«Kunstig, konstruert og enormt»

I 2023 summet det, i 2024 smalt det.

Den amerikanske artisten Chappell Roan datt tilsynelatende i fanget på hitlistene i fjor, med den 80-tallsinspirerte kraftballaden «Good Luck, Babe!».

Strofer som «You'd have to stop the world just to stop the feeling» gjør låten til en sklitakling av heteronormativitet.

Populariteten var et faktum da artisten, uten å headline festivalen, slo publikumsrekord for Lollapalooza i USA i 2024.

Gjennombruddet kom kanskje som julekvelden på kjerringa, men 27 år gamle Kayleigh Rose Amstutz har stått uti snøen en stund. Hun har vært signert med Atlantic Records, droppet av dem og signert på Island Records.

Debutalbumet, «The Rise and Fall of a Midwest Princess», ble sluppet høsten 2023. Ni av fjorten låter var allerede ute, en av dem – «Pink Pony Club» – kom tre år før platen.

Nylig uttalte artisten at det nok kommer til å ta minst fem år før en ny fullengder er på plass. Tålmodighet er en dyd, i hvert fall for Chappell Roans låtunivers.

Teatralsk, vittig, skeivt og feminint, og med forkjærlighet for konvensjonelle låtstrukturer, flyter Chappell Roan fritt mellom musikalske referanser og leverer karakterfast samtidspop.

Denne onsdagskvelden headlinet hun Øya og avsluttet Oslo-festivalens første dag.

Kitschy

Scenen ser ut til å være rigget til et lite teater. Et grønt, gotisk slott er slått opp. Med tilhørende port, balkong og trappeløp.

Publikum begynner selv å telle ned til bandet trer ut på scenen og setter i gang en intro som ville gjort Meat Loaf og hans «Bat Out of Hell» stolt. Det er kitschy i Tøyenparken.

Bandet spiller opp og spiller opp. Lyset skinner ut av munningene på slottet. Er det en rockeopera eller er det en popkonsert?

Det er på grensen til teit, men det smakfulle og kontrollerte er popkonsertenes verste fiende.

Kveldens hovedperson åpenbarer seg med «Super Graphic Ultra Modern Girl», en turboladet låt à la Madonnas «Vogue». «I know what I want», skriker Chappell stødig inn i mikrofonen. Neste ut er dynamiske «Femininomenon». Energinivået er høyt av og på scenen.

Til tross for at artisten nylig tok steget ut på de store scenene, blir kvelden på Øya helt enorm.

Parykker og dukker

«Naked in Manhattan» viser hvor insisterende en låt kan komme frem både i stemme og kropp.

«The Subway», som ble sluppet forrige uke, føles som Cocteau Twins sin «Iceblink Luck» og Roxette sin «It Must Have Been Love». På scenen våkner drømmepoppen helt opp.

Outroen, som er tatt litt ned og gjort litt lengre, åpner for enda mer av Chappells gedigne stemme. Låtens fortelling om å gå fra nære til fremmede, blir like trist og desperat som det kan føles.

Kandelabrene tas ut for «Picture you», der vokalisten jodler publikum til tårer mens hun synger til et mikrofonstativ ikledd en blond parykk.

«Hot to go» forstyrrer synsfeltet helt med et publikum som kaster armene i været for å bli med på dansen.

Coveret av Heart sin ikoniske «Barracuda» gir rom for et pirrende riff og et refreng som tenner mer hver gang.

På låten «Coffee» tar Chappell Roan plass på en trone, og i armene har hun en liten dukke ved navn Shigella, som ser ut som noe rett ut av filmen «Never Ending Story». Med dette absurde kreket i armene, leverer hun et helt umåtelig følelsesladet øyeblikk.

«My Kink is Karma» høres nesten ut som en uinspirert Taylor Swift, før den bryter ut i trassete jamring med glimt i øyet.

Og når Chappell Roan synger introen på «Pink Pony Club» like malende som Snøhvit gjorde ned i brønnen, før vibratoen bretter seg mektig ut, er det bare å smile.

Pyro-fjert

Så blir det noen øyeblikk som får selv de frislupne til å stivne til.

Storskjermene på hver side av scenen henger seg opp titt og ofte i starten, og før hovedpersonen selv sier hun er nervøs litt uti settet, blir det litt stille og stivt mellom låtene.

«Casual» er egentlig en seig låt som blir knadd opp av levende tekst og vokal, men begge deler blir vanskelig å få fatt på i grøten.

«Guilty Pleasure» mister også taket, når hverken den himmelske koringen eller Eurythmics-møter-Robyn-synthen når fram, og på «Red Wine Supernova» sprekker stemmen både her og der.

Og den lille fjerten av pyro som avslutter hele settet, føles nesten uverdig. Men det tilgis. Få flammer kan toppe Chappell Roans lidenskap for popmusikken.

Gullstandarden

I sann camp-ånd har Chappell Roan en kjærlighet for det kunstige og konstruerte. Men selv med en utenomjordisk stemme, overdådige produksjoner, dratte introer og masse glitter, menneskeliggjør hun seg selv.

Hun gjør det i tilstedeværelsen på scenen, men et lite host etter en krevende låt, en liten «bitch» når hun med uhell rygger seg inn i pianoet og en «ønsk meg lykke til» før hun drar i gang krevende «Good Luck, Babe!». Eller med underlige dukker, parykker og den tørre humoren i låtene (Bare ta «heard you like magic, I got a wand and a rabbit» på «Red Wine Supernova», for eksempel”)

Det melodramatiske blir alltid tilgjengeliggjort av det banale. Men mest av alt er det imøtekommende, gøy og stilsikkert.

Chappell Roan er gullstandarden for popmusikken i 2025. Det seriøse er avsatt, skapergleden lever.