Krigen som aldri var slutt

Bashar al-Assads tid som Syrias leder, er over. Den endte som det ofte gjør med autoritære ledere og diktatorer, på et fly ut av landet.

Ydmyket og forlatt.

Den tynne, lange mannen som en gang kom med håp om en ny framtid, har gjennom tretten brutale år klamret seg til makten. Nå er det slutt.

Hans fall har gått med lynets hastighet. De store byene har falt som dominobrikker.

Først, ut av det blå, falt Syrias mest folkerike by og økonomiske senter, Aleppo.

Beleiret, bombet og utsultet

Verden gned seg i øynene og lurte på hva som skjedde. Altfor lenge har verdenssamfunnet overlatt Syria til seg selv.

Deretter raste opprørene sørover langs hovedveien og møtte liten eller ingen motstand.

Hama var neste by. Byen hvor tusenvis av medlemmer av Det muslimske brorskapet ble drept i 1981. Deretter Homs, stedet hvor opprøret mot Bashar Al-Assad skjøt fart i 2011 og som betalte prisen.

Det var her det ble tydelig at regimet ikke ville inngå noen avtaler, men ville slåss med alle midler.

De beleiret, bombet og utsultet bydeler. Nådeløst.

Så i natt falt Damaskus, så å si uten et sverdslag. Damaskus er en av Midtøstens viktigste byer og en av verdens eldste.

Det historiske museet i byen huser verdens første alfabet. I Gamlebyen ligger den vakre Omayyade-moskeen. En gang et romersk tempel, så en kirke før Damaskus falt under muslimsk styre og ble hovedstaden i et arabisk imperium på 600-tallet.

Det er altså en dyp historisk betydning over det som nå skjer og 8 desember 2024 innleder en ny epoke.

To spørsmål presser seg fram.

Hva skjer nå? Og hvordan kunne Assad-regimet falle så raskt?

Alt ble verre

For å ta det siste først.

Assad-familien har dominert Syria siden et militærkupp i 1970. Også det var en tid med politisk ustabilitet, men Hafez al-Assad, Bashars far, etablerte en brutal politi og overvåkningsstat kontrollerte landet med jernhånd til han døde i 2001 og overlot makten til sin sønn, Bashar al Assad.

Da den Den arabiske våren kom til Syria, var det klart at Bashar var sin fars sønn. Hans regime svarte på de fredelige demonstrasjonene med brutal vold.

Deretter ble alt bare verre. Og mer komplisert.

Opprøret ble til en borgerkrig med en rekke grupper og aktører, og mange andre land blandet seg inn, og krigen ble tvunget inn langs sekterisk og religiøse skillelinjer. Assad-familien tilhører en minoritet.

De er alavitter, en sidegren innenfor islam, og fikk etter hvert mer og mer støtte fra de sjiamuslimske landene i regionen. Hizbollah i Libanon og Iran holdt regimet oppe, mens arabiske land støttet grupper som hovedsakelig var sunnimuslimske.

De vestlige landene støttet opprørsbevegelsen i begynnelsen.

Det er også en kristen minoritet i Syria hvor noen søkte seg til den sekulære delen av opprøret mot Assad, mens andre valgte det sittende regimet og den beskyttelsen som fulgte med det. Kurderne er også en viktig befolkningsgruppe og de tok etter hvert kontrollen i egne områder.

Midt i kaoset, ble også en av verdens meste ekstreme terrorgrupper dannet. Den islamske staten.

Assad-regimet vaklet flere ganger. Jeg var selv i Aleppo i 2015. Da holdt regimet en liten del av byen og klarte med nød og neppe å holde forsyningslinjene åpne.

Soldatene som slåss i gamlebyen var slitne og kalde.

Det var ikke før Russland for alvor gikk på regimets side med flystøtte, at maktbalansen tippet i deres retning. Men krigen var aldri over. Verden valgte bare å se en annen vei.

Opprørene var trengt opp i et en liten flik av Syria, mens regimets grep over områdene de kontrollerte ble svakere. Økonomien var katastrofal og narkotikasmugling ble etter hvert en viktig inntekt for regimet.

Misnøyen vokste og i det stille vokste opprøret igjen. Og når presset økte, var det denne gangen ingen som var villig til å gå i døden for Bashar al-Assad og hans regime.

Utviklingen utenfor utviklingen Syria var også avgjørende. Russland har mer enn nok med sin angrepskrig i Syria, mens Hizbollah og Iran er veldig svekket etter krigen med Israel det siste året.

Da opprørene presset på nordfra, lot også de Bashar al-Assad stå igjen alene. Dette endrer maktbalansen i Midtøsten. Iran svekkes. Det samme gjør Hizbollahs grep om Libanon.

Hva nå?

Det kommer til å styrke arabiske land og Tyrkia, men også ekstremistiske grupper kommer til å se dette som en seire. Israel får en usikker grense, men vinner strategisk på at Iran presses ut av Syria.

Hvordan blir det så i Syria nå? Hayat Tahrir al-Sham (HTS), gruppen som leder an i opprøret har hatt bånd til Al Qaida og står på vestlige lands terrorgrupper. De sender likevel veldig tydelig signaler om moderasjon og forsiktighet.

Minoriteter skal beskyttes. Offentlig institusjoner skal ikke røres.

Det virker som de prøver å forhandle seg til en fredelig maktovertakelse. Så langt har det vært bemerkelsesverdig lite vold.

Men HTS er ikke alene. Det er mange væpnede grupper som nå kommer skal være med å bestemme, og Syria er historisk sett svært vanskelig å styre.

Den islamske staten er ikke helt borte. Vi vet heller ikke var HTS' egentlige motiver er.

Kurderne får også en viktig rolle å spille, og USA har fortsatt et brohode i landet. Det var komplisert før, og det kommer til å bli krevende framover også.

Et rosenrødt scenario er at Syrias befolkning finner fram til ånden fra de første månedene i 2011. Den gang mange trodde de kunne stå samlet for en bedre og friere framtid.

Men etter så mange år med krig og konflikt, er det nok mer sannsynlig at landets hardt prøvede befolkning må forberede seg på mer usikre tider.