Lager show om selvmordtankene: – Det er håp

Alt så bra ut fra utsiden.

Han var morsom, hadde venner, spilte fotball, ishockey og innebandy. Hjemme var det masse kjærlighet, liv og røre i søskenflokken på fem.

– Men jeg hadde det ikke bra inni meg. Ikke i det hele tatt.

– Overspisingen var første steg inn i selvskadingen. Jeg spiser meg veldig mett, så fortsetter jeg å spise, sier Karsten. Her var han 12 år gammel. Foto: Privat

Neste uke er han aktuell med standupshowet «Lykkelig deprimert» på Latter i Oslo.

Det blir mørkt og varmt og komisk, lover han.

– Jeg vil vise at det går an å le igjen, at livet blir bedre.

– Jeg har strenge regler jeg må følge. Det handler om å endre vaner. Etter hvert vil nye tanker ta plass. Foto: Gisle Oddstad / VG

Karsten Blomvik skjærer opp søtpotet til omeletten. Det går mye i egg og grønnsaker.

– Jeg har innsett at jeg ikke har det noe bedre med en sixpack, men jeg prøver fortsatt å spise sunt. Og skal jeg overspise, er det bedre at jeg gjør det med omelett, sier han og tar ut et havrerundstykke fra fryseren.

Det er forloveden hans som har bakt. Hun sa «ja» for et par uker siden.

Karsten og Sofia på premierefest for «Viggo Venn følger klovnedrømmen». i fjor sommer. Foto: Lars Martin Hunstad / VG

Første gang selvmordstankene dukket opp var han 11 år.

– Jeg husker jeg sto foran speilet på badet hjemme, og orket ikke se på meg selv.

Jeg hatet kroppen min.

Selvhatet bygde seg opp.

– Og det fortsatte i jævlig mange år. Til slutt hadde jeg ikke lyst til å leve, sier Karsten.

Tanken på å dø ble et fastlåst mønster i hodet hans. Alt spant bare rundt det.

På skolen lot han som alt var bra.

I fjerde klasse skjønte Karsten at han var større enn de andre. Foto: Privat

De vonde følelsene taklet han med å spise. Han lirket penger ut av sparegrisen og kjøpte cashewnøtter og Kinder Bueno sjokolade på vei hjem fra skolen.

Om nettene gikk han i kjøleskapet. Spiste ost og pålegg, lot det ligge igjen et par skiver i pakken, så det ikke skulle synes.

– Jo mer jeg spiste, jo større ble jeg og jo mer hatet jeg meg selv.

Karsten hjemme i stuen, bildet har en kamerat malt. Nå går han på scenen Foto: Gisle Oddstad / VG

Mens kompisene gledet seg til russefeiring, isolerte han seg mer, var mye på rommet. Så på YouTube og gamet.

I smug hadde han begynt å skade seg.

Etterpå skjulte han sårene med plaster og langermede gensere.

Fortsatt kan man se noen av arrene. Foto: Gisle Oddstad / VG

Så kom han over en podkast med den amerikanske komikeren og podkasteren Ari Shaffir.

Han hørte en episode, så en episode til. Om komikerens langvarige problemer med depresjon og selvmordstanker, og hvordan han til slutt fant en vei ut av det.

Kanskje var det håp likevel?

«Denne selvskadingen jeg drev med, løser jo ingenting», tenkte han. «Og hvem er jeg til å si at jeg ikke vil leve?».

– Jeg var 18 år gammel og hadde ikke levd så mye liv ennå, sier Karsten.

Hei, verden! Foto: Gisle Oddstad / VG

Da han kom hjem neste dag googlet han:

«How to fix depression».

Han begynte å skrive lister med faste gjøremål:

Meditere, trene, møte mennesker, skrive hva han er takknemlig for.

– År for år har livet blitt bedre enn det forrige, sier Karsten.

Han er utdannet dataingeniør, har stått på stand standupscener i England, Nederland, Sverige, Danmark, Belgia, og Norge, vært programleder for NRK i «Alle Mot 1», «P3morgen» og «4ETG», kjøpt sin første leilighet, i fjor løp han ultraløp, og snart er han aktuell i TV2s nye realitysatsning «Hotellet».

Og nå er han atpåtil forlovet.

Det har ikke vært noen quick fix, sier han.

– Jeg har hatt med meg selvhatet hele livet.

Men istedenfor å mate de negative tankene, tar han nå heller på seg joggeskoene og løper en tur.

– Jeg tror jeg var 27 år da jeg først skjønte at det er ok å like seg selv.

Tykk eller tynn.

Drømmen var lenge en sixpack.

– Jeg har gått på flere dietter, og jeg gikk ned 52 kilo over 2 år. Fra 140 til 88 kilo. Jeg fikk flat mage, men huden hang og slang rundt livet, så da hatet jeg meg for det istedenfor.

Det er fortsatt dupper. Lysten til å overspise henger over ham.

– Senest i går natt var jeg i kjøleskapet. Men jeg klarte å stoppe meg etter en eller fire never med chilinøtter. Fikk pusset tennene og lagt meg.

Overspisingen ble både en trøst og et problem. Det ble en endeløs dårlig spiral, sier han. Foto: Gisle Oddstad / VG

Han har tenkt mye på hvorfor han ble den tykke.

– Jeg hadde en trygg, aktiv og god barndom. Jeg hadde alle forutsetningene for å ha det skikkelig bra.

Hver dag samlet familien seg rundt middagsbordet. Det var alltid liv og latter, god stemning.

Vi er en sammensveiset familie. I julen inviterte mamma og pappa hele flokken med kjærester til Spania, i fjor sommer var vi i Vietnam.

– Jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatte å spise når de andre var mette og fornøyde. Jeg har alltid elsket mat, likt følelsen av å være skikkelig mett.

Kanskje er det bare det.

Familieidyll i Vietnam, kjæresten Sofia og Karsten i front. Foto: Privat

Han fortalte aldri noen hvordan han hadde det.

– Jeg ville ikke være til bry. Vi var en stor familie, det var nok å styre med for alle, man fikset opp i sitt. 

Det var slik han følte det.

Karsten liker fortsatt ikke å snakke om følelser eller hvordan han har det. Da vitser han heller om det fra scenen. 

Og mediterer og løper og skriver lister.

Nå har han blitt 30 år og har gjort det hver dag siden han var 18.

Denne dagen er han takknemlig for at han skal spille «Dungeons and dragons» med kompiser, som han gjør annenhver onsdag.

– Og så gleder jeg meg til samboeren min kommer hjem. Hun har vært på jobbreise helt siden i går.

Er han heldig, rekker han å se henne før rollespillet. Karsten er ikke i tvil.

– Livet har aldri vært bedre.