«Med VIP-tilgang til de lukkede rom»

Det er fort gjort å bli litt over­veldet over maskineriet som settes i gang når den tidligere general­sekretæren i North Atlantic Treaty Organisation (Nato) gir ut bok.

Når jeg henter et rykende ferskt eksemplar, og skriver under på kontrakten om at jeg ikke har tenkt å lekke ut noe av innholdet før den avtalte sperre­fristen, sitter hoved­personen noen etasjer lenger oppe i forlags­huset og skriver «Jens» i over 2000 bøker.

Men trenger vi egentlig mer om dette nå.

Historien er jo også tilgjengelig, riktignok i en annen form, helt gratis! Trenger vi egentlig å lese om Stoltenbergs ti år som Nato-sjef? Holder det ikke å se TV-serien, eventuelt lytte til podkasten?

Jeg velger et diplomatisk svar. Her må man veie ulike hensyn opp mot hverandre.

Motsier Obama

Det finnes noen argumenter for. Stoltenberg er faktisk forbilledlig åpen.

Helt fra første side tar han oss med inn i rom vi vanligvis ikke har tilgang til.

Nato-karrieren startet i den svenske stats­minister­boligen i Ström­gatan 4. september 2013.

Fredrik Reinfeldt hadde invitert på middag i anledning av at den amerikanske presidenten Obama var på besøk.

Under middagen ønsket Obama å diskutere i hvilken grad det var riktig å bombe Damaskus etter at regimet til Bashar al-assad hadde brukt kjemiske våpen mot egen befolkning.

Obama argumenterte for. Det samme gjorde Danmarks stats­minister Helle Thorning-Schmidt.

Stoltenberg var imot, blant annet fordi det ikke var forankret i noe FN-vedtak. Det skal ha vært under denne middagen Obama forsto at Stolten­berg kunne være en egnet kandidat til jobben som Nato-sjef.

SUKSESS: Stoltenberg og Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan under møtet der Tyrkia til slutt godtok Finland og Sveriges medlemskap i Nato.

Foto: Nato

Vel­dokumentert

Denne boken er blitt til i samarbeid med den tidligere Aftenposten-journalisten Per Anders Madsen. Om Madsen har skrevet boken, eller om Stoltenberg har gjort det selv, fremgår ikke helt av etter­ordet.

Det som derimot kommer tydelig frem, og som utvilsomt har gjort jobben med å skrive boken lettere, er at Stoltenberg har dokumentert alt som er blitt sagt i telefon­samtaler, middager og topp­møter på ulike måter.

Blant annet har han og de nærmeste medarbeiderne lest inn «flere hundre timer» med opptak.

Stoltenberg vil sikkert føle at han har måttet kutte mye. Han kunne godt ha kuttet enda mer.

Få et innblikk i Jens Stoltenbergs tid som Nato-sjef i NRK TV:

Russisk motstand

Men Stoltenberg gjør på sin side en manøver som andre politikere med en selv­biografi i magen kan lære av. Han lar andre komme til orde.

For å sette det på spissen: Jens Stoltenberg er på sitt beste når han lar andre komme til orde.

Russlands utenriks­minister Sergej Lavrov, «en særegen kombinasjon av elegant diplomat og bølle», er den tydeligste motstanderen.

Hans utskjelling av Stoltenberg som representant for Nato er viktig.

Dels fordi også russere kan ha rett. Dessuten ville det blitt temmelig uutholdelig å lese dette hvis vi bare fikk Stoltenbergs (og Madsens) perspektiv.

Telefoner med Trump

Det sensasjonelt gode forholdet mellom Stoltenberg og Trump er ekstremt under­holdende, og til tider temmelig nedslående lesning.

Det er akkurat så crazy, u­forut­sigbart og merkelig som jeg hadde forestilt meg – og litt til.

Trump mente i utgangs­punktet at Nato var «obsolete», altså utdatert. Han sår tvil om Natos artikkel fem, som slår fast at et angrep på et av landene er et angrep på alle. Dette er selvsagt truende for hele alliansen.

Å se hvordan Stoltenberg jobber for å få Trump om bord, er fascinerende.

Dette gjør han til dels ved å snakke Trumpsk. Trump foreslår på telefon å lage en Nato avdeling Midtøsten. Stoltenberg svarer kontant at han sender sine beste folk (John Manza, assisterende general­sekretær i Nato) til Washington straks.

Trump på sin side behandler Natos general­sekretær som om han er en særdeles dyktig administrerende direktør i et av hans egne selskaper.

Hemmeligheten bak suksessen var å gi Trump en konstant følelse av egen­hendig å ha klart å få europeiske medlems­land til å ta en større del av regningen for Nato-samarbeidet.

Sjangerens svakheter

«På min vakt» kunne helt klart vært strammet inn mer.

Memoar­sjangerens svak­heter kommer til syne også her. Det er jo så mange hensyn å ta. Da er det fort gjort å ta for lite hensyn til leseren.

Men så var det denne åpenheten. En kledelig evne til å innrømme svakheter, tvil og feil. Ja, faktisk snu dette til en politisk dyd, til en styrke.

Det finnes en vilje her til å diskutere også de tabbene Nato-landene har gjort i dette tiåret. Stoltenberg virker oppriktig fortvilet over at Vesten ikke reagerte kraftigere da Russland annekterte Krym i 2014.

Når han skriver at det er uforståelig at en del medlems­land ikke har satt mer inn for å stanse Putin, vil han imidlertid ikke si hvilke land det er snakk om. Men denne vagheten er et unntak.

Han har også en evne til å se situasjonene han havnet i, i et historisk perspektiv. Det har vært store kriser og konflikter helt siden Nato ble grunnlagt i 1949.

Trump er en munn­full, men det var jammen også Frankrikes president Charles de Gaulle!

Det er mulig å løse konflikter med diplomatiske midler. Det har åpenbart beroligende effekt på kollegene i dette absolutte topp­sjiktet. Men også på meg som leser.

Har du bare et snev av interesse for internasjonal politikk de siste ti årene, vil du ha glede av å lese denne boken.

Regissør Tommy Gulliksen og Jens Stoltenberg snakker om det som skjedde i kulissene under den nye serien «Stoltenberg i møte med krigen». Hør podkasten Seriesnakk: