2 hours ago
2
Ian McEwan (77) har lenge skrevet romaner som starter i det hverdagslige og ender i moralsk sprengstoff, der vitenskap, politikk og privatliv kolliderer.
Han slo gjennom som den «makabre» realisten med satirisk brodd, og har siden markert seg som en av Englands helt sentrale forfattere.
«Om forlatelse» – hans aller største suksess – fremstår som en direkte forløper til «Hva vi kan vite»: Også her drives dramaet av gapet mellom fakta og fantasi, mellom dokumenter og begjær.
McEwan viser, elegant som alltid, hvordan søken etter sannhet kan bli en ny form for overgrep.
Anmeldelse
«Hva vi kan vite»
Forfatter: Ian McEwan
Oversetter: Einar Blomgren
Sjanger: Roman
Forlag: Gyldendal
Sider: 324
Pris: 449
Året er 2119. Storbritannia er blitt et fragmentert arkipel etter at havstigning og menneskeskapte katastrofer oversvømte Europa. USA har gått i oppløsning og styres av lokale krigsherrer. Nigeria har seilt opp som stormakt, side om side med Kina og Russland. Klimaendringer, artskollaps og bruk av atomvåpen har endret verden for alltid.
Uten å fortape seg i detaljer risser McEwan opp en ødelagt verden som på sitt eget vis humper videre. «Science fiction uten science», har han selv kalt sjangeren.
I dette samfunnet jobber Thomas Metcalfe som litteraturprofessor ved University of the South Downs. Han forsker på perioden 1990–2030, tiden rett før den store kollapsen.
Thomas er besatt av dikterhøvdingen Francis Blundy og diktet «En krans til Vivien».
Sonettkransen ble skrevet på en pergamentrull og fremført i konas 50-årsfeiring i 2014. Siden har ingen lest det. I et århundre har diktet levd videre som myte og symbol, et tapt mesterverk «alle» snakker om, men ingen kan sitere.
Thomas reiser til Bodleian Snowdonia-biblioteket, nå plassert på en fjelltopp i Wales, der han kan studere dagbøker, e-poster, brev og andre kilder fra Blundys arkiv for å kaste nytt lys over den myteomspunne bursdagsfeiringen.
Han rekonstruerer Blundy-parets liv og kretsen rundt dem, deres nære venner og tidligere ekteskap, samtidig som han stadig fristes til å fylle hullene med egne antakelser.
McEwan skriver sylskarpt om biografers dilemmaer, kilders upålitelighet og vår hunger etter intime detaljer.
McEwan under et pressetreff høsten 2025. Foto: Joanna Chan / AP / NTBDet tapte diktet blir viktigere som fravær enn som tekst. «Et dikt har tjent historien godt ved å forbli et tomt ark», heter det – ironisk, og ubehagelig treffende.
«Hva vi kan vite» er McEwan i toppform: Han gjør arkivarbeid til spenning, akademisk smålighet til komedie og fremtiden til et skremmende bakteppe som får samtiden til å se grotesk ut:
«Folk fløy 3500 kilometer på en ukes ferie, bygninger raget helt opp til skyene, eldgamle skoger ble rasert for at folk skulle ha papir til rumpetørk».
Det er både morsomt og urovekkende når fremtiden ser på vår tid med en slik kald, registrerende forakt.
Når Thomas tror han har funnet en ledetråd som kan føre til Blundys dikt, strammes romanen til som en thriller, med skiftende lojaliteter og avsløringer på løpende bånd. Utroskap, drap, en nesten-kidnapping og refleksjoner om det engelske språk er bare noen av de mange ingrediensene som mikses sammen i McEwans litterære blender.
I del to endres perspektivet, og – som i «Om forlatelse» – rystes leseren av en ny og mørk innsikt.
En hemmelighet ikke engang titusener av bevarte e-poster og spor på internett har avslørt, kommer bokstavelig talt frem i lyset. Romanen advarer ikke mot kunnskap, men mot troen på at vi kan eie sannheten fullt og helt. Ettertiden arver bare bruddstykker av et menneske, og nettopp det kildene skjuler, viser seg å være avgjørende.
Einar Blomgrens oversettelse flyter godt og overfører McEwans presisjon og tørre humor til norsk. Hva jeg vet er at «Hva vi kan vite» er McEwans mest tilfredsstillende roman på lenge: underholdende, urovekkende og uhyre aktuell.
aJa, leser alt av McEwan! bHar lest 1–2 bøkercVil gjerne lesedNei
English (US)