Lærere står til stryk

«Jeg føler ofte at jeg underviser for tomme klasserom», forteller lærer i videregående Yngve Leine i en kronikk på NRK Ytring. Han «har gitt opp». Elevene sitter med laptoper, mobiltelefoner og AirPods. De er ikke til stede. De er på Netflix, YouTube, Snapchat, TikTok og Instagram.

Reglementet sier at dersom «mobiler kommer frem, skal faglærer inndra den og levere den i resepsjonen», skriver Leine. Han har mandat til å gripe inn. Men han «orker ikke».

Jeg har sjøl vært lærer i videregående skole. Når Leine forteller om «en tsunami av apati og aktiv selvdistrahering» vet jeg at hans beskrivelse gjelder mange klasserom. Han ønsker å få fram at det er krise. Noe må skje. Men det er ikke lærerens ansvar, mener han. Lærerrolla skal være begrenset til å legge fram fagstoff: «Jeg er lærer. Ikke ordenspoliti».

Du er arbeidsleder, Leine! Du er ansvarlig for arbeidsmiljøet og produksjonen i klasserommet. Tenk deg en arbeidsplass hvor produksjonen synker i bunn fordi de som jobber der heller vil se på YouTube videoer. Og hvor arbeidsleder ikke orker. Han griper ikke inn. Synes ikke hans oppgave er å være ordenspoliti.

Jeg snakket nettopp med bedriftseier som fortalte om stadig korte driftsavbrudd på en maskin verdt 5 millioner kroner. Denne maskinen gikk med tap. Det viste seg å være aktivitet på mobiltelefonen som førte til hyppig driftsstans. Problemet var ikke begrenset til denne ene operatøren.

Produksjonen i skolen foregår inne i hodet på den enkelte elev. Derfor virker slagordet «ansvar for egen læring», som siden Reform 94 har preget skolehverdagen, tilsynelatende fornuftig. Men det er egnet til å bli misforstått.

Ansvaret for læring er et delt ansvar. Lærerens oppgave er blant annet å sørge for et godt arbeidsmiljø som legger til rette for læring.

Der jeg var kontaktlærer og hadde mange timer i en klasse, var det mulig, i samspill med elevene, å skape en ambisiøs læringskultur med engasjement og begeistring som drivstoff. Bevissthet rettet mot digitale tids- og oppmerksomhetstyver var en viktig ingrediens.

Verre var det når jeg var timelærer og kom inn i klasserom hvor læreren hadde abdisert og praktiserte «ansvar for egen læring». Elever mente at jeg tråkket på deres rettigheter når de ikke uforstyrret fikk synke inn i underholdning på skjerm.

Lærere som ikke følger opp reglement er ukollegiale. De gjør livet vanskeligere for dem som fortsatt orker.

I samtaler med elevene forsøkte jeg å få en forståelse for at deres læring var et samfunnsanliggende. Skolen skal forberede for viktig oppgaver ute i samfunnet. I verst tenkelige fall:

Blir læringa dårlig nok, kollapser samfunnet. Derfor investerer vi store summer i utdanning. Jobben som gjøres i skolen er viktig for den enkelte elev, men også for vår felles framtid.

Leine foreslår fullstendig mobilfri skole. Skal elevene kroppsvisiteres ved inngangen? Dessuten: I videregående må elevene ha tilgang på digitalt verktøy i research og i databehandling. Uten forbereder vi dem ikke for yrkeslivet.

Skoleeier finansierer PC for alle elever. Det blir lagt inn begrensninger på hvor de kan vandre på nettet og hva de kan laste ned, men de ligger ofte ett hakk foran i kunnskap om hvordan de kan sno seg utenom skrankene.

Videregående skole går for halv maskin. Endring er nødvendig. Hva må til?

Punkt 1: Fjern slagordet «Ansvar for egen læring». Erstatt det med «Ansvar for læring». Få fram at dette ansvaret er delt av alle involverte i skolehverdagen: elever, undervisningspersonell, helsesykepleier, renholdere, vaktmester, administrasjon – og rektor.

Punkt 2: Vi kommer ikke utenom et regelverk med læreren som kontrollør. Underholdningsbruken av skjerm kan ikke sameksistere med undervisning. Den må også fjernes fra de områdene hvor elever skal jobbe selvstendig. Den forgifter arbeidsmiljøet!

Elever som ikke greier å rette seg etter retningslinjer for bruk av digitalt verktøy må ut.

Hva med dem som ikke retter seg etter lærerens anvisninger? Reglement gir mulighet for utvisning. Men harde sanksjoner kan føre til at elever faller ut av skolen. Det skaper problemer vi absolutt ikke ønsker. Sanksjoner må utformes slik at de holder elevene inne i fellesskapet og legge til rette for skjermavrusing.

Hva med å ha en sone fullstendig fri for skjermunderholdning og en hvor det er tillatt? I underholdningssonen må det finnes tilbud om oppfølging av sosialpedagogisk personale for kunne jobbe med motivasjon og finne veien ut av skjermavhengighet.

Dersom eleven slår rot her, må skolen ha andre pedagogiske tilbud enn den tradisjonelle undervisninga.

Punkt 3: Det er nødvendig å se på innholdet i skolen. Utviklinga av likeverdige alternativer til det teoritunge er i gang, men må gis større vekt.

Skolen av i dag er ikke for alle og de som finner seg minst til rette, er kanskje også de som lettest faller inn i skjerm-apati.

Takk til Leine for å vise fram krisen. Nei takk til hans forståelse av lærerrolla.