Kunne du vært spion?

I forrige uke la de norske etterretningstjenestene fram sin trusselvurdering. Blant annet advarer de mot at Russland leier inn kriminelle til sabotasjeaksjoner.

Internett har gjort det enklere for de hemmelige tjenestene å drive etterretning. Agenter kan sitte på den ene siden av jorda og finne mye nyttig informasjon om fremmede makter og mulige fiender på den andre siden av jorda. Mye, men ikke nok.

De som tror at agentvirksomhet på gamlemåten hører fortiden til, må tro om igjen, fastslår Tom Røseth, hovedlærer i etterretning ved Forsvarets høgskole:

– Denne delen av etterretningen er helt avgjørende. Menneskebasert innhenting i kombinasjon med ny teknologi kan ikke erstattes av noe annet.

• Den amerikanske versjonen av spionserien Le Bureau hadde premiere denne uka. Den er ikke like god som originalen, mener anmelderen vår:

To typer agenter

TECHINT er en samlebetegnelse for teknisk innsamling av data. HUMINT er menneskebasert etterretning, og betyr at informasjon og data innhentes av mennesker, fra mennesker. Metodene er nevnt i den nye Etterretningsloven som kom for fire år siden.

– Det man blir redd for i faser hvor teknologien gjør store fremskritt, er at menneskelig agentvirksomhet prioriteres ned, sier Røseth.

– Det er ikke alt man kan fange opp gjennom satellitt- og kommunikasjonsovervåkning, forklarer Stig Stenslie.

Han er forskningssjef ved Etterretningsskolen, hvor norske agenter og etterretningsfolk blir utdannet. Han har 20 års erfaring fra Etterretningstjenesten og slipper boka «Spionasje» i disse dager.

Stenslie sier man innenfor fagfeltet hans skiller mellom to typer spioner – legalister og illegalister.

Den første typen har diplomatisk visum og jobber ved en ambassade i utlandet under dekke av å være for eksempel kultur- eller handelsattaché.

Den andre typen skjuler seg bak en falsk identitet.

Disse kan leve i land i mange år med sin detaljerte bakgrunnshistorie, men har ifølge Stenslie fått det stadig vanskeligere. I dag er det nærmest umulig ikke å legge igjen digitale spor om den egentlige identiteten. Flere pass med ulike navn er også vanskelig, fordi dagens biometriske identifikasjon, som ansikts-, øye- og stemmegjenkjenning, kan avsløre dem.

– Man ser at flere av disse blir avslørt, sier Stenslie, og viser til russere som er blitt anklaget for å være spioner de siste årene.

Utadvendte og sjarmerende

Den norske offiseren Ola Kaldager var ansatt i etterretningstjenesten og ledet den hemmelige etterretningsgruppen E14 på 90- og 2000-tallet. Han har lang erfaring som agent på bakken i krise- og konfliktområder.

Ifølge ham er det ikke nødvendigvis yrkesbakgrunnen til folk som er det viktigste for de som speider etter talenter.

– De leter etter folk med sosiale antenner. Som kan omgås folk, ha lett for å bli likt og er god på small talk. Det er viktig å være en hyggelig fyr eller dame, som fremstår som en det er verdt å ha noe å gjøre med.

Tom Røseth sier det i tillegg er en fordel med en eller annen faglig styrke. Som en spisskompetanse innen språk. Eller potensial til å få en viktig posisjon i samfunnet.

– De som jakter kilder eller informanter vil vurdere din nåværende eller fremtidige aksess. Det er en kjent sak at ungdomspolitikere blir oppsøkt, fordi de kan få viktige roller i fremtiden.

Hvordan blir man oppsøkt?

Norske Bjørn Hallstrøm har fortalt at CIA banket på døra hans hjemme i Oslo og spurte nokså direkte om han ville bli agent. Dette er ikke utenkelig i det hele tatt, sier Røseth.

– Store land med mye penger har som metode å være rett på sak. Kanskje litt frekke. De får nok mange nei – men plutselig får de et ja.

Frykter ikke talentspeiderne å bli avslørt?

– Alle forventer at USA og andre stormakter prøver å rekruttere folk inn i etterretning. De kan bare nekte for det etterpå, sier Røseth.

Små nasjoner, som Norge, bruker ifølge ham mer forsiktige metoder.

40-årskrise?

Etterretningstjenesten vil ikke si hvor mange ansatte de har, eller konkret hvordan de jobber. Men Stig Stenslie ved Etterretningsskolen sier at forskingen viser de som lar seg rekruttere som spioner gjerne er menn over 40 år.

– Spørsmålet er jo om det å bli spion er en fiffig måte å leve ut 40-årskrisa på, eller om det er noe annet.

Han tror svaret er sammensatt. Menn i 40-årene kan for eksempel være i en livsfase hvor de kan være utsatt for rekruttering.

Se TV-serien om Bjørn Hallstrøm, som påstår han var agent i en årrekke:

– Enhver arbeidsplass har en misfornøyd fyr. Den som føler seg forbigått i stillingsopprykk, ikke har fått lønnspålegget som de føler de fortjener. De som føler seg misforstått og kringsatt av idioter, er de beste målene.

De som lar seg rekruttere, er gjerne narsissister eller psykopater, sier Stenslie videre, og viser til forskning fra CIA.

– Narsissisten har dette overdrevne egoet, kombinert med en fundamental usikkerhet. Og dette kan lett manipuleres. En psykopat kan fort vende seg mot deg hvis han føler seg krenket av en føringsoffiser. Da har du oppskriften på en dobbeltagent.

Den trasige tilværelsen

Bjørn Hallstrøm har fortalt at han som tenåring drømte seg bort i spionfilmer. Reiser, penger, spenning. Ola Kaldager minner om at spionlivet slett ikke er så fett.

– I øyeblikket du ikke holder mål, blir du kastet ut med badevannet. Derfra er veien kort til at du ikke greier deg bra videre i livet.

En annen åpenbar bakside er den stadige redselen for å bli tatt.

– Du sover dårlig, er hele tiden på alerten, ser deg over skulderen, sjekker om du har gjort noe galt som kan vekke mistanke. Det er et tøft liv.

Kaldager sier det er vanskelig å få folk uten erfaring med det til å forstå hvordan etterretningslivet er.

Men han har et forslag til deg som vil lære mer, fra sofakroken: TV-serien Le Bureau.

– Den er tett opp mot virkeligheten, sier Kaldager.