi ha frisør i bygda, må vi klippe oss her. Som en nordnorsk bonde sa: «Hvis du ikke engang dyrker din egen potet, har du ingen ting.»

I en urolig verden bør det telle mer at mat kan produseres på lokale ressurser i hele landet.

Her er det kalvingstid. Søte kalver kommer til verden, mens mødrene høster kritikk både for at de raper og promper. Det har gått ammekyr på setra i over 100 år. De er lommekjent, de vet hvor de gode urtene finnes og kommer hjem til setra hver kveld for å få en godbit og hvile ut.

Det tar mange år å få dyr som kan leve av utmarka på denne måten. Hvis myndighetene mener mattrygghet er viktig, får vi det til, men da må de også legge til rette for det.

Dette er ikke nostalgi. Det er ressursutnyttelse i praksis.

Kunstgjødsel er nyttig og nødvendig, men når skip stoppes i en bukt i Midtøsten og blir hindret fra å levere, er vi nærmere hamstring i butikkene enn på lenge.

I en studie publisert av Norsk Senter for Økologisk Landbruk i år, pekes det på at bare en halv prosent av storfeslaktene i Norge kommer fra kastrerte okser. Dette er oksekalver som kastreres tidlig, og som derfor blir roligere dyr. De egner seg bedre til å gå lenge på beite og utnytte gras, urter og utmarksressurser vi mennesker ikke kan spise. Over halvparten av beiteressursene i utmarka står ubrukt.

Noen vil kanskje innvende at jeg har lavere produksjon enn de som driver mer intensivt, men vår lille gård produserer kjøtt, basert på over 95 prosent lokalt fôr. Med mye god potet som tilbehør blir dette 50 000 middagsporsjoner i en krisetid.

Det gjør oss mindre sårbare enn hvis vi var avhengige av importert kraftfor.

Økonomien premierer likevel i større grad produksjonsformer som er mindre knyttet til beite. Og dermed står enorme norske fôrressurser ubrukt.

Bønder er forskjellige. Noen er store, noen små, noen liker kyr, andre sauer eller høns. Noen trives med å drive økologisk og andre med kraftfôr, men de fleste ser hva som lønner seg.

Hvis vi mener alvor med at vi skal være selvberget og ha beredskap, må staten Norge rigge systemet slik at bønder har råd til å drive med våre egne ressurser.

Da vil flere velge et landbruk som kan redde oss i krisetid. Et landbruk som er mindre avhengig av diesel, importert kraftfôr og kunstgjødsel.

Nå må jeg i fjøset og se til at det står bra til med de nybakte mødrene og kalvene deres, og så skal jeg på styremøte i skigruppa etterpå. Frivillighet er nemlig også en del av beredskapen vår.