Kjære KrFU-leder

Jeg hørte Kristelig Folkepartis påtroppende ungdomsleder Ingrid Olina Hovland (20) på NRKs Politisk kvarter tirsdag denne uken.

Hun sa følgende: «Norsk likestillingspolitikk er totalt feilslått og har gått ut på dato».

Under valgkampen har hun uttalt at «feminismen er feilslått».

Den nåværende KrFU-lederen Hadle Rasmus Bjuland har ment at Norge har mye å lære av «tradwife»-trenden, og unner alle barn en mor som jobber redusert.

Hovland på sin side vil sikre valgfrihet for familiene.

Tidligere partileder i KrF, Valgerd Svarstad Haugland, frykter at KrF kan bli et «tradwife-parti».

Får hun rett er det et problem.

Hovland legger ikke skjul på at hun vil lokke til seg unge verdikonservativeverdikonservativeVerdikonservatisme: En politisk og sosial holdning som vektlegger tradisjonelle verdier og normer, ofte med røtter i religion. jenter. Det kan innebære en dyrking av tradisjonelle kjønnsroller hvor kvinner er omsorgspersoner og menn forsørgere.

Det ligner på det vi hører fra andre religiøse verdikonservative miljøer.

Der idealet er en hjemmeværende mor.

Skulle alle blitt hjemmeværende mødre, stopper Norge. Kvinner drifter i det store og det hele omsorgs- og utdanningssektoren.

I praksis er det altså andre kvinners arbeid som skal bære byrden, mens idealet er at verdikonservative kvinner selv kan trekke seg helt eller delvis tilbake til kjøkkenbenken.

KrFU-lederen må gjerne kjempe mot tredeling av svangerskapspermisjonen. Det er en ærlig sak.

Mange kvinner sliter med tidspress og stress, kanskje trengs en korrigering, slik at nybakte mødre får nok tid til både seg selv og til barnet.

Men når den 20 år gamle ungdomslederen uttrykker slik tiltro til at alle unge menn og kvinner helt fint klarer å velge selv, eller at bedrifter helt på egen hånd kan velge inn kvinnelige styremedlemmer – og at staten ikke må tro at de vet bedre enn familien selv:

Hun snakker mot bedre vitende.

Mitt forslag er at Hovland og andre verdikonservative kvinner setter seg ned og leser en bok.

Les Camilla Collett, les Amalie Skram, les Virginia Woolf. Kvinner som levde på viktoriansk tid for over 100 år siden. De beskrev prisen kvinner betalte under patriarkatetpatriarkatetPatriarkatet: Et samfunnssystem der menn har mesteparten av makten og innflytelsen, både i familien og i samfunnet generelt..

Den tiden ligner veldig på det idealsamfunnet mange «tradwives» gjerne tegner opp.

Men vi trenger ikke å gå tilbake i tid.

Jeg har sett altfor mange kvinner som tradwives.tradwives.Et nyere fenomen som har utspring i krisenkonservative miljøer i USA og har vokst frem på sosiale medier. Den glorfiserer tadisjonelle husmødre i familier som praktiserer tradisjonelle kjønnsroller. Hvor mannen er forsørgeren og kvinnen omsorgspersonen.

Her i Norge, i nåtid.

De er fattige, barna deres er fattige og mennene deres utslitte. Glorifiseringen av tradwives og undergravingen av den norske likestillingen er ikke bare kvinnefiendtlig. Den er også mannefiendtlig.

Mange av oss har vokst opp med innvandrerfedre vi knapt så da vi vokste opp.

Vi har sett mødre som måtte be mannen om penger til melk og brød, vi har sett ulykken, vi har sett isolasjonen, vi har sett underdanigheten.

Vi har levd i patriarkatet. Vi bærer arr etter patriarkatet.

Det har formet oss.

Det unner jeg ingen andre.

Og veien dit kan både være kort og den kan være selvvalgt. Se hva den religiøse konservatismen og fanatismen har gjort med et land som USA.

Se på utviklingen her hjemme hvor stadig flere unge norske kvinner og menn er misfornøyd med likestillingen og kjemper for å reversere den.

Det er mange kvinner og menn i innvandrermiljøene, og ikke minst i bibelbeltetbibelbeltetBibelbeltet: Et område, ofte i Sørlandet og Agder i Norge, kjent for å ha en høy andel av befolkningen med konservative kristne verdier. på Sørlandet som «velger» dette selv.

Altså kvinner som enten ikke jobber eller jobber deltid, og områder i Norge hvor barn har fri fra skolen på onsdager.

Det er ikke rart at valget blir som det blir, når de eneste kjønnsrollene som gir aksept og anerkjennelse i slike miljøer er å være tøff og barsk for mannen – og skjør og altoppofrende for kvinnen.

Da er det ikke mye til valg.

Og dette er ikke bare fortid eller «der borte» – men en realitet i Norge i dag.

Unge konservative kvinner og Hovland må gjerne mene at likestillingen har gått for langt. De må gjerne kjempe for sakene de tror på.

Men de må vite én ting: De vil møte motstand fra det store flertallet av norske kvinner – som ikke vil 100 år tilbake i tid.

Som ikke vil kalle mannen sin for konge. Som ikke vil reduseres til husets engel og kjøkkenets sliter.

Og som har smakt friheten – og nekter å gi den fra seg.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.