Konsertanmeldelse: Sabrina Carpenter, Unity Arena: Vårslipp på Fornebu

Sabrina Carpenter på scenen i Unity Arena søndag kveld. Foto: Maren Olava Hütt/VG

Motstand er nytteløst når Sabrina Carpenter skrur på sjarmen.

• Marius Asp (musikkanmelder)

Unity Arena, Bærum Søndag 30. mars kl. 22:22

Når var det sist såpass mye baluba i forkant av en popkonsert i Norge? Det er vanskelig å tidfeste, men vi skal uansett et godt stykke tilbake i tid, til den i ettertid relativt uskyldige eksistensen før pandemi, europeisk krig og dyrtid.

Når det amerikanske idolet Sabrina Carpenter skaper trafikkaos på vei ut til Fornebu denne siste søndagen i mars, er det flere gode grunner til det. Singlene «Espresso» og «Please Please Please» etterlot massive avtrykk på fjorårets hitlister og tidsånd, og de kom begge utstyrt med et momentum som vel egentlig ikke har lagt seg ordentlig ennå.

Sabrina minutt for minutt: Spørsmål, svar og bilder

Gjennombruddsalbumet disse låtene var hentet fra, «Short n’ Sweet», er da også – i likhet med den fine forgjengeren «Emails I Can’t Send» – en usedvanlig komplett, melodisikker og leken popopplevelse som appellerer både til 11 år gamle jenter og gretne, middelaldrende musikkanmeldere. Har jeg hørt.

Man skal heller ikke kimse av artistpersonaen Sabrina Carpenter – morsom og skarp, hevngjerrig og avvæpnende, med like deler Disney-profesjonalitet og talent for frekke antydninger boblende i bunnen.

Seansen i Unity Arena, som for anledningen hovedsakelig er gjestet av mer eller mindre pyntede jenter i ymse aldre, innledes med lyden av Diana Ross’ «I’m Coming Out», der Carpenter besvarer et av de presserende spørsmålene – hvilken farge gikk hun for da hun plukket ut kveldens ikke overdrevent bluferdige antrekk?

Med den (blå) katta ute av sekken fyrer hun av «Taste» og «Good Graces», som begge lider en smule under et dumpt og udynamisk lydbilde. Det bedrer seg i løpet av «Slim Pickins», og kveldens første opptur blir «Tornado Warnings» og påfølgende «Lie to Girls», der lokalet føles uvanlig intimt.

«Bed Chem» fremføres fra en seng og kommer med en foreldreadvarsel, men her er det lite å bli støtt av – og en duvende, digg åttitallssmyger å glede seg over.

«Feather» og «Fast Times» sparker i gang et mer «elegant» strekk av konserten, der den stramt komponerte scenografien utnyttes effektivt. Til sammenligning oppleves ferskere «Busy Woman» noe tafatt og melodifattig. «Because I Liked a Boy», på sin side, er kraftballaderi på aller høyeste nivå.

Carpenter overdriver ikke sin kommunikasjon med publikum, men hun fremstår genuint komfortabel og takknemmelig – og trenger heller ikke si mer enn «jeg elsker deg» for å mane fram jubelen. En styrtet øl (sett anførselstegn der du måtte ønske) resulterer i en unødvendig versjon av Madonnas «Material Girl».

Mot slutten av konserten kommer trioen av låter som alle har bikket milliarden i Spotify. «Nonsense» utløser et forventet skred av entusiasme, men må se seg slått av den lett vovede stadionkaramellen «Juno» når det kommer til ren hvinefaktor. «Dumb & Poetic» løftes av kveldens heftigste vokalprestasjon, mens «Please Please Please» fortsatt holder seg latterlig bra.

Idet «Espresso» runger utover Unity Arena, lever bygget for en gangs skyld opp til sitt nye navn. For å parafrasere Al Capone: Du kommer langt med sjarm, men du kommer enda lenger med sjarm og skuddsikre låter. Sabrina Carpenter har begge deler. I bøtter og spann.

Var du på konserten? Skriv gjerne hva du synes i kommentarfeltet under artikkelen.