Make Brøyting Great Again

Det er slett ikke all politikk her i Washington som handler om toll, Trump eller forholdet til Europa.

Selv har jeg for eksempel vært litt over snittet opptatt av brøytebudsjettet til Washington DCs ordfører Muriel Bowser de siste ukene.

Maken til snøkaos har jeg aldri opplevd.

Snøvær over halve USA

Det begynte med vinterstormen «Fern» siste uka av januar.

Riktignok beskrevet som en av de tyngste vinterlige uvær på flere år: snømengder var varslet over Kentucky, Louisiana og Georgia før stormen, eller snøværet da, traff store deler av østkysten.

Flere dager før et eneste snøfnugg hadde falt var nyhetskanalene i katastrofemodus.

For TV-meteorologene må det ha fortonet seg som et slags karrieremessig høydepunkt.

Det blinket i rødt på alle skjermer om hvor alvorlig dette kom til å bli.

I matbutikkene dannet det seg lange køer.

Folk hamstret, ja hva tror du? – dopapir.

Og selvfølgelig hadde skjebnen sørget for å gi meg flybilletter tvers gjennom stormens øye.

Jeg så for meg kaos, ungeskrik og netter tilbragt på flyplassgulv.

Men flaks og tynne marginer bidro til at jeg faktisk kom på et av de aller siste flyene som landet i Washington før snøværet virkelig slo til.

Hvor ble det av brøytebilene?

Skjønt, slo til. Det snødde tett, men la oss på ingen måte overdrive.

I Oslo ville vi kalt det et hele et moderat snøfall, og gått rolig videre. På mitt øyemål vil jeg tippe vi fikk noe sånt som 30 centimeter snø.

Snøfallet i seg selv var ikke dramatisk.

Det ble det først i dagene som fulgte:

Jeg ventet tålmodig på gjenskinn fra gule blinkende brøytebiler gjennom soveromspersiennen.

Å bli vekket av den skrapende lyden av metall mot asfalt og ryggesensorer som piper deg ut av søvn i grålysningen.

Men utenfor var det helt stille. Det skjedde ingenting.

Og ute i gaten ble snøen liggende, like urørt.

Når de vil, kan dette landet hale utenlandske statsledere ut av sengen midt på natten, bare for å putte dem i en varetektscelle i Brooklyn noen timer senere.

Men faller det 30 centimeter snø, stopper alt opp.

Første hverdag etter snøfallet prøvde jeg å stavre meg til kontoret gjennom slaps og snøfonner. Ski hadde kommet godt med, eller kanskje aller helst; truger.

I gatene var det spøkelsesaktig stille. For en by som triller rundt på sommerdekk året rundt betyr ubrøytede veier full stopp.

I en ukes tid stengte den amerikanske hovedstaden rett og slett ned. Bussene sluttet å gå, offentlige kontorer og skoler lukket dørene. Amazon-leveringer og matbestilling var bare å glemme.

Tom for mat i huset stavret jeg meg til en kafé for å få noe å spise. Men også der var det tomt i kjøleskapet.

Snowcrete, mente ordfører Muriel Bowser at snøen nå hadde forvandlet seg til.

Altså en hard og skarete masse som alle måtte skjønne at det var enda vanskeligere å fjerne. Det er jo gjerne det som skjer om man er et par dager for sent ute.

Ordføreren her i byen har ofte vært litt av en skyteskive for Trump. Han har for eksempel ofte påstått at kriminaliteten i hovedstaden er ute av kontroll, og at det bare er nasjonalgardistene han har sendt hit som gjør det trygt å gå ut og spise på hovedstadens mange restauranter.

Men om den dårlige brøytingen har det vært helt taust fra det ovale kontor.

For Trump har helt andre ting som opptar ham her i hovedstaden.

Rett før jul omdøpte han hovedstadens minnesmerke over president Kennedy, konserthuset Kennedy Center, til Trump-Kennedy. Noen pussige portretter av ham og visepresidenten – og deres ektefeller – har også dukket opp i senterets vestibyle.

Kennedy Center har vært et levende minnesmerke for John F Kennedy, slik DC også har minnesmerker over tidligere presidenter som Lincoln og Jefferson.

Da Kennedy-senteret skiftet navn skjedde det etter et hastig innkalt digitalt styremøte, der styremedlemmene utpekt av Trump syntes navnebyttet var en riktig god idé, og de som protesterte, som demokraten Joyce Beatty, fikk mikronen sin skrudd av.

Trump ga uttrykk for at han var både overrasket og beæret over hva hans egenutnevnte styre hadde kommet frem til.

Knapt 12 timer senere var kraner på plass for å heise nye bokstaver opp på den staselige granittfasaden langs Potomac-elven.

Ikke mange timer etter det begynte kanselleringene å renne inn.

Et helt ensemble trakk seg fra en nyttårskonsert.

Philip Glass fant ut at det nydøpte Trump-Kennedy senteret likevel ikke var stedet for verdenspremieren for hans nye symfoni.

Sopranen Renée Flemming takket også for seg, sammen med musikeren Chuck Redd, komponisten Stephen Schwartz, et barneteater fra Seattle, et dansekompani, og hele Washington National Opera.

Mens snøstormen sto på var det eneste som var i ferd med å bli skikkelig brøytet, vårprogrammet til Trump-Kennedy senteret.

Navnebyttet har gått såpass dårlig at Trump nå har bestemt seg for å rive store deler av senteret isteden. I juli stenges dørene for Trump-Kennedy.

Senteret skal pusses opp over to år, med penger fra presidentens rike vennekrets. Noe av stålet og granitten skal bevares, visstnok.

Så vi har alle ting som er viktigst for oss.

For meg er det at temperaturen er på vei opp, og ordføreren har fått naturlig brøytehjelp fra sol og regn.

Og kanskje er forskjellen hjem ikke så stor. Oslos tidligere samferdselsbyråd, Raymond Johansen, ble berømt på 90-tallet da han svarte på klager over dårlig brøyting med å utbryte:

– Måk sjæl!