Lazio, lidelse, London

Mens Norges fotballstolthet nyter etterdønningene av et gedigent fotballdrama samtidig som de prøver å lære seg karantenereglene for gule kort, skal vi andre jobbe med selvdisiplinen for ikke å drukne i påskemetaforer for å beskrive den usannsynlige prestasjonen.

Undrenes tid

For det hele er fortsatt usannsynlig.

Påsken 2025 fikk Norge et lag i en semifinale i en av europacupene i fotball.

Og det etter en fortelling som passer inn i mye av påskens budskap.

Og så er det mest av alt fortellingen om de største av undere.

Påsken er tiden for disse.

Det er outsideren fra små kår som reiser seg til storhet.

Slik det var for Jesus fra Nasaret. Eller for lille Glimt fra Bodø, om enn på et litt annet nivå.

Det dreier seg om utholdenhet, om samhold og om tro på fellesskapets kraft.

Knutsens lidelse

Det var blitt langfredag innen Glimt-trener Kjetil Knutsen kunne prøve å sette ord på hva de hadde vært gjennom, seier etter å ha vært gjennom fotballens ultimate prøvelser, nemlig straffesparkkonkurranse.

Det som så ut til å bli det siste måltidet i Europa for denne gang ble i stedet en gjenoppstandelse og en heltehistorie – med noe så smått absurd som en russer i hovedrollen. Det er ikke mange slike i vår tid.

Men målvakt Nikita Haikin var instrumentell i triumfen på Olympiastadion – i en kamp der mange av de største norske stjernene ikke viste frem sitt aller beste.

Trenermaestro Knutsen virket også som han egentlig hadde lyst til å snakke om den uvanlige mengden farlige balltap og et press-spill som aldri ble helt hva som åpenbart var ønsket fra Bodø-fotballens egen pater.

Utad er Kjetil Knutsen en mann av få emosjoner.

Men nå måtte selv fagmannen gi tapt.

Plutselig var det bare følelser.

Den vanligvis så stoiske Knutsen klarte ikke å holde et spontant og hjertelig smil tilbake.

Noen mente til og med de så en liten tåre. Det forteller kanskje mest av alt om dimensjonene ved dette.

En tåre for et kollektiv som plutselig hadde den dråpe flaks eller medgang de allerede har rukket å mangle ved gjentatte anledninger på den internasjonale scene.

Og dét i Roma, en by som har blitt helt sentral i fortellingen om Bodø/Glimt de siste årene.

Fra førstedivisjon til favoritter

Så gjentok også Knutsen hvor eventyrlig dette er. For laget som så sent som i 2017 spilte på nivå to. I Norge.

Nå er de uansett topp 3 i Europas nest gjeveste klubbturnering.

Det ble kalt en sensasjon – og er det. Det er fullstendig naturstridig.

Fredag kveld landet Glimt i Bodø, hjembyen med et sted mellom 40 og 50.000 innbyggere.

Slitne og lykkelige.

Og med en ny visshet:

Bodø/Glimt kan faktisk kalle seg favoritter i semifinalen mot Tottenham.

Selvsagt kan de det.

Slår man først ut regjerende serieliga-vinner i åttedelsfinalen og så Italias 6. beste lag i kvartfinalen, selv uten å være på sitt aller beste, bør man nødvendigvis ha gode sjanser mot Englands 15. beste lag.

Best når det ikke gjelder

Tottenham er en fallert storklubb med én særlig fremtredende egenskap:

De vinner aldri noe som helst av betydning.

I motsetning til motstander Bodø/Glimt.

Ligacuptriumfen i 2008 er det eneste sølvtøyet laget fra Nord-London har klart å vinne i dette årtusen.

Det er bare en romantisk respekt for engelsk fotball som gjør at man eventuelt tror de skal kunne gjøre det i år heller.

Tottenham er på mange måter definisjonen av lidelse. Nå har deres trofaste tilhengere igjen begynt å drømme.

Drømme, ikke tro.

Sist deres australske manager Ange Postecoglou var på sidelinjen på Aspmyra, var i 2022. Da ledet han Celtic til et samlet nederlag på 5–1 i serieligaens utslagsrunde.

Det problematiske påskeunder

Det eneste problematiske med Glimts lille fotballunder er egentlig at det etter dette ikke er noen vei tilbake:

Heretter er ingenting annet enn semifinaler egentlig godt nok for norske klubber i Europa.

I hvert fall når vi snakker om Europaligaen, som her, eller den enda mindre attraktive serieligaen.

For midt i all euforien skal vi ikke glemme hva dette egentlig er – enda ett steg på veien mot den virkelige topp.

For Kjetil Knutsen, Ulrik Saltnes, Patrick Berg og alle de andre er ikke i nærheten av å ha fullført sitt prosjekt før de har kvalifisert Bodø/Glimt til Mesterligaen.

Denne sommeren er det kun to playoffkamper som skiller dem fra fotballens aller gjeveste selskap.

Der klubber som Tottenham og Manchester United ikke er i nærheten av å kvalifisere seg gjennom sine hjemlige ligaer

Veien til Bilbao

Men hvor det plutselig føles helt naturlig at Glimt straks skal ta plass.

På veien dit kan Bodø-laget spille finale i Europaligaen i Bilbao.

Neste etappe på veien dit er på Tottenham Hotspur Stadium 1. mai, de hardtarbeidende kollektivenes egen dag.

Så venter returkampen i Bodø på frigjøringsdagen en uke senere.

Før en mulig finale i Bilbao 21. mai. For et norsk lag.

Så la oss minne oss selv på det en siste gang:

Det har faktisk skjedd større undere før.