Lyser opp i mørket! Anmeldelse: Jon Fosse: «Vaim»

Hvordan følger man opp en nobelpris? Jon Fosse vet svaret.

Jon Fosses nye roman «Vaim» er en thrilleraktig historie med mye humor! Foto: Samlaget

• 

• Sindre Hovdenakk

Oppdatert torsdag 4. september kl. 21:00

To år etter at han ble kåret til «verdensmester i litteratur» er Fosse på banen med en kompakt liten roman, den første av tre bøker i samme univers.

Handlingen er lagt til den fiktive bygda Vaim, og at vi befinner oss i et Jon Fosse-univers er klart helt fra den første setningen i den punktumløse fortellingen.

Rytmen treffer deg med en gang.

Alle repetisjonene, språket som bukter og slynger seg rundt i stadige gjentakelser, nærmest som litterært villvin. Og ikke minst det gjenkjennelige dobbeltgjengermotivet, som vi snart blir introdusert for.

Jo da, dette er hardcore Jon Fosse!

Men det er også en thrilleraktig historie med mye humor.

Den første fortellerstemmen vi møter kalles Jatgeir, han har tatt snekka si «Eline» til Bjørgvin (les: Bergen) på en av sine sjeldne handleturer.

Her blir han lurt trill rundt når han skal kjøpe en snelle sytråd med nål. I frustrasjon forlater han byen og drar nordover til Sartor, der han håper å treffe på ærligere folk. Han skal bli skuffet.

Men rett før den betuttede Jatgeir vender skuta hjem igjen, så står Eline på kaia og roper på ham. Hun er ungdomsforelskelsen som snekka er oppkalt etter!

Den handlekraftige og pratsomme Eline har bestemt seg for å bli med Jatgeir tilbake til Vaim, vekk fra ektemannen Frank.

Allerede her har det bygget seg opp en stemning av noe akutt, nesten thrilleraktig, som fanger inn leseren i Jon Fosses helt særegne univers.

Det er en stemning som videreføres i romanens andre del, lagt noen år senere. Nå heter fortellerstemmen Elias. Han er Jatgeirs gamle og eneste venn. Men kameratskapet med Jatgeir er ikke helt det samme etter at det kom kvinnfolk i huset. Eline er en geskjeftig dame, som får det som hun vil. Det får Elias til å tenke mer kritisk om Jatgeir.

Hvor har han for eksempel det underlige navnet fra? Het han ikke egentlig Geir, men fikk økenavnet Jatgeir fordi han bare jattet med de andre?

Jon Fosse foran kunstnerboligen Grotten i Slottsparken. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Slik sitter også Elias fanget i sine egne tankebaner, helt til det en dag plutselig banker på døren.

Det varsler dramatiske hendelser, som ikke skal røpes her. Men det er allerede avslørt fra forfatteren selv at det involverer spøkelsesaktige elementer. Enda et velkjent, overskridende element i Jon Fosses forfatterskap.

«Vaim»s tredje og avsluttende fortellerstemme er Frank, mannen som Eline i sin tid stakk fra. Det vil si, egentlig heter han Olav. Det var bare Eline som insisterte på å kalle ham Frank, fra den dagen hun plukket ham opp på et utested i Bjørgvin. På samme måte som med Jatgeir, tvang hun seg nærmest med til hjemstedet hans Sartor.

Mange år senere står Eline igjen på døra til Frank/Olav. Nå må han være med henne til Vaim. Mon tro om ikke Frank/Olav dilter etter enda en gang.

Mer av den ytre handlingen bør jeg ikke gjengi. Leseren skal selv få nyte denne burleske historien som stadig biter seg selv i halen.

Jon Fosse har nærmest etablert en egen tradisjon av vestlandstyper og litterære assosiasjoner. 

Denne gangen er det mer humor enn vi er blitt vant med. De tafatte mannskikkelsene er til å fryde seg over, navneforviklingene er mest av alt komiske og tempoet er høyere enn i storverket «Septologien».

Etter å ha lest «Vaim» kan ingen påstå at nobelprisvinner Jon Fosse er blitt selvhøytidelig. Tvert imot synes jeg å spore et aldri så lite innslag av selvironi i Fosses lek med historien.

Og så var det språket da: Jon Fosse skriver et variert og rikt nynorsk som du ikke finner maken til i norsk samtidslitteratur.

Høsten er på vei, men «Vaim» lyser opp i mørket.