«Litt nytt, mye kjedelig»

Det har gått ganske presist to år siden amerikanske Doja Cat slapp sitt fjerde studioalbum, «Scarlet». Albumet skulle være hennes «maskuline» rapalbum og skape distanse fra hennes sukkersøte poplåter som «Say So» (2019) og «Woman» (2021).

Selv om albumet kanskje ikke ble det rapalbumet som var lovet, markerte utgivelsen et skifte i Doja Cat sin personlighet og væremåte. Ikke minst endret hun sin artistiske visjon, og tok valget om å vike bort fra å lage musikk hun selv uttrykte hovedsakelig var ment for å tjene penger.

Med hennes femte studioalbum, «Vie», er det tydelig at Doja Cat, eller Amala Ratna Zandile Dlamini som er hennes virkelige navn, har et stort ønske om å være mer voksen og mer reflektert. Tydeligst er forsøket på å ikke være moraliserende eller angripende mot kritikk hun har fått fra fans og hatere.

Det er greit å forstå hva Doja Cat har prøvd på, mest fordi tematikken allerede har blitt stappet ned i halsen på en gjennom et Instagram-innlegg. Men som ved tidligere album, er det ikke alltid like enkelt å forstå valgene hun tar.

Livet gjennom rosenrøde briller

«Vie» (fransk for «liv») er et kjærlighetsalbum som handler om både det gode og det vonde, nysgjerrighet og skuffelse og forsoning og helbredelse. For å understreke disse temaene låter hele albumet ut som pop hentet fra 80-tallet, med klare innslag av synthesizers, keyboard og saksofon, med inspirasjoner fra Samantha Fox, A-ha og Sade.

I en tid der nesten all popmusikk er preget av country, er det for så vidt forfriskende at «det glade 80-tallet» også kan kles i en moderne drakt, men som da, blir vi også her noe lurt til å tro at alt er fint, flott og fargerikt.

Albumet åpner på positivt vis, og det virker som om Doja Cat endelig har funnet sjangeren sin. Låtene «Cards», «Aaahh Men!» og «All Mine» blander ukonvensjonelle beats med Dlaminis varierende stemmebruk, litt som at minus og minus blir pluss.

Samtidig høres «Jealous Type» og «Couples Therapy» ut som typiske temporike 80-talls låter, men med akkurat passe nok av Dojas særegenhet, slik at den får skinne. «Stranger» og «All Mine» er to helt nydelige popballader som virkelig viser frem 29-åringens sangferdigheter.

Saksofonistene Zem Audu og Evan Smith (Taylor Swift, Kendrick Lamar) står likevel igjen som to av de mest spennende personene på «Vie». Deres uanstrengte og hverdagslige tilnærming til låtene de gjester løfter albumets helhet betraktelig. Dette gjør det også tydelig hva det er som mangler på de låtene de ikke er med på.

Poppens skurker, på hvert sitt vis

Av albumets 18 produsenter, en mengde som er absurd og unødvendig i seg selv, er det ett navn som går igjen.

At Dev Hynes (artistnavn Blood Orange) legger sjelen sin i «Cards» eller at Rob Bisel (SZA, Travis Scott) går ut av komfortsonen sin med «Silly! Fun!» har lite å si når popmusikkens kjedeligste menneske har en finger med i spillet.

«Vie» er nemlig det første samarbeidet mellom Doja Cat og Jack Antonoff (som tidligere også har gjort Lorde og Taylor Swift kjedelig), og selv om albumet helhetlig høres profesjonelt ut, så er det også dørgende repetitivt.

Antonoff er kreditert på 9 av 15 låter på «Vie», og som en selvoppfyllende profeti så bidrar hans musikalske trygghet og allergi mot risker til å trekke ned hele lytteopplevelsen.

Hans mest spennende bidrag til albumet er «Knight Rider»-samplet på «Aaahh Men!», som han ikke har gjort noen endringer på. Av flere låter han medvirker på, blir de fleste forglemmelige, noe som er svært uheldig når albumets hovedperson, av natur, er alt annet.

At Doja Cat, en artist som nesten er beryktet for sin lekne og utfordrende personlighet, har valgt å inngå et samarbeid med musikkens svar på tørre knekkebrød med gulost, er enda et til merkelig valg i hennes notoriske utvalg av dem.

Kanskje ikke så dypt likevel

«Vie» er ment som Dojas første skritt i retningen mot å ha det bedre med seg selv. Det står det stor respekt av, og det er langt fra uforståelig at artisten heller vil fokusere på seg selv og sine tanker enn hva alle haterne mener.

Alle de store elementene av det som kan inngå i livet er til stede på albumet. Doja Cat er helt åpen og ærlig om at hun sliter med å opprettholde kjærlighetsforhold, at hun gjør feil hun ikke kan forklare og at hun generelt ikke har gode svar på hva det enn måtte være.

Temaene er store og viktige, men utforskes med en dybde lik en sølepytt.

Om Dlamini er noen stor lyriker er en diskusjon for en annen tid, men hun har i hvert fall, gjennom Doja Cat, skrevet morsomme tekster og gjort sammenligninger med rotfeste i internettkultur, som gjør at musikken oppleves personlig.

Ironisk nok er dette det albumet hvor artisten rapper om minst nytt, selv om hun åpenbart har mye på hjertet hun ønsker å få ut.

Starten på et nytt eventyr

Doja Cat har bare gitt ut musikk på profesjonelt nivå i sju år, og skal vi tro hennes ord var det egentlig ikke før i 2023 og albumet «Scarlet» at hun faktisk begynte å lage musikk hun selv liker.

Hun er en artist som har blitt satt i ulike båser, definert som ditt og promotert som datt, uten å kanskje helt vite hvem hun selv er.

Med «Vie», er forsøket på å faktisk åpne seg opp og synge og rappe om det hun vil – livet – et ærlig forsøk på å bedre seg selv og klarerere en enklere sti for seg selv fremover. Enn så lenge er dette alt albumet blir, i tillegg til noen spreke beats.