Krysser Nordsjøen i en fiskebåt eldre enn Titanic

Bølgene står fem meter høye. De slår kraftig over ripa. Deler av mannskapet og passasjerer kastes rundt i køyene og ber til høyere makter om at ferden skal gå bra.

Erkna» er 118 år gammel. Eieren er fersk. Besetningen består av glade amatører.

– Det er mye som kan gå galt, sier Jonas Granaas Hansen. Den 40 år gamle kapteinen kjøpte den historiske fiskeskøyta i fjor høst. Nå skal han for aller første gang ta den over Nordsjøen.

Han har med seg folk i alle aldre, som har en ting til felles: Interessen for den andre verdenskrig.

Den 20-årige rørleggeren vil lære mer om krigen, den 60-årige forsikringsmannen har en personlig tilknytning, og den snart 83-årige pensjonerte sjøkapteinen har lenge kjempet for krigsseilere det ble begått urett mot.

I tillegg er det med en skipsmusikant, et NRK-team og flere andre.

Han er mer enn spent. Det har vært mye arbeid med båten og han rakk ikke alt, men han mener den er klar for turen til Shetland, som markerer 80 år siden frigjøringen.

Flyktningsønnen

60-åringen Nils Ellefsen har en tåre i øyekroken. For ham er dette personlig.

– Han snakket aldri om krigen hjemme.

Faren hans var bare 17 år da han flyktet fra Norge om bord i denne skuta. Året var 1941. Det var november, det var mørkt, de var truet av nazister både over og under vann.

Nils kjenner at han er glad for at været er den eneste trusselen under denne seilasen.

– Dette er sterkt. Det kommer veldig mye følelser. Jeg tenker tilbake på dem som dro i 1941. Nei, det er bare helt rått å få være med på dette 80 år etterpå.

Det er ikke lenger land i sikte. Bølgehøyden har økt for hvert minutt. Det er ikke bare i følelsene til Nils det rører seg. Han kjenner det også i magen.

Han sovner på en madrass i lasterommet, der bare stålskroget skiller ham fra Nordsjøens ubarmhjertige dybder.

For snart 84 år siden var det her faren hans lå. Akkurat her. I dette rommet, i denne båten, i dette havet.

Nils Ellefsen senior var en av 60 flyktninger om bord i «Erkna». Det var den største enkelttransporten av flyktninger fra Norge til Storbritannia under andre verdenskrig.

Lasterommet hadde akkurat vært fullt av fisk. Flyktningene stuet seg sammen og begynte å kaste opp etter tur. Det var starten på det halvannet døgnet overfarten tar.

– Han var så ung, kjente ingen av de andre, og ante ikke hva som ventet på den andre siden av Nordsjøen.

Nils prøver å forestille seg hva faren må ha følt underveis.

Det han vet, er at faren kom trygt frem til Storbritannia og at han etter hvert ble flymekaniker i 332-skvadronen.

Krigen har preget livet til Nils på flere måter. En onkel tjenestegjorde i Kompani Linge og døde under en av deres hemmelige aksjoner. Morfaren hans var krigsfange på Grini.

En annen onkel var krigsseiler i handelsflåten. Farmoren gjemte flyktninger før de skulle smugles fra Norge til Storbritannia.

– Jeg har forstått at motstandskamp er mye mer enn å være soldat. Motstand begynner i folket. Bare se på Ukraina nå. Vi må aldri glemme, sier Ellefsen.

– Hva gjør denne turen med synet ditt på flyktninger?

– Historien gjentar seg. Vi mennesker lærer aldri. Det er alltid mange som må flykte fra noe. Ukraina, Gaza, mange andre konflikter. Det er alltid noen som har noe å flykte fra. Jeg tror at vi må være flinkere til å leve sammen med folk vi ikke er enige med.

Ungdommen

– Det er viktig å lære mer om krigen, sier 20 år gamle Sivert Hafnor Reier.

Rørleggeren er sjøsterk. Det er natt, bølgehøyden vokser meter for meter, men Sivert har en jobb å gjøre i styrhuset. Han klamrer seg fast, som de andre om bord.

Han har vært med på å forberede skuta for seilasen. Nå fungerer han som lettmatros i besetningen av glade amatører. Også han har fått mye å tenke på.

– Jeg kan bare det vi lærte på skolen om krigen. Det er fint å få oppleve og se litt hvordan de hadde det.

Han har rukket en prat med Nils om farens flukt og Shetlandsgjengens motstandskamp. Han mener det er viktig at også unge folk kjenner Norges krigshistorie.

– Nå forstår jeg hvor dramatisk det er å være båtflyktning. Mange flykter i små joller, og i enda større dønninger enn dem vi har vært utfor. De har lite med sikkerhetsutstyr. De vet ikke hva de legger ut på, men deres eneste mulighet er å dra i den båten. Det er skummelt, tenker Sivert.

– Ville du vært modig som gutta i «Shetlandsgjengen», hvis det ble krig i Norge igjen?

– Det er et stort spørsmål, men hvis man kunne brukt kunnskapen sin for å gjøre noe for landet sitt, så ville man jo vurdert det, sier han nøkternt.

Det er i hvert fall ingenting å si på innsatsen hans under frigjøringsseilasen.

Den eldre garde

Wiktor Mølleskog er seilasens eldstemann. Han er noen dager unna 83 år, og sliter med å holde balansen når han skal ned den smale stigen fra styrhuset til byssa mens dønningene river båten fra side til side.

Det var han som hadde ideen til at frigjøringsjubileet skulle markeres med en seilas over Nordsjøen til Shetland, og senere videre nedover den britiske kysten.

Den pensjonerte sjøkapteinen har seilt med mang en krigsseiler. Han har hørt historiene om hvor mye motstandskampen kostet.

Traumer, alkoholisme og følelsen av å bli utstøtt fra samfunnet lå i kjølvannet av krigsinnsatsen for mange.

– Vi har litt ruskete vær, men ikke verre enn at jeg fortsatt mener dette er en god ide, sier han.

Og han forklarer nærmere:

– Situasjonen i Europa er ikke veldig lys i dag. Etter mitt smale syn på saken, så ligner det ganske mye på 1939. Det gjør det veldig viktig å huske det som har skjedd. Vi må ikke glemme historien. Den bør ikke glemmes. Det kan skje igjen.

Når han rundt midnatt avrunder skiftet til rors og omsider kommer seg ned til lugaren sin, er den opptatt av en NRK-reporter som ikke er spesielt sjøsterk.

Han tilbringer natta på en smal benk i byssa, og klager ikke.

Mannen midt i livet

Ikke alt går helt etter planen. Et stykke stål har falt ned fra pipa og slått hull i gummibåten. Det er ikke heldig hvis en redningsaksjon må til.

Men verre er det at ingen av de til sammen fem historiske båtene som går i konvoi sammen over Nordsjøen, har oppnådd radiokontakt med «Andholmen» på en god stund. Den er en av de andre gamle fiskebåtene fra Shetlandsfarten.

Skipper Jonas Granaas Hansen er bekymret på sitt stillferdige vis. Han sier ikke så mye. Men vi skjønner at dette er mer alvorlig enn at brannalarmen gikk i morges.

Sin egen enda eldre skute er han ikke bekymret for.

– «Erkna» går her av gammel vane. Det er bare å stryke henne med hårene.

Han håper denne litt ubehagelige seilasen vil gjøre nye generasjoner oppmerksomme på båtens krigshistorie. Samtidig vil han hedre Shetlandsgjengen og krigsseilerne som seilte handelsskip med nødvendig utstyr gjennom krigen.

– Det at vi har Sivert på 20 år med er viktig. Han kan fortelle historien videre til kamerater og kanskje egne barn etter hvert. Slik får vi bragt historien videre.

Omtrent midt mellom Bergen og Shetland, skal 80 år med fred markeres. De andre fartøyene gjør det samme, men ingen klarer å få øye på noen andre mellom dønningene.

Kaptein Jonas setter sjøbein og tenker noen tanker på heltene som gjorde Norge til et fritt land igjen.

Til sammen 80 røde roser havner på sjøen. En rose for hvert av årene Norge har levd i fred.

– Det gikk noen følelser gjennom kroppen da jeg kastet de rosene. Det var ikke akkurat flatt vann, og det krevde litt oppmerksomhet å ikke å bli med rosene ut. Men det ble høytidelig, sier han etterpå.

Så får han også svar fra «Andholmen». De hadde bare havnet for langt bak til at signalene nådde frem.

Bølgene roer seg, land kommer til syne i horisonten. «Shetlandsbussen» er kommet hjem.