11 hours ago
8
Girl In Red avslutter Øya i et overbevisende skjæringspunkt mellom profesjonalitet og nevrotisisme.
Foto: Thomas Fure / NTBPå Øyas siste dag, er det – tradisjonen tro – en norsk artist som får æren av å avslutte moroa på den største scenen. I år er det hortenseren Marie Ulven (26) som har fått oppdraget – en booking som på de aller fleste vis gir mening.
Der en ung og fremoverlent målgruppe fikk servert Chappell Roan og Charli XCX på festivalens to første kvelder, var det de riffsterke, sleske og struttende urrock-veteranene i Queens of the Stone Ages tur i går.
Les også: Anmeldelse: Charli XCX, Øyafestivalen: «Brat»-sommeren er ikke over
Konserten var grei nok, for all del, men komboen av altfor lav lyd og altfor høy kakling blant publikum – også temmelig nærme scenen – la en demper på opplevelsen.
Foto: Thomas Fure / NTBGirl In Red har imidlertid litt av alle disse headlinerne i sitt kunstneriske DNA. Hun kommer tross alt fra den gitarbaserte indierocken, samtidig som hun treffer millenial- og zoomergenerasjonen hun selv er del av med sine åpne og utleverende tekster.
Les også: Anmeldelse: Chappell Roan, Øyafestivalen: Skamløshetens seier
Det kan være lett å glemme hva Ulven har oppnådd i løpet av de fem-seks siste årene. Ikke bare er hun en global skikkelse i en stadig voksende DIY-bevegelse, en ambassadør for norsk coolness og et skeivt ikon – hun er i tillegg en millionbedrift som vinner nye fans ved å varme opp for størrelser som Taylor Swift og Olivia Rodrigo.
Trengselen foran scenen er mildt sagt laber sammenlignet med de foregående dagene. Regnet som har øst ned i timene før konserten har trolig noe av skylden, men et nokså slapt lørdagsprogram hjelper heller ikke.
På åpningslåten «Doing It Again» har Ulven fått med seg Odd Nordstoga på banjo(!). Påfølgende «Girls» er en energiutblåsning som ender med en knust gitar.
Foto: Thomas Fure / NTB«Too Much» er et tidlig høydepunkt, der popsensibilitet og rastløs energi går opp i en høyere enhet. Hun er genuint kjempemorsom og sjarmerende i den lange pianointroen til «I’m Back».
Innledningen til «Hemingway», der hun snakker om pilleavhengigheten som preget et bekmørkt år av livet hennes, er på sin side nesten uutholdelig direkte.
Rent musikalsk holder Ulven og bandet et skyhøyt nivå. «I’ll Call You Baby», «You Need Me Now» (minus Sabrina Carpenter), «We Fell in Love in October» og «Bad Idea» (pluss en crowdsurfende Edvard Valberg fra Honningbarna) er noen av de mest potente poplåtene vi kan skryte på oss her til lands, og de fremføres med en helt riktig blanding av lave skuldre og høy presisjon.
Tekst glemmes underveis, drittpreik serveres på løpende bånd og hovedpersonen er tidvis et kaosdyrkende, men samtidig dønn kontrollert hjerte i begivenhetenes sentrum.
Sjarmerende? Gjett. En verdig avslutning på Øya? Jepp.
English (US) ·