«Litt for reservert om kjærlighet»

Etter den fantastiske debuten med «Past Lives», føles Celine Songs oppfølger som et lite steg tilbake.

Ikke fordi den er dårlig, for det er den absolutt ikke, men fordi «Materialists» ikke evner å lodde like dypt som den oppsiktsvekkende gode førstefilmen.

Den kaster riktignok et besnærende blikk på moderne dating-kultur, der et kynisk fokus på høyde, utseende, bakgrunn og inntekt utgjør ens «markedsverdi». Filmens prisverdige prosjekt er å avsløre disse kriteriene som falske.

Dette budskapet kunne imidlertid blitt formidlet med større emosjonell tyngde med bedre skuespillere enn Dakota Johnson og Chris Evans i hovedrollene.

«Materialists» har likevel noen interessante betraktninger rundt kjærlighetens utfordrende kår i materialismens tidsalder.

Blir betatt av riking

Dakota Johnson («Fifty Shades of Grey», «Suspiria», «Madame Web») spiller den ene hovedrollen som Lucy. Hun jobber i New York som «matchmaker», som best kan oversettes med den litt gammeldagse yrkesbetegnelsen «ekteskapsformidler».

I bryllupet til ett av sine vellykkede prosjekter blir hun betatt av brudgommens bror og forlover, Harry (Pedro Pascal).

Hun innleder et forhold til den kjekke og smellrike mannen, som i hennes egen bransje omtales som en «enhjørning» – en som scorer maksimalt i alle kategorier.

Samtidig krysser hun veier med ekskjæresten John (Chris Evans), en fattig skuespiller som befinner seg i motsatt ende av skalaen (bortsett fra utseendet).

Dette trigger en prosess der Lucys kyniske og kalkulerte oppfatninger av ekte kjærlighet får bryne seg på dens vilkår i det virkelige liv.

Litt kjedelig skutt

Det meste av «Materialists» finner sted i velbemidlede miljøer i New York, noe som gjenspeiles i den fasjonable scenografien.

Filmen er dessverre også litt kjedelig skutt av fotograf Shabier Kirchner, som burde latt seg inspirere av hvordan byen brukes som kulisse i for eksempel Rob Reiners «Da han møtte henne» eller Ridley Scotts «Someone to Watch Over Me».

«Kjedelig» er dessverre også et ord som kan beskrive hovedfigurene. Dakota Johnson og Chris Evans kan være habile skuespillere i de riktige rollene, men kommer til kort i akkurat disse.

De virker som lettvektere som ikke helt makter å tilføre Lucy og John den dybden som figurene hadde trengt. Begge fremstår litt «tomme» i scener som burde vært fulle av dirrende emosjoner.

Pedro Pascal er på en måte «frikjent», da figuren hans er ment å være en mer kalkulert herre med et begrenset følelsesspekter.

Det kan også innvendes at Celine Song burde ha valgt en skuespiller med et mer «normalt» utseende enn smellvakre Chris Evans som kontrast til Pedro Pascals figur.

Har noen gode poenger

Til tross for innvendingene, er det forfriskende å se Celine Song bryne seg på noe så i utgangspunktet gammeldags som en romantisk komedie satt i New York.

Det er også gledelig at «Materialists» har noen gode poenger om den evigaktuelle tematikken.

Den har i tillegg en dramaturgisk utvikling som vekker nysgjerrighet og engasjement, selv om det serveres mer søtsuppe enn sitronfromasj.

Celine Songs eget manus er preget av velskrevet dialog, og har noen kloke tanker og ideer, som hennes regi formidler med fine grep.

Det er bare det at figurenes historier har et potensial til å gripe enda sterkere, og ender opp i et mer konvensjonelt landskap enn anslaget bærer bud om.

«Materialists» er god, men føles litt for reservert til å handle om noe så brennhett som kjærlighet.