Lettlest krim fra Abid Raja og Torkild Damhaug

Torkil Damhaug og Abid Rajas «Kismat» hever seg greit blant annen nyskrevet norsk krim.

Dette er lettlest krim, skriver VGs anmelder og påpeker at flere lesere vil tolke skikkelsen Aurang Khan som et dårlig forkledd selvportrett av Abid Raja.

• 

• Sindre Hovdenakk

Oppdatert torsdag 18. september kl. 07:00

Det måtte vel bare komme.

Etter å ha skrevet flere vellykkede sakprosabøker, forsøker Venstres egen Duracellkanin Abid Raja seg på skjønnlitteraturen. Nærmere bestemt krim, og det i kompaniskap med en av våre aller beste i sjangeren - Torkil Damhaug.

Resultatet er greit nok, selv om spenningskurven er i slappeste laget.

Høsten 2025 står norskpakistanske Aurang Khan foran sitt livs karrieregjennombrudd.

Les intervju med krimduoen: Er Aurang Khan Abid Raja?

Den vellykkede advokaten, som også har markert seg som liberal bystyrepolitiker, er i ferd med å bli utnevnt til statsråd. Det er ikke hvilket som helst embete han skal overta, stillingen som justisminister er blant de aller mest prestisjefylte i landet.

Men ikke overraskende skjuler det seg hemmeligheter i Khans livshistorie.

Det er snakk om hendelser som kan velte politikerkarrieren før den er kommet skikkelig i gang.

Selvsagt er det en VG-journalist som er litt for dyktig til å grave i Aurang Khans fortid. Det skal vise seg at også nærgående journalister lever farlig. Det er flere som vil holde fortidens hemmeligheter skjult.

Snart hopper handlingen frem og tilbake mellom nåtid og Khans ungdom. Det handler om småkriminalitet og gjengkriger, om negativ sosial kontroll og frigjøringsprosesser. Et påtvunget opphold ved en koranskole hører også med.

Problemstillingene vi blir presentert for er velkjente, både fra Abid Rajas tidligere bøker og fra nyhetsbildet for øvrig.

Abid Raja og Torkil Damhaug på researchtur i Pakistan. Foto: Privat

Aurang Khans kamp for å løsrive seg fra alle fortidens bindinger er til å kjenne igjen.

Etter hvert strekker Khan strikken så langt han kan for å redde sin egen karriere. 

I bakgrunnen for alt det andre som skjer, ligger hele tiden den virkelig truende hendelsen: Et gammelt dobbeldrap i Lillomarka, der Aurang Khan høyst ufrivillig kom til å spille en rolle.

Det er en ganske fullpakket historie dette, og da har jeg ikke engang nevnt de familiære og intime komplikasjonene som Aurang Khan må håndtere.

Skildringen av det såre og vanskelige forholdet til en far som er voldelig og nedlatende kjenner vi igjen fra Abid Rajas biografiske bøker.

Det er naturlig at mange vil tolke skikkelsen Aurang Khan som et dårlig forkledd selvportrett av Abid Raja.

Det fungerer på et nivå bra, men jeg savner at forfatterne hadde tatt seg tid til å gå dypere i persontegningene. Særlig gjelder det kvinneskikkelsene, som stort sett blir redusert til flate, funksjonelle karakterer.

Krimteknisk er «Kismat» godt komponert og ryddig disponert. Boken er lettlest, og flyter greit av gårde. Den muntlige stilen til personene vi møter treffer bra.

Kvalitetsmessig hever «Kismat» seg greit blant annen nyskrevet norsk krim. Radarparet Damhaug og Raja virker å ha samarbeidet knirkefritt.

Foto: Mattis Sandblad / VG

Torkil Damhaugs styrke som kriminalforfatter ligger mer i å utforske indre motiver enn i ytre spenning. I denne boken blir det mye prat og en del overtydelige skildringer av mennesker og miljøer, uten at det tilfører handlingen særlig dynamikk.

Jeg skulle ønske at forfatterne hadde skrudd opp intensiteten noen grader. Det viktigste i en krimbok er til syvende og sist at den er ordentlig spennende hele veien. Det er kanskje her «Kismat» svikter mest.

Mot slutten varsler forfatterne ganske tydelig at det kommer en fortsettelse. Det er sikkert mer å hente i dette litterære stoffet.

Neste gang håper jeg at Damhaug og Raja kaster den politiske korrektheten over ripa, og heller konsentrerer seg om å skrive en virkelig spennende bok.