Kan vi stole på Trumps USA?

10 hours ago 2

På rekordtid har han snudd opp ned på amerikansk utenrikspolitikk.

Avstanden mellom USA og Europa har ikke vært større på flere generasjoner. Når Donald Trump velger Vladimir Putin som partner i en krigstid rokker det ved fundamentet for den vestlige forsvarsalliansen.

Da Trump ble innsatt som president 20. januar skrev jeg at det bare var å stålsette seg for det som ville komme. Da var det mange som sa at det kanskje ikke ble så galt. Verden gikk tross alt ikke av hengslene sist Trump var president.

Jeg delte ikke den forsiktige optimismen. Jeg fryktet at det ville bli langt verre enn i Trumps første periode.

Men jeg hadde ikke forestilt meg at vi allerede i den første måneden av hans presidenttid måtte stille spørsmål ved om sikkerhetsgarantien i Nato overlever fire år med Trump.

– De transatlantiske relasjonene er over. Europa er alene hjemme, sier lederen for utenrikskomiteen i den tyske Forbundsdagen, sosialdemokraten Michael Roth.

Hvis Europa virkelig er alene hjemme trenger vi å handle smart og snarrådig, skal vi skremme ondsinnede inntrengere. Det handler først og fremst om å bygge opp et sterkt og troverdig militært forsvar i de europeiske landene.

I tillegg må det politiske samarbeidet styrkes.

Det viktigste spørsmålet er ikke om Nato vil bestå, men om vi kan være helt sikre på at prinsippet i artikkel 5 i Atlanterhavspakten fortsatt gjelder. Den slår fast at et væpnet angrep mot en eller flere av medlemslandene skal betraktes som et angrep mot dem alle.

Kan Nato overleve fire nye år med Donald Trump som president?aJa, USA er interessert i et sterkt Nato.bNei, Trump mener USA klarer seg godt uten.cUsikker.

I valgkampen fortalte Trump en historie om at en president for et stort land skal ha stilt ham spørsmålet om USA ville forsvare hans land hvis de angrepet av Russland, selv om de «ikke hadde betalt».

– Nei, jeg vil ikke beskytte dere. Jeg vil faktisk oppfordre dem til å gjøre hva i helvete de vil. Dere må betale. Dere må betale regningen.

Hva Trump mener med å betale regningen er uklart. Er det tilstrekkelig at et alliert land bruker minst to prosent av bruttonasjonalproduktet på forsvaret? Eller er kravet blitt høyere?

Trump var fascinert av Putin allerede i sin første periode. Han oppfattet Putin som en sterk mann, slik han selv ønsker å fremstå.

På en pressekonferanse etter et toppmøte med Putin i Helsingfors i 2018 ble Trump spurt om skjult russisk innblanding i det amerikanske presidentvalget.

– Putin sa nettopp at det ikke var Russland. Jeg kan ikke se noen grunn til at det skulle være det, sa Trump og viste til at Putin hadde vært sterk og kraftfull i sitt dementi.

Han trodde tilsynelatende mer på Putin enn på amerikanske etterretningstjenester som hadde sagt det stikk motsatte.

Etter alt oppstyret som fulgte endret Trump forklaring dagen etter. Han hadde ment at han ikke så noen grunn til at det ikke var Russland.

Nå velger Trump å videreformidle Putins syn på forløpet til krigen i Ukraina.

Det var Ukrainas skyld at det ble krig. Det er president Volodymyr Zelenskyjs skyld at den har pågått i tre år. Offeret får ansvaret for det som gjerningsmannen, Vladimir Putin, har begått.

Trump skriver om krigshistorien, slik han konsekvent har fortalt en falsk versjon av det som skjedde i det amerikanske presidentvalget i 2020.

Frankrikes president Emmanuel Macron reiser over helgen til Washington, D.C. for å fortelle Trump at han ikke må fremstå svak overfor Putin.

– Hvordan kan du være troverdig i forhold til Kina hvis du er svak i møte med Putin, har Macron sagt.

Det er vanskelig å forestille seg at Trump ønsker råd fra Macron, eller noen annen vestlig leder.

Han har frigjort seg fra den gamle garde av republikanerne som tidligere talte ham imot. Nå er han kun omgitt av ja-menn og ja-kvinner fra MAGA-bevegelsen. Og de heier på ham alltid og uansett.

Inntil Trump gjorde comeback som president, var USA i flere generasjoner garantisten for fred og sikkerhet i Europa. Sovjetunionen var alliert med USA i kampen mot nazismen, men ble en fiende i Den kalde krigen.

Tidligere amerikanske presidenter har i perioder vært på talefot med ledere i Kreml. Det ble inngått rustningskontroll- og samarbeidsavtaler. Særlig i Det republikanske partiet var det likevel den klare holdningen at lederne i Moskva ikke var til å stole på.

President Dwight D. Eisenhower sa at det sovjetiske styresettet var en form for «gudløs fordervelse». Ronald Reagan omtalte Sovjetunionen som «ondskapens rike».

Putin har kalt Sovjetunionens fall som den største geopolitiske katastrofe i det forrige århundre.

Men da Den kalde krig tok slutt åpnet det seg store muligheter for samarbeid mellom de vestlige land og Russland, blant annet i NATO-Russlandrådet.

Det gikk i stykker på grunn av Russlands aggresjon, først mot Georgia og deretter Ukraina.

Den siste nominerte republikanske presidentkandidaten før Trump, Mitt Romney, sa i 2012 at Russland fortsatt var USAs geopolitiske fiende nummer én. Det gjelder tilsynelatende ikke lenger.

I dag står kampen om demokrati, frihet og selvbestemmelse i Ukraina. Med stort mot og urokkelig vilje har ukrainerne i tre år forsvart seg mot den russiske overmakten. Det har kostet blod, svette og tårer.

Men det koster ikke Trump noe å si farvel til president Volodymyr Zelenskyj og omfavne Vladimir Putin. Trump vil ha en fredsavtale, for enhver pris.

Amerikanerne har kunngjort alt de er villige til å gi avkall på, på Ukrainas bekostning. Putin har ikke kommet med en eneste innrømmelse.

Det store spørsmålet for europeerne i disse dager er om Trumps Amerika er til å stole på.