Kikki følte seg ofte utenfor: Fikk nedslående beskjed på sesjon

– Jeg har vel egentlig hele livet tenkt at jeg har vært litt annerledes. Kanskje ikke passet helt inn. Og det er jo litt skummelt når man vokser opp.

Kirsti Øfsthus Henriksen likte skolen, men ikke å sitte inne i klasserommet. Hun hadde problemer med å få med seg det læreren sa.

Hun ble fort distrahert og brukte mye energi på å konsentrere seg.

Hun elsket friminuttene og spille dødball med guttene. Å stå sammen med jentene i et hjørne og hviske, hadde hun ikke lyst til.

Hun følte seg ofte utenfor.

– Jeg var ikke helt med i samtalen.

Både familien og vennene trodde hun var surrete og distre.

Men det skulle vise seg å være noe helt annet.

NRK treffer Kirsti mens hun lufter vingen sin. Den tar stor plass og dekker nesten hele gressplenen.

– Når jeg er oppe i lufta og flyr, så bruker jeg egentlig synet veldig mye. Jeg ser etter andre som flyr. Jeg ser etter andre fugler, sier hun.

Kirsti, eller Kikki som hun ofte blir kalt, er en aktiv paragliderpilot med mer enn 90 flyvetimer. Ambisjonen er å starte å konkurrere. Da trenger hun riktig lisens.

Det viktigste denne sommeren er det obligatoriske sikkerhetskurset i Loen. For henne blir det ekstra krevende.

Barndommen på gården

Kirsti forteller at hun hadde en fin og aktiv barndom med håndball, hesteridning og alpint. Idretten var en befrielse.

– Da kunne man få en pause fra all snakkinga. Man kunne leke litt. Jeg er jo en veldig leken person og trenger å ha lek i hverdagen. Så det var deilig og befriende å løpe fra seg.

AKTIV: Kirsti Øfsthus Henriksen testet mange idretter som barn, men fant seg aldri helt til rette.

Foto: Privat

Men lagidrett krever god kommunikasjon og det var ikke alltid enkelt.

29-åringen husker at treneren en gang gav instruksjoner om et trekk som skulle øves inn.

Hun spilte venstreving og stod klar nedi hjørnet. Noen snakket og så kom fløytesignalet. Men hun stod alene og forvirret da de andre startet trekket

Hestesport var lettere.

Barndomshjemmet er et småbruk i Lommedalen. Her var det to småbrødre å krangle med, katter å kose med og hester å ri på.

GLAD I HESTER: Kirsti Øfsthus Henriksen har vokst opp med hester på gården.

Foto: Morten Brun

Hun var 12 år da hun begynte å konkurrere i western og sprangridning.

– Jeg hadde ingen lagkamerater som jeg måtte ha en dialog med eller forstå. Det var bare meg og hesten.

Det skulle gå seks år til før hun endelig fikk svar på hva som var galt med henne.

Fart og adrenalin

Kirsti forteller at hun alltid har likt fart. På videregående ble hun kjent med en venninne som inviterte henne med på ekstremsportleir. Der prøvde hun kiting, rafting, elvekajakk og downhill longboard.

Paragliding fikk hun først en smakebit av på en kitetur til Danmark våren 2021, da en kompis tok henne med ut på stranda. Hun lovet ham å ta kurs, og ble hekta.

– Hvorfor har ikke jeg prøvd dette før? Det er jo dødsgøy!

Kirsti blir ivrig når hun forteller om fart og adrenalin. Om hvordan man glemmer alt det som er rundt, om hvordan alle vonde tanker blir borte.

– Man får liksom en pause hvor man bare fokuserer på den ene tingen. Å holde svingen eller å holde seg stabil i lufta.

– Det er jo ikke meningen at mennesker skal fly. Det er farlig, ja.

I fjor gikk det nesten galt. På en flyvetur over Grefsenkollen mistet hun kontrollen. Det ble oppslag i media.

Ingen kom til skade i uhellet som Kirsti selv beskriver som «en småpinlig pilotfeil fra en nybegynner som ikke nådde frem til landing.»

Fikk en stor overraskelse på sesjon

Det var først da Kirsti var 18 og ble kalt inn til sesjon, at hun endelig fikk svar på hvorfor hun ikke alltid følte seg helt til stede.

Stemninga var alvorlig da Kirsti og vennene satt på venterommet. Noen spøkte med hva de skulle si til offiserene for å slippe militærtjeneste. Det var ikke i Kirsti sine tanker. Hun hadde allerede sett for seg en fremtid i militæret. Drømmen var å bli røykdykker.

Først var det teoretiske tester, deretter fysiske. Alt gikk som smurt. Synstesten var perfekt. Kirsti var veldig fornøyd.

Så kom den siste testen: hørsel.

– Man går inn i et lydisolert rom, og så tar man på seg sånne øreklokker. Og så skal man sitte med en liten beeper og trykke på den hver gang man hører en liten lyd. Og så trodde jo jeg at det gikk veldig bra, for jeg hadde jo trykket hver gang jeg hørte en lyd.

Men tilbakemeldingen kom som et sjokk. Kirsti sin hørselstest var den dårligste av alle.

Hun fikk diagnosen «bassengtap». Og konsekvensen var nedslående; hun kunne bare glemme militærtjenesten.

Den behagelige bobla

Hun beskriver diagnosen som «om hun er under vann, men at samtalen er over vann».

– Jeg hører veldig godt lave toner og høye toner. Men mellomtoner hører jeg ikke så bra, forteller Kirsti.

– Hvilke svar ga det deg å få en sånn diagnose?

– Det har jo på en måte hjulpet meg med å forstå hvorfor ... Hvorfor jeg ikke har fått med meg alt og hvorfor jeg har hatt problemer med å høre etter. Og hvorfor jeg har blitt så fort distré og at jeg innimellom synes det kan være slitsomt og vanskelig i sosiale sammenhenger, sier hun og legger til:

– Jeg syns egentlig at det er veldig behagelig i den bobla som jeg lever i. Jeg hører ikke smålyder, sånne irriterende lyder.

– Men du lever godt med det?

– Det er litt sånn både òg. Det er noen dager som er litt sånn tøffe, hvor jeg blir litt lei meg av å ikke høre alt som blir sagt. Hvor jeg føler meg utafor og ikke god nok.

video: Arne Stubhaug, NRK

– Da er det godt å fly?

– Ja, da er det bare meg og vingen. Og fuglen.

Tydelig instruktør

Juli 2025: sikkerhetskurs i paragliding. I vakre omgivelser i Loen skal deltakerne øve på det som vanligvis er piloters mareritt: innklipp, spinn og steiling.

– Vi framprovoserer situasjoner som kan oppstå i vanlig flyging, men gjør det i kontrollerte former over vann. Målet er å gjøre deltakerne tryggere og mer forberedt, sier Anton Chruickshank, som er instruktør i Loen luftsportklubb.

– All luftsport innebærer en viss fare. Men holder du deg til nivået ditt og viser respekt for forholdene, så har du laget trygge rammer for deg selv, forteller instruktøren til pilotene.

Kirsti har dialog via telefon med instruktøren under flyvingen. 

– Men når man først er oppe i lufta, er man uansett alene, understreker instruktør Chruickshank.

For 29-åringen er den største utfordringen kommunikasjonen.

– Den største utfordringen for meg er når vi er mange samlet og instruktøren skal forklare en øvelse. Hvis stemmen er lav eller det er mye bakgrunnsstøy, så blir det vanskelig å høre. Jeg prøver å gå fremst og stå nærmest mulig, men det er ikke alltid nok.

Kirsti blir nervøs og forteller at hun mister konsentrasjonen under kurset og er redd hun ikke får med seg den livsviktige informasjonen fra instruktøren.

Og de første flyveturene i Loen var utfordrende, forteller hun etter landinga.

– Det ble litt stress å skulle fikle med bluetooth i lufta. Jeg blir fort stresset og surrete når det er mange ting som skal huskes på. I tillegg er jeg nervøs i forkant av øvelsene.

HØYT OG LAVT: Kirsti Øfsthus Henriksen i Loen.

Foto: Arne Stubhaug / NRK

– Å høre godt er ikke viktig

Trond Nilsen, fagsjef for hang-, para- og speedgliding i Norges Luftsportforbund, bekrefter at det er flere som driver idretten som er hørselshemmet.

– Under flyvingen befinner vi oss i en relativt stille verden. Vi flyr i rundt 35 kilometer i timen, og den eneste lyden vi i prinsippet hører ut over pipingen fra varioen, er et svakt vindsus. Å høre godt er dermed ikke avgjørende. De andre sansene er desto viktigere, for eksempel et godt syn, sier han.

Nilsen har ikke tall på hvor mange paragliderpiloter i Norge som har en eller annen form for hørselshemming, men han kjenner til flere.

– De praktiske ferdighetene i denne avanserte sporten kan læres og utvikles uten god hørsel. Ut over selve grunnkurssituasjonen, er kanskje den eneste utfordringen at vi bruker en høydemåler (vario) som varsler oss med pipesignaler om vi stiger eller synker, forteller han.

– Det kan være vanskelig å bedømme om man stiger eller synker om man ikke har faste referansepunkter i nærheten og på samme høyde, som et fjell for eksempel. En som ikke kan høre dette, vil måtte se på høydemåleren for å bedømme om man stiger eller synker.

For Kirsti er drømmen å fly så mye som mulig. Det er mestringsfølelse og frihet. Men for å fortsette må hun bestå sikkerhetskurset i Loen.

Loen leverer

Kirsti er stolt etter å ha bestått sikkerhetskurset.

– Nå har vi gjort den øvelsen jeg kanskje gledet meg aller mest til – steiling. Jeg synes egentlig ikke det var så skummelt, men det kribla skikkelig i magen.

– Jeg føler meg veldig komfortabel i lufta, spesielt med instruktørene på øret. De roser oss masse, og det gjør at man føler seg trygg når man prøver seg på slike ting.