Knallhardt kvinneportrett

8 hours ago 3

Pia Tjelta storspiller som en kvinne som faller – og faller.

Anmeldelse

«Se meg»

•Med: Pia Tjelta, Kristoffer Joner, Tarek Zayat, Kathrine Thorborg Johansen, Ragnhild Gudbransen

• Regi: Nina Knag

• Premiere på kino fredag 31. oktober

• Drama. Norge. 15 år. 1 time og 48 minutter

To inspirerte grep er i mine øyne med på å løfte Nina Krags debut-langfilm «Se meg» til noe mer en en fatal utroskaps-historie av den typen man som kinogjenger har sett ganske mange ganger før.

Det ene er at den både begynner og slutter med den samme scenen, som etter 1 time og 50 minutter gir oss anledning til å tenke godt over hvor langt vi har reist med filmens hovedperson, og hvor annerledes vi ser på henne nå enn da.

Den andre er at filmen lar henne tro, i noen korte øyeblikk av naivitet, at hun ikke bare er kommet unna med det som er skjedd, men at det også har beriket livet hennes. Løst en floke i det.

Som seere vet vi at dette vanskelig kan vise seg å stemme. Men i et sekund er Eva (Pia Tjelta) lykkelig – og «sett» – i armene til to menn som begjærer henne, og aldri må få vite om hverandre.

Eva er lærer i Odda og gift med den smellvakre byens Ap-ordfører Jostein (Kristoffer Joner). Datteren er ute av redet, og det er rent så vi unner henne et sidesprang:

Jostein har nemlig vært utro selv, med en partikollega. Han angrer, bedyrer at forholdet er avsluttet, men Eva er likevel merket av bygdedyret: «Alle vet det».

Som god sosialdemokrat, opptatt av vellykket integrering, begynner Eva å undervise på byens asylmottak, der hun møter smarte Amir (Tarek Zayat). Han er 18 og snakker godt norsk, med sjarmerende aksent, etter å ha vært i Danmark i syv år før asylsøknaden hans omsider ble avvist.

Forholdet dem imellom utvikler seg troverdig sakte – nok en styrke ved filmen. Men da Amir skal bli sendt til Nord-Norge, og Eva går bak ektemannens rygg og åpner husets tomme pikerom for ham, skjønner alle at dette neppe kommer til å ende så godt at det gjør noe.

Sausen blir tykk: Ordførerens kone har et forhold til en 18 år gammel asylsøker, til overmål innenfor hjemmets fire vegger. Hun lærer Amir å svømme i byens offentlige basseng (filmens visuelle bindeledd) og engasjerer seg i talentet hun mener han har for å skrive.

Lider Eva av det såkalte «hvit frelser»-komplekset? Trolig litt. Er hun forelsket eller er hun på egotripp og hevntokt? Sannsynligvis begge deler.

«Se meg» skal følge henne helt til bunns, vise oss Eva på sitt mest ydmykede og patetiske. Hun stiller seg lagelig til for hogg fra alle kanter, inkludert fra sitt eget følelsesliv. Filmen gir henne ingen å skylde på, bortsett fra seg selv.

Det som var et melodrama blir en tragedie, som fungerer best, synes jeg, som et portrett av en person som faller, og faller dypt. Det «Se meg» har å fortelle om asymetriske seksuelle forhold, maktbalanse og #metoo-problematikk, ble for meg mer ullent. Litt for lite, litt for sent, litt for usynlig mellom erotikken og thriller-elementene.

Filmen kan by på den alltid ytterst severdige Pia Tjeltas mest intense innsats siden «Blindsone» (2018). Hun vil garantert bli nominert til en Amanda, og har allerede har innkassert en pris på en Karlovy Vary-festival i Tsjekkia.

Talentet kommer ikke bare til sin rett i de største, mest dramatiske scenene heller, som for eksempel en absolutt opprivende én med Joner, sent i filmen. Det er påtakelige hele veien, også før den virkelige dramatikken tar til.

Det er en helt hverdagslig scene tidlig i «Se meg», der Tjelta står på baderommet, smører kremer i ansiktet og snakker med datteren på FaceTime, som fikk meg til å stoppe opp og tenke: «Det der er jammen godt spilt». Jeg tvilte ikke i et sekund på at det jeg overvar, var en samtale mellom en mor og en datter.

Slikt hjelper når man skal engasjere seg i alt det som skjer senere.

Som historie føles «Se meg» en aning for arketypisk. Men den skal jammen ha for å følge sin hovedperson lenger enn langt.