Kunsten å besinne seg

Du vet scenen hvor Elias Rukla klikker på elevene sine mens han gjennomgår Ibsens «Vildanden»? Hvis du ikke har fulgt med i norsktimen eller gjenlest Solstad etter hans død, husker du kanskje Jack Nicholson sitt ravende sinne i «Ondskapens hotell»?

Eller scenen i «Exit» hvor finansmannen Jeppe Schiøtt sitter gråtkvalt på Ekebergrestauranten og sier at det går bra, dagen etter at faren hans døde.

Alle tre er stor underholdning, men vet du hvorfor slike episoder er så gjenkjennelige? Fordi vi alle har potensial til å miste grepet. Til å klikke.

Dette klikkepotensialet har sakte gått opp for meg de ti årene jeg har jobbet som psykolog.

Jeg har hatt pasienter på mitt kontor som forteller at de har smelt med dører hjemme og drukket seg sanseløse for å slippe å føle på det som er vondt. Noen har skadet seg selv så stygt at de alltid vil ha arr. Andre har banket kjæresten sin. De aller fleste skammer seg.

Jeg tror ikke vi er så ulike, pasientene mine og jeg.

Kanskje klikker jeg litt sjeldnere og mindre voldsomt enn dem, men mekanismene som driver det frem, psykologien bak våre bristepunkt, er de samme. Jeg har skreket: «Jeg håper du får kreft og dør!» til en bilist som kjørte altfor nær meg på sykkel. Frykt og raseri gjorde meg helt sikker på at han var en syklisthatende idiot.

Jeg har også bristet innover, som da jeg ble utbrent og sykmeldt fra psykologjobben min. Når jeg skriver om mine egne brister, blir jeg også fylt av tvil og engstelse: enn om det er bare meg som har det slik?

Når sist innrømmet du til noen at du gråt foran barna, kastet noe i veggen eller drakk tre glass vin uten å nyte det? Vi lever i en tid hvor det stoiske og rasjonelle dyrkes. Det er tabu å miste kontrollen.

Forventningene til at vi skal besinne oss er enorme.

Ikke spis for mye, ikke drikk for mye, ikke tren for mye. På jobben skal du være nysgjerrig, selv når du blir forbigått eller ser kollegaen få et lønnshopp du fortjente. Hjemme utfordres du på de aller såreste punktene dine av dem som er deg nærmest. Selv den urnorske flatfylla er på tilbaketog.

Samtidig faller verden fra hverandre rundt oss.

Ikke på lenge har vi hatt bedre unnskyldning for å skrike ut eller falle hulkende sammen i fosterstilling på badegulvet. Folkemord i Gaza, Trump og galopperende priser på gulost og sjokolade. Det er fascinerende at ikke flere av oss ødelegger paraplyer.

Jeg er glad for at vi har lært å snakke åpent om angst og depresjon. Det har blitt normalisert. Men da jeg skrev bok om folks bristepunkter, slo det meg hvor mye vanskeligere det er å snakke om øyeblikkene hvor vi mister grepet. Om sinne, impulsivitet og sammenbrudd.

Kanskje er det på tide å bryte ned også disse tabuene. For hva blir du egentlig krenket av? Hvem eller hva truer din selvfølelse mest? Hva er dine såre punkter? Det handler om vårt temperament, om vår personlighet og om våre bristepunkter.

Ikke fordi det er galt å ville besinne seg, men når vi ikke tør å snakke om sinne, impulsivitet eller følelsesmessige sammenbrudd, mister vi språket for det som egentlig foregår i oss og i andre.

Vi blir blinde for hva som skjer før det smeller, og risikerer å overse egne varsellamper. Ikke minst går vi glipp av tegnene hos de rundt oss.

Først når bristepunktet blir voldelig eller ødeleggende, snakker vi om «tikkende bomber» eller «lyn fra klar himmel». Men realiteten er at veien dit ofte begynner i det stille og i det små, med undertrykt uro, avmakt og skam.

Det er på tide at vi begynner å snakke om hverandres bristepunkter. Vi trenger et språk for det som skjer før paraplyen knekker.