Landet der alt ble for vanskelig

Svein Tore Holsether, NHO-president og konsernsjef i Yara, kritiserer både regjering, lokalpolitikere, forvaltningen og NVE for at det ikke bygges ut mer kraft på land i Norge. Foto: Yves Herman / Reuters / NTB

Norge står overfor en kraftutfordring av historiske dimensjoner. Kraftbehovet øker raskt, men ny produksjon har nærmest stoppet opp. Vi er i ferd med å miste et av våre viktigste fortrinn: Rikelig tilgang på fornybar kraft til konkurransedyktige priser.

Dette er en kronikk

Min hypotese er at vi ikke bare er blitt landet som er for rikt; vi har også blitt landet der alt ble for vanskelig.

Energikommisjonen konkluderte i 2023 med at Norge vil trenge nye 40 terawattimer (TWh) kraftproduksjon innen 2030 om vi skal oppfylle våre klimaforpliktelser, nå våre industrimål og sikre levelige strømpriser i fremtiden. Den samme rapporten slår fast at dette ikke er realistisk å nå uten utbygging av vindkraft på land.

Siden 2021 er det kun gitt konsesjon til 0,55 TWh ny kraftproduksjon.

I Norge tar vi lys og varme for gitt. I Draghi-rapporten pekes det derimot på at høyere energikostnader i Europa enn resten av verden er en alvorlig utfordring for vår konkurransekraft og sikkerhet.

Derfor må vi i industrien si tydelig ifra om konsekvensene, som er at investeringer settes på vent av mangel på kraft og nett. Og når kostnadene ved utslipp det neste tiåret blir vesentlig dyrere, blir tilgang på ren og rimelig energi avgjørende for konkurransekraften.

Når Herøya arbeiderforening går i 1. mai-tog under parolen "Mer kraft for å sikre arbeidsplasser”, er det fordi de vet det. Og de vet at tilgang på ren og rimelig energi avgjørende for konkurranseevnen for eksportrettede bedrifter.

I disse debattene har næringslivet forbedringspotensial. Folk som er født og oppvokst i Norge tar lys og varme for gitt.

Vi må snakke mer om hva som kommer ut i andre enden av kraftproduksjon. Da mener jeg ikke kilowattimer og vindturbiner. Men aluminium og ammunisjon. Gjødsel. Arbeidsplasser, skatteinntekter og levende lokalsamfunn.

Roan vindpark på Fosen er en av vindparkene i Norge det har blitt mest konflikt rundt. Foto: Ole Martin Wold / NTB

Hva stopper oss?

Det er hverken penger, areal, teknologi eller kunnskap som stopper oss. Og det er sannelig ikke mangel på høye klimamål og ambisjoner. Det som stopper oss, er mangelen prioriteringsevne.

For det er lett å finne konfliktene. Det er lite som skaper så stor debatt som kraftpolitikken. Det som er krevende er å ha disiplin på prioriteringene, og mot til å si høyt at noen hensyn må vike for at helheten skal vinne.

I dag ser vi en berøringsangst i flere ledd i forvaltningen, i en tid hvor kraftbehovet øker drastisk.

• Vi har lokalpolitikere som gjerne vil ha industri, men som sier nei til ny kraft.
• Vi har en regjering som setter ambisiøse klimamål, men som har innført en permanent grunnrenteskatt på vindkraft som har skapt stor usikkerhet i bransjen og blant investorer.
• Vi har en forvaltning som bruker årevis på saksbehandling, med prosesser som går sekvensielt mens de burde gått parallelt.
• Og vi har NVE, som spiller en helt sentral rolle i kraftutbyggingen, men som knapt gir konsesjoner.

NVEs mandat, fastsatt av Energidepartementet, burde gjøre det klart at hovedoppgaven er å sikre et varig kraftoverskudd. Men i tildelingsbrevet for 2025 finnes ingen produksjonsmål. I stedet bes NVE om å «ha god oversikt over kraftsituasjonen» og være forberedt på underskudd.

Samtidig går klagebehandlingen i departementet altfor tregt. Når nesten alle konsesjonsvedtak påklages og sendes til Energidepartementet, må også de stille krav til seg selv – om fremdrift, frister og resultater.

Noen lyspunkt finnes. Det står respekt av lokalpolitikere som tør å endre kurs. Skien-ordfører Marius Aarvold (H) sier nå tydelig at han ikke vil inngå ny avtale om vindkraftstopp med INP og vil samtidig bygge et av Norges største solkraftanlegg for å gi energi til industrien i Grenland.

Fornybar Norge melder om positiv tendens i antall kommuner som viser interesse for ny vindkraft. Men vi er fortsatt milevis unna å levere kraftløftet Norge trenger.

Vi må slutte å lete etter problemer, og heller begynne å løse dem. Norge trenger 40 TWh ny kraft innen 2030. Det er utgangspunktet. Vi må starte med å spørre “hvordan kommer vi oss dit?”, fremfor å diskutere alt som kan gå galt.

De neste årene må vi jobbe raskere og prioritere hardere for å sikre at Norge forblir en industrinasjon også i fremtiden.

Det trengs politisk lederskap med vilje til å skjære gjennom for å sette nasjonale hensyn først, for å sikre Norges konkurransekraft og trygghet i en urolig tid. Å ikke ta et valg er også et valg

Hvordan vil fremtidige generasjoner huske oss? Som de som så varsellampene, men valgte å vente? Eller de som tok modige og kraftfulle valg når det gjaldt?

Det haster nå. Kraft er ikke bare energi. Det er politikk, sikkerhet og velferd. Og valgene vi tar nå, avgjør om vi lykkes som nasjon i fremtiden. Berøringsangsten må opphøre.