Lillebrors kamp

Det er i januar 2019 Christine Koth deler den vonde nyheten:

«Jeg kommer til å være mye på sykehus fremover. Jeg kommer til å være syk en god stund», skriver hun i sin faste spalte i A-magasinet.

De neste månedene skal komikeren kjempe mot alvorlig føflekkreft – og bli veldig dårlig.

I mediene florerer bilder av henne med opphovnet ansikt i en sykeseng.

Bildene gjør inntrykk på mange.

Spesielt på én.

Christine bor 15 måneder på sykehus. I den mest kritiske fasen er hun dødssyk, og kan hverken lese eller skrive.

Hun ber mamma Kirsten lese meldinger for henne:

«Du siler mamma, du leser for meg det jeg har godt av å høre».

I juni 2019 leser mamma opp en melding som er helt ulik alle de andre Christine har fått.

Den er sendt av en kar som kaller seg Thomas Lillebror:

Hvem er denne Thomas Lillebror?

Mamma Kirsten tar på seg detektivrollen.

De saumfarer Internett og finner ham fort. På Facebook-profilen lyser et blidt og solbrunt ansikt med snille øyne – og fantastisk hår.

De ser at han er reklamegründer, har kone, nydelige barn og en hund.

Navnet «Lillebror» fikk han fra en lærer på barneskolen, og det er blitt med ham siden.

«Han her må være med oss videre, mamma», sier Christine.

De vet ikke da at også han, noen år senere, skal måtte kjempe for sitt eget liv.

4. desember 2019 møtes de for første gang – på Sunnaas sykehus.

Christine husker det som at det kom inn en blid og delikat mann, med «kristen sveis». Men aller best: Han kom med favnen full av presanger.

Thomas Lillebror Finne, som er hans fulle navn, visste at Christine likte gaver.

Han kjøpte med en stor blomsterbukett og en julestjerne som skulle lyse opp sykehusrommet.

Han skulle bare være der en liten stund, men ender opp med å sitte der i to og en halv time før Christine må hvile igjen.

Hun minnes en som forholdt seg til henne på en annen måte enn det mange gjorde på denne tiden.

I stedet for å synes synd på henne, kjørte han på med energi og pågangsmot.

Med de ordene – og alle gavene – fikk han henne til å føle seg som en dronning, midt opp i all sykdom og dødsangst.

Da Lillebror går fra Sunnaas den dagen, sier Christine:

«Dette bruker jeg ikke å gjøre til så mange, men her er nummeret mitt. Vi skal være venner livet ut.»

I starten var Christines kone Pernille skeptisk til Lillebror.

Var han der for å misjonere? En som skulle frelse kjendiser, eller svindle dem økonomisk eller emosjonelt?

Christine har tidligere ukritisk knyttet nye bekjentskaper, og i denne perioden var hun spesielt sårbar.

Lillebror har selv mistet moren sin til kreft og er opptatt av å gi andre med sykdommen kraft og håp. Hans mål er ikke kontakten, men å oppmuntre.

Dette blir starten på et varmt vennskap.

I begynnelsen i form av meldinger og brev, og etter hvert som Christine blir friskere, begynner de å møtes. De går turer, spiser lunsj og facetimer.

Hver gang må de sette av minst en time, for Christine har mye på hjertet.

VG møter dem til en av lunsjene de pleier å ha sammen – denne gangen på Hotel Bristol i Oslo.

Det bestilles Afternoon tea. Og kakao. Og kaffe. Og Pepsi max. De liker å kose seg.

Samtalene spriker fra Christines manglende intimgrenser til de store spørsmålene om livet, døden og tro.

Da Christine var syk, ba Lillebror for henne hver dag. Det føler han er hans plikt som troende.

Hun tror ikke på samme måte som Lillebror, men er likevel overbevist om at bønnene ga henne kraft:

– At jeg ble frisk fra den alvorlige kreften jeg hadde, det er jo medisin. Men om Lillebrors bønner påvirket helsa mi, så vil jeg si: I aller høyeste grad.

Men hun tror ikke at Lillebrors bønner har påvirket kreftsvulstene hennes.

– Det tror vel ikke du heller, at det konkret kan kurere sykdommen?

– Jo, jeg tror det, da, svarer Lillebror rolig.

– Tror du det, ja?! Å ja.

– Men jeg tror jo på en kombinasjon av bønn og behandling, sier han.

– Ja, B & B er vi for! For jeg følte det var så mange som ba for meg. Det er så rørende. Men de som har reddet livet mitt, det er helsevesenet, sier Christine.

Høsten 2022 deler Christine en gladnyhet med det norske folk.

Hun er kreftfri.

Hun må fremdeles inn på sjekk hvert halvår, men prøvene er gode.

Men det skal skje mer denne høsten. I desember får Lillebror og kona Susanne en gledelig beskjed:

De skal få et barn til. En tredje datter – rundt ti år etter datter nummer to.

Termin er i august året etter, rett etter Norway Cup.

Mellom kampene på Ekebergsletta skal Lillebror rekke å male huset, før den nye babyen kommer. Vanligvis er han full energi, men nå er det tungt. Uvanlig tungt.

– Kroppen var så trøtt og svak. Det er vanskelig å forklare, men det var som en bilmotor som bare funker på én sylinder, forteller han.

Men det glemmer han fort. 14. august kommer lille Lina.

I september reiser Lillebror mye med jobb – til Bodø, Bergen og Haugesund. I løpet av måneden får han smerter i magen og ryggen.

Utover høsten føler han seg uforklarlig sliten. Ting på jobben som til vanlig ville tatt ham noen timer, tar plutselig tre dager.

Han får det ikke til å stemme. Han har alltid jobbet mye, men aldri tenkt at han kunne bli utbrent.

Lillebror, som har den arvelige BRCA2-genmutasjonenen arvelig genfeil i BRCA2-genet, som spiller en viktig rolle i å reparere skadet DNA. Når dette genet muterer, fungerer det ikke som det skal, og kroppen blir dårligere til å reparere DNA-skader. Dette kan gi økt risiko for kreft. og dermed økt risiko for visse kreftformer, går til årlig kontroll og gastroundersøkelse på Rikshospitalet.

Prøvesvarene etter kontrollene har alltid vært fine.

En torsdag i oktober, etter en slik undersøkelse, ringer legen opp samme ettermiddag. Lillebror, som er slapp og sliten, orker først ikke å svare.

Så sender legen melding:

Lillebror drar hjem og spiser middag med familien. Så ringer telefonen igjen. Han skjønner at han må svare.

Stemmen i andre enden er alvorlig.

– «Har du hatt vondt i ryggen i det siste?», spør legen. Ja, sier jeg. «Har du hatt vondt i magen?» Ja, sier jeg. «Har du følt deg veldig trøtt?» Ja, jeg har følt meg veldig trøtt, sier jeg.

Så sier legen ordene som forandrer alt: