Livet i skyggene

Navnet mitt er ikke viktig, og nasjonaliteten min betyr ikke lenger noe. En gang var jeg et menneske full av liv. Jeg våknet med lidenskap, jobbet hardt og drømte om en bedre fremtid.

I dag er jeg bare en skygge av den personen jeg en gang var, et spøkelse som vandrer i kalde gater – ingen ser meg, ingen spør om jeg har det bra.

Da jeg kom til et nytt land, trodde jeg at jeg endelig hadde nådd trygghet. Jeg trodde livet her ville være rettferdig, at lovene ville gi meg en sjanse til å leve som alle andre.

Men jeg visste ikke at den verste smerten ikke er krig, ikke fattigdom, ikke sult. Den verste smerten er å bli tvunget til å leve med et halvt hjerte, å bli revet bort fra familien sin og etterlatt i et tomrom uten ende.

Jeg er gift. Et sted langt borte venter en person på meg, akkurat som jeg venter på henne. Vi planlegger, vi drømmer, vi prøver å holde fast ved det lille håpet som er igjen, men byråkratiet og lovene knuser alt.

Hver gang jeg sender en søknad om familiegjenforening, lever jeg på venting – så kommer avslaget, et kaldt papir som bare forteller meg at jeg må fortsette livet alene. Men hvordan?

Hvordan kan et menneske leve når halve hjertet er fanget bak en usynlig vegg? Jeg ser henne, jeg hører stemmen hennes, men jeg kan ikke røre henne, jeg kan ikke holde henne, jeg kan ikke leve med henne slik normale mennesker gjør.

Jeg er ikke lenger den jeg var. Jeg var aktiv, jeg jobbet, jeg skapte muligheter for meg selv og for andre. Men nå?

Jeg sliter med å finne en grunn til å stå opp om morgenen. Maten smaker ikke lenger, solen virker grå selv på sommerdager. Tiden har blitt et dypt hull jeg faller i, dag etter dag.

Folk sier til meg: «Vær tålmodig, det blir bedre.» Men de forstår ikke. De forstår ikke hvordan ventingen spiser deg opp innvendig, hvordan hjelpeløshet får deg til å miste meningen med livet.

De forstår ikke hvor vanskelig det er å være i et land fullt av mennesker, men likevel føle seg helt alene.

Jeg ber ikke om penger. Jeg ber ikke om medlidenhet. Jeg ønsker bare å leve som et menneske. Å være sammen med kona mi, å bygge livet mitt slik alle andre får lov til, å få den nye sjansen jeg ble lovet da jeg kom hit. Er det for mye å be om?

Er det rettferdig at et menneske blir etterlatt til å brenne sakte innvendig, bare fordi lovene ikke ser hjertet hans, ikke forstår frykten hans, ikke kjenner på ensomheten hans?

Jeg er ikke alene. Det finnes hundrevis, tusenvis som meg, som lever i dette usynlige fengselet.

Vi beveger oss, vi smiler noen ganger, vi prøver å virke normale, men sannheten er at vi er knust på innsiden.

Hvis du leser dette, ber jeg deg ikke om å synes synd på meg. Jeg ber deg bare om å se, forstå, innse at det finnes mennesker blant dere som lever – men som er døde på innsiden.

Fortapt i skyggene.