2 days ago
7
Foto: Cornelius Poppe / NTBEn tøff debatt om norsk utenrikspolitikk er ikke en trussel, men en nødvendighet.
Publisert:
For mindre enn 50 minutter siden
Dette er en kommentar
«Overordnet er historien om norsk utenrikspolitikk en historie om stabilitet, gjenkjennelighet og bred forankring i Stortinget», skrev NupiNupiNorsk utenrikspolitisk institutt er et forskningsinstitutt som har til formål å drive selvstendig forsknings- og informasjonsvirksomhet innenfor utenrikspolitikken. Kilde: Store norske leksikon, snl.no -forskerne Kristin Haugevik og Ole Jacob Sending i 2018.
Siden Norge er et lite land i en stor verden, virker konsensus smart og riktig. Et lite land kan ikke sjangle i utenrikspolitikken, men må holde på noen hovedlinjer over tid. Fint. Utenrikspolitikken er den tverrpolitiske varianten av det gamle Ap-munnhellet «noen har snakket sammen».
Men konsensusen kan også bli klam. Og den kan få pussige utslag.
Det er spissformulert, men bare litt: Ofte høres den utenrikspolitiske debatten ut som om den ikke handler om politiske valg.
Ingen finansminister får stille i mediene for å forklare hvorfor Norges Bank har satt renten ned eller opp. Ingen arbeidsminister får snakke om pensjon eller trygd uten å bli spurt om regjeringens politikk. Ingen landbruksminister kan snakke om jordbruksforhandlingene uten å bli grillet om hva regjeringen skal legge på bordet.
I utenrikspolitikken får derimot politikerne ofte opptre som en slags løpende politiske kommentatorer i mediene.
Særlig statsministre og utenriksministre får innta roller som en slag fagekspertise som forklarer hva som skjer i den store verden.
Og for all del, de vet ofte mye om det. Men utenrikspolitikk er politikk. Mange kan fortelle hva som skjer. Hva Norges politikk er – hva vi mener, hva vi har gjort og hva vi ønsker å gjøre – er et politisk ansvar.
Foto: Terje Pedersen / NTBKonsensuspolitikken har aldri betydd at alle går i takt.
Til tider har diskusjonen vært hard. Sikkerhetspolitikken var den viktigste årsaken til at venstreopposisjonen brøt ut av Arbeiderpartiet og dannet SVs forgjenger, Sosialistisk Folkeparti. På 80-tallet raste debatten om atomvåpen (etter Natos såkalte dobbeltvedtak). EU-saken i 1994 var heftig, selv om et flertall i folket ikke lot seg begeistre til å bli med. Da USA invaderte Irak i 2003, gikk titusenvis av nordmenn ut i gatene for å protestere. Og selv om Norge ikke sluttet seg til president George W. Bush´ «koalisjon av villige», var det ingen hemmelighet at sterke krefter i Høyre mente vi burde gjøre det. Senest i fjor skapte Oljefondets investeringer i Israel høy temperatur, ledet an av den idealistiske opposisjonen med SV, Rødt, MDG og Venstre.
Likevel har de lange linjene ligget fast: Nato og det transatlantiske samarbeidet, EØS-avtalen og FN. Støtte til demokrati, et høyt bistandsnivå og engasjementspolitikk for fred.
Men nå står vi trolig overfor et helt nytt terreng.
Lenge før Donald Trump ble valgt for annen gang, var det tydelig at verden av i går ville endre seg. Den kanadiske statsministerens mye omtalte tale i Davos var ikke interessant fordi han sa noe helt nytt, men fordi Mark Carney satte ord på det «alle» visste fra før. Endelig pekte noen på den ville elefanten som hadde danset rundt i rommet.
I 1982 ga tidligere utenriksminister Knut Frydenlund ut sin lille klassiker Lille land – hva nå? I dagens verden (og med litt inspirasjon fra språkbruken i sosiale medier) ville den hett: Lille land – HVA NÅ!?!
Foto: HANDOUT / AFP / NTBEn konsekvens av endringene er at utenriks og innenriks veves tettere sammen.
Der vi i lang tid kunne diskutere energipolitikk eller handelspolitikk som om det var rene økonomiske spørsmål, er det i dag meningsløst å snakke om datasentre i Norge uten å ta innover seg KI-revolusjonen og dens rolle i den økonomiske og sikkerhetspolitiske konkurransen, eller utvinning av mineraler uten å ta innover seg den prekære diskusjon om europeisk autonomi.
At Epstein-dokumentene har satt kritisk søkelys på det utenrikspolitiske establishmentet, er ikke i seg selv et hovedpoeng, men illustrerer om ikke annet at «noen har snakket sammen» ikke lenger er et fullgodt svar. Folk vil ha politikere som forsvarer og står for sine politiske valg.
En åpen – og av og til hard – debatt om norsk utenrikspolitikk er ikke en trussel, men en nødvendighet.
Så da Fremskrittspartiet denne uken anklaget Jonas Gahr Støre for å «mumle om Iran», er det en anledning til å grave i hvorfor Norge og Spania tilsynelatende står på en egen, europeisk linje som de mest uttalte kritikerne av USA og Israels angrep på Iran. Men også til å spørre det største opposisjonspartiet om klokskapen i å klistre seg til en amerikansk administrasjon som åpenbart mener folkeretten er til pynt. Enn si spørre om hvorvidt vestlig politikk bør være å bombe seg til regimeendring, 23 år etter invasjonen av Irak og femten år etter Libya.
En slik diskusjon er nødvendig for å sikre fortsatt «stabilitet, gjenkjennelighet og bred forankring».
Hvis den verden konsensuspolitikken var laget for, sprekker opp, er det ikke et alternativ å fortsette som om det ikke er noen isfjell i horisonten.
Undertegnede var statsråd for Høyre fra 2013–21.
Les på E24+
English (US)