Krimkongens sidespor. Anmeldelse: Pascal Engman og Johannes Selåker: «Nomaden»

Pascal Engman hadde fire av de mest solgte bøkene i Norge i fjor, og nå kommer han med en ny krim i serien han skriver med kompisen Johannes Selåker. Foto: Gabriel Liljevall

Ganske spennende krim med 90-tallsstemning fra svensken som tok Norge med storm i 2024.

• 

• Sindre Hovdenakk (bokanmelder)

Fredag 3. januar kl. 11:16

Pascal Engman er i ferd med å utfordre Jo Nesbø og Jussi Adler-Olsen om posisjonen som Skandinavias krimkonge.

I 2024 solgte svensken mer enn 150.000 (!) bøker her i landet, av serien der politikvinnen Vanessa Frank spiller hovedrollen - og hadde hele fire av de seks mest solgte bøkene i hele fjor.

Sideløpende med disse bøkene skriver han også serien «Skumringsland» sammen med Johannes Selåker.

«Nomaden» er den tredje boken i serien, med Tomas Wolf og Vera Berg som hovedpersoner.

BOKANMELDELSE

«Nomaden»

Forfattere: Pascal Engman og Johannes Selåker

Oversatt av Henning Kolstad

Sjamger: Krim

Forlag: Kagge

Sider: 494

Pris: 429 kr.

Det er en vidtfavnende intrige de to forfatterne har spunnet sammen. Vi skal til 1996. En fangetransport med blant annet den voldelige nynazisten Olof Possner ombord blir stanset av bevæpnede og maskerte menn.

Possner og en annen fange blir satt fri, og dermed får politimannen Tomas Wolf hendene fulle med menneskejakt på den svenske landsbygda.

Jakten fører ham til et høyreekstremt miljø, der hans antatt avdøde storebror Kristian var et aktivt medlem. Samtidig frykter Tomas at også lillebroren Peter er i ferd med å rote seg inn i de samme kretsene.

VGs anmelder mener Pascal Engman er best på egenhånd. Foto: Mattis Sandblad / VG

Bokens andre hovedperson er journalisten Vera Berg.

Hun angriper fra en litt annen kant, på desperat jakt etter en sak som kan få fart på karrieren hennes. Vera føler seg nemlig fullstendig satt på sidelinjen, siden hun må jobbe i avisens nystartede lille nettredaksjon, som lager saker absolutt ingen bryr seg om! Det er papiravisen som gjelder.

Vi er altså på midten av 1990-tallet, og tidskoloritten er godt ivaretatt. Her går det i skrivemaskiner, telefaks og mange sigaretter. I tillegg er det funnet plass til raveparties, det nye dopet ecstasy, nigeriabrev og ikke minst det avanserte fenomenet datahacking!

Legg til et nært forestående statsbesøk av prins Charles og prinsesse Diana, samt en statsminister som heter Göran Persson, og vi er definitivt 30 år tilbake i tid.

Det blir nesten komisk når Vera vil advare mot et mulig attentat ved hjelp av en ekstrautgave av papiravisen! Ja, det er lov å savne 90-tallet.

Spenningsmessig bruker Engman og Selåker enkle og velkjente elementer, og får til slutt frem den klassiske følelsen av akutt, overhengende fare. Klokka tikker, noen - nærmere bestemt en snikskytter - må stoppes før det er for sent.

Pascal Engman og Johannes Selåkers jobbet sammen i Espressen tidligere - og skriver nå krimserien Skumringsland sammen. Det er krim fra tidsperioden de begge savner: 90-tallet. Foto: Gabriel Liljevall

Historien fører oss vidt og bredt avgårde, nesten 500 sider signaliserer at forfatterne tar seg god tid. Blant annet skal vi en tur til et borgerkrigsherjet Nord-Irland, noe som er med på å legge ekstra dybde på tidskoloritten. 

Ikke overraskende sliter både Vera og Tomas med utfordringer på privaten, hvori opptatt skyldfølelse overfor sine nærmeste. Akkurat dét er i det minste et tidløst fenomen, som strekker seg langt utover 1990-tallet.

Jeg er blant dem som mener at en god krimbok bør ha en stram og tett intrige, og ikke for mange sidespor som sinker spenningsoppbyggingen. I sine «egne» bøker synes jeg Pascal Engman ivaretar nettopp dette på en svært effektiv måte.

I «Nomaden» virker det som om Engman og Selåker har gitt seg selv friere tøyler.

Det gir mye handling for pengene, men det betyr også at forfatterne her og der gjentar seg selv, og at de et par ganger nærmest må summere opp handlingen så langt, før vi kommer oss videre. Slikt kan gå på tålmodigheten løs.

Forfatterne kunne også ha spart oss for en nokså uttværet og sentimental slutt. Mange nyfrelste Pascal Engman-lesere vil sikkert sjekke ut denne boken. Selv mener jeg han er best på egen hånd.