Kristin ble mamma som 15-åring – nå tar hun til seg andres unger

Kristin var 14 år da hun ble kjæreste med 16 år gamle Even.

Snart skulle de bli foreldre. For snart, tenkte bygdefolket.

«Unger skal ikke få unger», ble det sagt.

Kanskje ikke så rart at Kristin i det lengste skjulte graviditeten. Bare hun og Even visste.

På soverommet hennes lå de og kjente at babyen sparka i magen.

Hvem kunne vite at dette skulle bli starten på et liv med omsorg for andres barn?

Kristin Kongsdal, som er blitt 54 år, svinger rutinert kjevla over kjøkkenbenken.

I ei lita nordlandsbygd nord for Mosjøen.

Har hun ei fristund baker hun gjerne, det er sånn hun senker skuldrene best.

De tre barna hennes er for lengst blitt voksne. Og hun og mannen kunne ha lent seg tilbake og tenkt at nå har vi gjort vårt.

På dagtid er det oftest stille i huset. Og gjærdeigen forvandles til runde kamkaker, en tradisjon i området som hun så gjerne fører videre.

Hemmeligheten

Kristin henter konfirmasjonsbildet ned fra veggen. Det som ble tatt av henne sommeren 1987.

Under den vakre nordlandsbunaden bar hun på en hemmelighet.

Den stramma over magen og fotografen måtte ordne med sikkerhetsnåler for å få stakken igjen.

– Mamma sa at jeg måtte slutte å spise så mye gatekjøkkenmat.

På sommeren gjemte hun puppene under vide T-skjorter.

– De ble jo større, men samtidig er vi en familie med store pupper, smiler Kristin. Det kom ting ut av dem som hun ikke skjønte hva var.

Ikke før hun var sju måneder på vei fikk foreldrene vite det. Det var mora som spurte henne. Kristin husker øyeblikket godt.

Hun satt i badekaret.

– Mamma kom inn på badet og spurte om jeg var gravid. Ja, sa jeg. Ok, sa hun, da har vi en del ting vi må ordne.

Hun ser for seg faren den samme dagen. Han kom hjem etter formiddagsskift på fabrikken. Og fikk vite at dattera på knapt 15 var gravid.

«Ok Kristin, nå skjønner jeg at du må investere i noen ting», sa han og ga henne en 500-lapp.

– Da skjønte jeg at det var ok for pappa. Etterpå den dagen hadde vi rødsei til middag. Det glemmer jeg aldri.

Kristins mor fikk kjapt fiksa en time hos legen. Som fant ut at hennes 15 år gamle datter var ca. 7 måneder på vei.

Endelig var det ikke lenger en hemmelighet.

Foreldrene snakker hun varmt om. De hadde sjøl oppdratt åtte barn og nå stilte opp for henne.

Bygdetrollet derimot var der hele tida.

«Unger skal ikke få unger»

«Ungen kunne jo bli kriminell, må vite.» Sånn gikk sladderen mellom folk.

Even, som var 17 og snart skulle bli pappa, turte knapt vise seg på en bygdefest.

– Da fikk han høre det. Det var det som ble sagt på bygda. At unger ikke skal få unger.

Men mange stilte også opp for det unge foreldreparet. En lærer ga ei vogn i gave som de skulle ha når babyen kom.

På sykehuset i Bodø sto en helt apparat av leger klar da hun skulle føde. De lot seg imponere av den 15 år gamle jenta.

Det var Kristin mor som var med henne under fødselen. Den nybakte pappaen kom så fort han kunne etter jobb.

Hjemme igjen på Helgeland måtte det unge foreldreparet møte opp hos lensmannen. Kristin var under den seksuelle lavalderen.

Men fordi Kristins foreldre ikke leverte noen anmeldelse ble det ingen politisak.

Prest og barnevern

Prestens vrangvilje fikk de også smake. Da de kom for å få døpe barnet.

– Vi kom med et «uekte» barn. Presten sa at vi måtte søke kongen om å få gifte oss først. Men da satte mamma ned foten. Og Lasse ble døpt, forteller Kristin.

Også barnevernet dukka opp og stilte spørsmål. Men siden Kristin bodde hjemme og hadde mye støtte kom de som var sendt ut ikke tilbake.

Det ble flere harde tak.

Når venninnene skulle på fest sto Kristin i stuevinduet og så dem gå forbi nede på veien. De vinka opp til henne.

Ei veldig ung mor

På 1970- og 80-tallet var det langt flere som ble mødre i tenårene enn i dag. Og særlig på bygdene.

Gjennomsnittsalderen for å få sitt første barn i 1987, det året Lasse ble født, var 25,1 år.

Så Kristin var veldig ung da hun fikk Lasse, også sett med datidas briller.

Siden da er norske kvinner blir stadig eldre før de får sitt første barn.

I 2024 var gjennomsnittsalderen steget til 30,4 år.

Kristin og Even mener at de var strengere med Lasse enn med de andre ungene.

Bygdetrollet skulle ikke få rett, sier Even.

– Egentlig litt på grunn av all sladderen så var det enda mer viktig for meg at vi fikk det til.

Ungdomskjæresten Even ble brått voksen – ja de to ble voksne i lag.

Tross det ansvaret de fikk holdt kjæresteparet sammen. De fikk to egne barn til.

Da den yngste dattera var 2 år ble de spurt om ei familieplassering. Slik ble de fosterforeldre for første gang.

Fulltidsjobb

Nå hadde de fire barn, som etter hvert ble store.

Med Lasse som eldstegutten.

Nå kunne hun og Even ha lent seg tilbake og tenkt at nå har vi gjort vårt.

Men så vet de at fosterforeldre er mangelvare. Og de, som var så unge da de ble foreldre første gang, kunne jo dette.

– Vi kan jo dette. Det må vel være lov å si, sier Kristin og titter bort på han som en gang var ungdomskjæresten.

Dermed ble det flere fosterbarn, til sammen fem er det blitt opp gjennom årene.

Nå nærma de seg femti år, var blitt besteforeldre, og man skulle tro at de hadde fått nok.

Men Kristin og Even var ikke ferdig med småunger. Tvert imot.

Nå ble de beredskapshjem og de to voksne ble begge ansatt i Bufetat på full tid.

Nå har Kristin og ektemannen 3 unger boende hos seg. I det som kalles beredskapshjem. Kristin ser bort på Even og smiler.

– Vi bare elsker unger.

Som beredskapshjem må de i løpet av kort tid være klare til å ta imot et nytt barn, kanskje får de bare noen timer på seg. Om de ikke allerede har «fullt belegg».

Barna er hos dem mens de venter på ei avklaring, noe som oftest betyr at de venter på et mer «permanent» fosterhjem.

Huset de bor i er det samme som Kristin vokste opp i, der de var 8 unger i søskenflokken.

Stua bærer preg av at her det har bodd mange unger.

På noen av konfirmasjonsbildene, som henger på rekke og rad på veggen, smiler også fosterbarna mot oss.

Ikke alle kan av ulike årsaker henge på veggen når NRK kommer.

De tre barna som bor hos dem i dag. må også skjermes.

De er i alderen fra 2 til 15 år og skal få være her til barnevernet finner et mer fast fosterhjem til dem.

Men det er for få hjem å velge i – derfor er det ingen som vet nøyaktig hvor lenge de blir.

– Høres ut som galskap

Lasse, han som de fikk da de var purunge, er blitt 38 år.

Han leder et psykisk helseteam for ungdommer i Trondheim og har tre barn, to av dem er biologiske. Sammen med kona har han valgt å gjøre som foreldrene, å ta imot et fosterbarn.

Nå er han med oss på skjermen – på linje med foreldrene.

Det blir ikke så ofte når de har tre barn boende hos seg.

– Telefonen går varm når de ikke har unger. Da ringer jo særlig faderen hver dag, og trenger noen å snakke med, om alt og ingenting. smiler Lasse Askelund Kongsdal.

Hva tenker Lasse om at de var så unge da de fikk han?

– Det er jo en risiko ved det, selvfølgelig. Og de har jo åpenbart ofra mye. Men så var de nå en gang i stand til det. Det tror jeg andre også er, om de får hjelp da.

Men når Lasse tenker tilbake til seg sjøl som 17-åring så blir det likevel litt uforståelig.

– Men det høres jo ut som galskap når jeg tenker tilbake på meg sjøl på den alderen.

Når Lasse skal beskrive med tre ord hva det viktigste han har med seg hjemmefra i forhold til det å oppdra barn blir det disse:

– Grenseløs kjærlighet, støtte og krav.

412 barn venter

Fosterhjem er det mest brukte tiltaket i barnevernet. Hele 90 prosent av de som ikke kan bo hjemme bor i fosterhjem.

I dag har barnevernet i kommunene ansvar for oppfølging av flesteparten av disse hjemmene. Bufetat har ansvar for noen.

Bufetat, som er de som skal finne nye hjem til barn som trenger det, har økt etterspørsel fra kommunene etter særlig det som heter beredskapshjem. Og de har store utfordringer med å rekruttere nok hjem.

De nye tallene fra Bufdir viser ei utvikling ingen ønsker seg.

Siden starten på 2023 – altså på tre år – har tallet på barn som venter i fosterhjemskø dobla seg.

412 barn venta ved utgangen av 2025 på et fosterhjem, viser nye tall fra Bufdir og Oslo kommune.

778 barn venta mer enn 30 dager på fosterhjem i løpet av hele 2025.

De aller siste tallene fra utgangen av april viser ei lita bedring.

Fosterhjemskrise

Både myndighetene og fosterhjemsforeninga snakker nå om ei krise.

De siste to årene har det blitt flere barn som venter lenge.

Det er det flere grunner til, ifølge Tove Bruusgaard, som er divisjonsdirektør i Bufdir.

– På et overordna nivå ser vi at vesentlig flere enn tidligere er i fulltidsjobb og har derfor mindre kapasitet til å kombinere jobb med fosterhjemsoppdraget.

Hun sier økonomien er pressa både hos kommuner og familier, og at det nå er større forventninger til økonomiske rammer og kompensasjon.

Spesielt mange barn venter nå over 90 og 180 dager – uten at dette kan forklares med flere henvisninger.

Samtidig viser statistikken at stadig flere barn opplever brudd og flyttinger i fosterhjem, noe som utløser nye henvisninger og dermed bidrar til presset i systemet.

– Barna som trenger fosterhjem har ofte mer dokumenterte og komplekse behov enn før, noe som stiller større krav til fosterhjemmene. Disse faktorene kan bidra til å gjøre rekrutteringa mer krevende.

I 2025 kartla Bufdir årsaker til at det er blitt vanskeligere å rekruttere fosterhjem:

Ber politikerne ta ansvar

– Altfor mange barn som lever under omsorgssvikt, står i kø og venter på et hjem. Det er skikkelig trist og veldig alvorlig.

Det sier Tone Granaas er generalsekretær i Norsk Fosterhjemsforening.

I dag har barnevernet i kommunene ansvar for oppfølging av flesteparten av fosterhjemmene. Bufetat har ansvar for noen.

Granaas i Norsk Fosterhjemsforening sier kommunene gjør for lite.

Hun sier det er store variasjoner mellom dem når det gjelder hvor mye oppfølging og støtte barnet og fosterhjemmet får.

– Det er veldig tilfeldig og varierende. Støtten et fosterhjem får er viktig for om de greier å stå i oppdraget. Slik at barnet ikke blir sendt videre.

Hun sier det er viktig at fosterhjemmet ikke påføres stor økonomisk risiko og tap, som følge av at de tar på seg et offentlig oppdrag.

– Det mangler bl.a. at lokale politikere tar ansvar for disse barna. For dette er våre barn.

– Ikke perfekte

Foreninga Granaas leder har spurt sine medlemmer om de kan anbefale andre å bli fosterforeldre.

Nesten 7 av 10 fosterforeldre sier at de ikke kan, eller er usikre på om de kan, anbefale oppdraget videre.

Men det er fosterhjemskrise og Kristin ber andre om å åpne hjertedørene.

– Absolutt. Vi er ikke perfekte, men vi har plass, vi har et varmt hjerte og vi vil gjøre en forskjell.

Even fortsetter:

Stemmen til Even brister og Kristin tar over:

– Det er lov å bli rørt.

Hun mener det er lett å tro at man må være perfekt for å bli fosterforeldre – det må man ikke.

– Jeg har bedt unger om unnskyldning mange ganger. Det viktigste er å ha gode hjerter.

Kjærlighetssorg

Noe av det som holder Kristin og Even i gang er å se utviklinga hos et barn.

For eksempel gleden over at et barn sover ei helt natt, i stedet for å gå oppe å vandre.

Men nedturene er også der.

Og noen ganger, ja da oppleves det som kjærlighetssorg når de må sende et barn fra seg.

Det ble en hard tørn da de måtte gi fra seg en baby.

– Jeg kan oppleve tidenes kjærlighetssorg, og den har vart lenge. For vi blir jo så glad i dem. Men vi vet jo at barnet må videre og at nå skal det få ro.

Nattevåk er heller ikke «bare bare» for et par i 50-årene.

Det kjennes på kroppen når du må opp mange ganger om natta.

– Men jeg tror nok at hvis telefonen kommer om at de trenger oss til en baby, så blir vi nok å ta imot babyen, smiler Kristin.

Kristin ser for seg at de skal fortsette i jobben i mange år til.

På kjøleskapet henger lappen som minner dem på hvorfor de driver på med dette.

«Små føtter setter dype spor, men omsorgen dere har gitt har satt et avtrykk som vil vare livet ut.»