Legningen min er ikke en privatsak

Når folk sier at seksuell legning er en privatsak, mener de sjelden at alle skal holde kjærlighetslivet sitt for seg selv. Det de egentlig mener, er at noen av oss ikke bør synes for mye.

Det er en beskjed forkledd som toleranse: «Gjør hva du vil, bare ikke vis det.»

Men så lenge kjærligheten min reguleres i klasserommet, diskuteres i kommunestyrer og møtes med skepsis i hverdagen – er den ikke bare min.

Hver juni, og stadig oftere ellers i året, dukker den samme kommentaren opp. Den er rolig i tonen, men hard i virkningen: «Kan dere ikke bare holde det privat?»

Bak kommentaren ligger en tydelig beskjed: Du kan være deg – så lenge vi slipper å se det.

Det som kalles «privat», er som regel det som passer inn i normen. Det som kalles «synliggjøring», er ofte bare et forsøk på å leve livene våre åpent og fritt, på lik linje med alle andre.

For la oss være ærlige: Ingen reagerer når noen forteller om hytteturen med kona, eller nevner at barna skal i bursdag. Det er helt normalt.

Men når noen spør hva samboeren min heter, og jeg svarer at han heter Didrik, merker jeg at enkelte blir brydd. Ikke fordi jeg deler noe mer personlig – men fordi det utfordrer deres forestilling om hva som er normalt og akseptert.

De siste to årene har jeg kjent på en voksende uro. Vi er flere som er mer bevisste på hvor vi reiser, hvordan vi oppfører oss i byen, og om vi tør holde hender offentlig.

Ikke fordi vi skammer oss – men fordi vi vet at blikk, kommentarer og trusler ikke lenger bare tilhører kommentarfeltene.

De finnes rundt oss. Autoritære krefter har vokst, og rettigheter innskrenkes.

Det skjer ikke bare i Uganda, hvor dødsstraff er innført for visse «forbrytelser» knyttet til legning. Det skjer også i Europa. I Ungarn er pride i praksis forbudt.

I Bulgaria er undervisning om skeive temaer blitt forbudt. I Italia har regjeringen vedtatt lovendringer som innskrenker likekjønnede pars rett til juridisk anerkjennelse som foreldre".

Tilbakeslagene skjer ikke bare langt borte – men også i land vi liker å sammenligne oss med. Og det skjer her. I Norge.

I kommentarfeltene, hvor pride fremstilles som provokasjon heller enn feiring. I skolegårdene, hvor regnbueflagg fjernes for å «unngå uro». I politikken, hvor KrF i praksis vil forby – og gjøre regnbueflagget usynlig.

Pride møter fortsatt motstand. Når arrangementer omtales som provokasjoner, når flagg tas ned for å «unngå uro», og når noen antyder at å være åpen er å gå for langt – da handler det ikke om vern av privatliv.

Pride handler ikke om spesialbehandling. Det handler om retten til å være. Retten til å elske. Retten til å leve et liv som ikke må skjules, pakkes inn eller bortforklares.

Så – nei. Før vi har full likestilling, er ikke legningen min bare en privatsak. Den er også et samfunnsanliggende.